Den siste dagen i Spania våknet vi på et lite familiedrevet hotell i Beceite. Vi ble, som vi hadde blitt hver eneste dag i Spania, servert en nydelig frokost slik at vi fikk fylt opp energilagrene helt før vi skulle ut på den siste løpeturen for denne gangen.
I dag gikk turen til Parrizal de Beceite og Pas del Romeret, og igjen fikk vi oppleve helt spektakulær natur og fjellformasjoner. Dessverre var det ikke tid til en lang løpetur i dag, for vi hadde et fly å rekke ut på ettermiddagen og for å komme til flyplassen måtte vi først kjøre i 3 timer. Men en kort løpetur er bedre enn ingen løpetur og vi hadde satt vekkeklokken på tidlig så vi skulle få så mye som mulig ut av dagen.
Vi kjørte et litte stykke for å komme til utfartsstedet. Herifra løp vi et kort stykke på grusvei før vi kom inn på sti. Vi fulgte en liten elv og etter hvert løp vi inn i en ravine.
Deler av stien gikk på oppbyggede plankestier og noen ganger løp vi igjennom naturlige tuneller i fjellet.
Vi lekte oss innover i dette enorme landskapet, som egentlig bare var en diger lekeplass for folk som liker å løpe på sti, helt til guiden vår førte oss inn i en kløft og gjorde dagen vår enda litt bedre. For her var det en liten Via Ferrata og veien videre gikk oppover. Vertikalt.
Vi klatret oppover fjellveggen og fikk bedre og bedre utsikt for hvert platå vi kom til. På toppen blåste det også ganske friskt og det ga et ganske bra adrenalin kick å være så høyt oppe, uten sikring og å kjenne vinden rive i håret. Og når vi nådde toppen? Da fikk vi en helt utrolig utsikt over et spektakulært landskap. Her oppe kunne jeg fint blitt værende en stund, men som jeg tidligere har nevnt så hadde vi ett fly å rekke og guiden vår begynte å bli litt små stresset, for selv om det nå ventet så å si bare nedoverbakke, så betyr ikke det at det vil gå fort. For bratt opp betyr veldig ofte også bratt ned
Og jeg er ingen nedoverbakke løper.
Det var ingen Via Ferrata på veien nedover, men det var veldig bratt og noen steder måtte man snu seg rundt og klatre baklengs ned. Det tok altså litt tid dette her.
Så da vi var nede ved elven igjen så var det bare å løpe så fort man kunne tilbake til bilen.
Turen kom på litt over 9 km og 472 høydemetre. Jeg fikk til og med en ny krone på Strava og da er jeg fornøyd.
Men jeg skulle gjerne hatt litt mer tid her. Eller, jeg skulle helst hatt mye mer tid her. Sånn en ukes tid kanskje. For de sier at man kan løpe rundt her i dagevis uten å måtte løpe samme sti en eneste gang.
Vi ble kjørt tilbake til hotellet og etter å ha tatt det som må ha vært tidenes raskeste dusj og presset all bagasje ned i en sprengfull koffert, satte vi oss i bilen igjen og begynte på hjemreisen. Det var en gjeng med slitne, men lykkelige løpere som satt i bilen og så ut på det vakre fjellandskapet mens vi kjørte mot flyplassen i Barcelona. Mye av tiden var vi stille og jeg tror alle kjente på den følelsen at vi ikke var helt klare for å forlate dette stedet allerede. Og når vi snakket, så var det om planene vi hadde om å komme tilbake. Hvilke løp vi hadde lyst til å delta på og hva vi hadde lyst til å oppleve mer av. Og jeg skal tilbake neste år. Minst to ganger. For jeg har lyst til å bli bedre kjent med Pyreneene også har jeg fått veldig sansen for det spanske ultratrail-miljøet. Så neste år vil jeg delta på et løp eller to i Spania. Jeg vet bare ikke helt hvilke jeg skal velge, for det er så utrolig mange spennende løp å velge mellom!
