I går deltok jeg i mitt første løp siden Ecotrail Oslo i fjor mai. 2018 forsvant i en sammenhengende, frustrerende skadetilstand. Jeg er fortsatt ikke 100 % tilbake, men har klart å lære meg (tok bare et år!), at det finnes alternativ trening, som kan være med på å vedlikeholde formen til en viss grad. I år har jeg løpt 1-2 ganger i uken og trent andre ting de resterende dagene. Tilsammen trener jeg 5-6 dager i uken.
I denne prosessen har jeg også lært meg å endre løpesteget, fra å lande på hel til å lande mer mot forfot. Det var ikke noe jeg bevisst bestemte meg for, men jeg oppdaget at problemet på forsiden av leggene ble mindre da jeg løp på forfot, jeg har derfor fortsatt med det. For meg fører forfotløping til at steget kortes ned og frekvensen lettere økes. Jeg holder uttalelsene veldig subjektive her, for dette er et felt der mange og mye menes. Utfordringen med forfotløping er at det krever sterke leggmuskler og det tar tid å utvikle for min del. Jeg har ikke våget å pushe meg på distanse av frykt for at plagene jeg har hatt skal oppstå igjen. Leggmusklene skal også klare å takle lengre distanser og det må trenes opp.
Klarte å smile til fotografen Martin Hauge-Nilsen, et lite sekund, før det var tilbake til mitt lidende uttrykk. De bildene spares til neste #uglyrunnerfacechallenge :)
Onsdag er min tempoøkt-løpedag, så da passet det bra at det dukket opp et lokalt vårløp på 4.3 km, for det meste på asfalt. På korte løp trenger jeg god oppvarming, derfor tok jeg en løpetur forrige onsdag også, for å finne starten på løpet og sjekke hvor langt det var hjemmefra. Det er ca 5 km fra der jeg bor, altså en god oppvarmingsdistanse. Forrige uke ble jeg grepet av latterlige løpsnerver. En hel uke i forveien! Måtte ha en seriøs skjerpingsprat med meg selv etterpå. Jeg skulle se på løpet som en hurtigøkt, ikke noe mer, bortsett fra muligheten til å få et nytt tilskudd til medaljesamlingen min, selvfølgelig.
Dette var utsikten på deler av løpet, Borgundgavlen ved Sunnmøre museum. Måtte dokumenteres på vei hjem etter løpet.
I går var det en aldeles nydelig dag med vårsol og passelige temperaturer. Det var derfor ekstra mange, som hadde funnet ut at det å ta en ettermiddagstur og få strukket litt på bena var en strålende idè; vi var 81 deltakere til sammen i det tradisjonsrike løpet Vårdilten i Ålesund.
Veddeløpshestene klare til å slippes løs ved start. Det er i hvertfall slik jeg føler det i minuttene og sekundene før start. Foto: Jarle Mordal
Nervøsiteten kom tilbake, men ikke så ille at jeg ikke fikk spist i forkant. Oppvarmingen føltes tung og jeg var skeptisk til hvordan dette skulle gå. Det hjalp å treffe på hyggelige medløpere, fotografer og engasjerte arrangører. Løpemiljøet er svært positivt! Det er noe jeg konstaterer hver eneste gang jeg deltar i arrangement. Det oppstår et usynlig felleskap på tvers av kjønn, alder, løpeform og generell tilstand.
Starten er like nøyaktig, på sekundet, uansett om det er et stort løp eller et lite, lokalt løp, fascinerende! Så var vi i gang og det var tungt. Fikk ikke til løpesteget i starten, ble visst revet med av fart og en smule panikk, men ut i løpet roet det seg. Det er en kjent rute for min del og jeg visste også at det inneholdt «bakker». Klarte å løpe bakkene og endre løpestaget på returen, opp på forfot og øke stegfrekvensen. På den måten klarte jeg å legge noen viktige medløpere bak meg, slik at jeg kom inn som 3. beste kvinne totalt. Yohooo, sååå fornøyd og hostende sliten, en liten stund.
Jadda… leste et sted at blir du venn med smerten, vil du aldri mer føle deg alene. Noe å trøste seg med i et løp. Her rett før målgang og inn til 3. plass av kvinnene. Har kanskje nevnt akkurat det allerede? Foto: Martin Hauge-Nilsen
Så var det nedjogg, altså løpe hjem igjen litt over 5 km. Så ikke helt frem til det, da leggene nå begynte å bli ganske kjørte og ømme. Føltes til slutt som om musklene bak hadde tenkt å ryke og poppe ut av leggene, men jeg kom meg hjem med alt på plass, i nydelig vårluft og lys.
Helt fantastisk kveld! Måtte ta inn omgivelsene vi hadde løpt i, på vei hjem igjen.
Med dette vil jeg slå et slag for lokale løp. Det er en utmerket måte å få inn en rask løpeøkt på, man yter alltid litt ekstra sammen med andre. Også viktig å støtte opp under ildsjelene, som står på og ordner ut slik at vi andre skal få mulighet til å løpe og konkurrere og drive med det vi liker. Takk til alle dere som gjør nettopp det!
