Oppe i fjellene på Gran Canaria er det skjult en helt egen fantastisk verden med et utall stier og spektakulær natur, som er vel verdt å utforske, i tillegg til den vanlige solferien man oftest trekkes til på denne øyen.

Visste du at det fantes vulkaner på Gran Canaria?

Julen 2018 valgte vi å tilbringe på Gran Canaria, et veldig bra valg for en som ikke lenger trenger den norske julen for å føle seg lykkelig! Vi fikk 10 dager med perfekt vær, behagelig varme og sol. Vi fikk også oppleve calimaen fra Afrika. Det er sand fra Afrika som blåser over på Canariøyene. Den legger seg som en dis, som kan ligge i dagevis. Jeg syntes det var interessant å få oppleve dette, spesielt siden den ikke ble værende mer enn et par dager.

Når vi besøker Gran Canaria har vi alltid leiebil. Feriene har blitt mer og mer aktive de siste årene. Denne gangen var vi på fjellturer 7 av 10 dager. Nye steder hver dag. Det fine er at det er et hav av andre tur/løpemuligheter også, som ligger å venter til neste gang vi besøker øyen.

Jeg har plukket ut 2 turer, som eksempel på hvor variert og flott det kan være. To steder som var helt nye for meg og gjorde ekstra inntrykk, pga det var annerledes og spennende. Mulig jeg kan skrive om noen av de andre turene også i et annet innlegg, hvis det er av interesse. Det er så mye fint å ta av!

Vulkanen Bandama (Caldera de Bandama) mellom Telde og Las Palmas.

Vi er glad i vin til god mat. Når vi er ute å reiser prøver vi å drikke lokal vin. Vi fikk et tips om å besøke Gran Canaria sin største vulkan, der vinen vi drakk kom fra. Vulkan på Gran Canaria? Det visste jeg faktisk ikke. Kelneren anbefalte sterk at vi besøkte stedet, fordi det skulle være mulig å gå ned i den utdødde vulkanen. Vi fant ut at det var muligheter for løping og turer der, og i område rundt. Det viste seg å være et magisk sted. Det var laget flott til med egen inngang til vulkanen og vei ned i krateret. Porten stenger kl.17.00, så det var viktig at vi var oppe igjen til da. Det ble oss fortalt at det også bodde en person nede i vulkanen.

Fin tillaget og vedlikeholdt vei ned i vulkanen.

Det var en helt egen stemning i vulkanen, det var som å gå ned i en annen verden, helt isolert fra resten av øyen. Jeg fikk tanker om serien «Lost» og om UFO’er, som plutselig dukket opp. På vei nedover kommer det «sneilende» oppover en krokrygget gammel mann med stokk. Det slår meg at det må være han, som bor i bunnen av vulkanen. Det viser seg å stemme. Vi utveksler noen fraser og han er nøye med å påpeke at vi må være oppe igjen til porten stenger. Nede i bunnen er det frodig og vakkert. Vi kommer oss opp igjen i tide. 200 meter fra toppen tar vi igjen den gamle mannen. Jeg forestiller meg at dette er hans daglige tur. Det tok ham minst 3 kvarter å komme opp. Jeg forstår ikke hvordan han klarer å bo der nede uten innlagt vann eller strøm.

Vulkanens vokter og beboer. Humor hadde han og. Han lurte på om jeg hadde tillatelse for hunden vår. Jeg lurte på om jeg kunne få ta et bilde av ham, han svarte ja og gikk videre…

Jeg vurderer å løpe ned igjen og løpe det jeg klarer opp igjen på 20 minutter, men lot det være. Det viser seg nemlig at det er flere Stravasegment der, noe som trigger en primitiv hjerne, som alltid vil se hva som er mulig. Det er ca 250 høydemeter fra kraterbunnen til toppen.

Nede i vulkanen var det frodig med frukt- og svære Eukalyptustrær. Et helt unikt sted, skjermet fra resten av verden.


El Molino de Viento, ved Mogan.

Rett før Mogan ligger El Molino de Viento, vindmøllen. Det er der du passerer en stor vindmølle ved veien(!) Vi parkerte på oversiden av veien og så bar det oppover. Fra start er det umulig å se og forestille seg hvordan man skal klare å gå rett opp fjellveggen. Det er en sånn fjellvegg du finner i cowboy land, meget fascinerende! Fjellsiden lå i skyggen, noe som gjorde at hunden vår for en gang skyld ikke følte at det var for varmt og var den som endte opp med å «dra» oss til topps.

En meget fornøyd liten vovv. Hun trakk oss oppover, som en gjeterhund.

Hun har høydeskrekk, men glemte helt av den frem til vi kom opp i solen på toppen. Det gikk en fin sikk-sakk sti hele veien opp. ca 20 høydemeter fra toppen måtte vi løpe/gå på en smal sti langs med fjellveggen. Jeg var spent på hvordan hode mitt skulle takle dette, jeg har også høydeskrekk. Det gikk bra, pga at jeg løp. Løping trigger adrenalin, som hemmer høydeskrekk hos meg, praktisk oppdagelse. Erfarte dette første gang da jeg deltok i Romsdalseggen-løpet for 3 år siden.

Løping rett under rimmen, normalt sett ganske skummelt, men ikke med adrenalin i kroppen. Man ser ned på Mogan herfra.

Råkult landskap! Ser nesten ut som Gran Canyon.

På toppen ble vi møtt av en kraftig vind og flere sti-muligheter i forskjellige retninger. Vi returnerte ned igjen etter en liten runde på platået og ca 730 høydemeter tilsammen.

Veldig godt å ha ordentlig grep på skoen når man forserer slike steder (Reklame: Hoka Speedgoat 2, bare hvis du lurte)

Det var turen opp til platået, som gjorde denne turen spesiell.

Det var relativt kraftig vind da vi først kom oss opp på platået. Her kunne vi løpt langt innover.

Vi fikk noen fantastiske dager med flotte naturopplevelser, som gjerne kunne vært utvidet.

Ønsker du flere forslag til turmuligheter på Canariøyene, så sjekk ut denne linken her