For et halvt år siden bestemte jeg meg for å melde meg på et ultraløp. Etter å ha klart å gjennomføre en maraton hadde jeg behov for å finne et nytt mål å strekke meg etter. Jeg kunne selvfølgelig bare ha bestemt meg for å løpe maraton, eller en hvilken som helst annen distanse jeg har løpt før, enda raskere, men ultra-løping tiltrakk meg. Det at folk kunne løpe utrolig lange distanser i krevende terreng og med flere tusen positive høydemetre var fascinerende. Det beviste at kroppen og hodet kan trenes opp til å klare de mest fantastiske ting. Inne i meg begynte en liten stemme å si at «det vil jeg også, jeg vil også være et sånt supermenneske», og jo mer jeg leste om temaet og jo flere ultraløpere jeg snakket med, jo sterke ble den stemmen og etter hvert begynte jeg også å tro på at jeg var i stand til å løpe ultra. Men veien dit ville kreve mye. Det var jeg klar over. For du løper ikke slike distanser uten å ha lagt ned en god del tid i trening og forberedelser. De siste seks månedene har jeg hatt uker hvor jeg har løpt godt over 100 km i løpet av syv dager, gjerne i tung snø. Jeg har valgt de kronglete stiene fremfor de lettløpte og jeg har jaktet på steder å løpe hvor jeg får så mye oppoverbakke som mulig. Og de dagene jeg ikke har løpt så har jeg brukt tiden min på å trene styrke hjemme på stuegulvet. Det har vært lite tid til andre ting, det er mange andre aktiviteter som har blitt prioritert bort. Men det har ikke gjort meg noe, for det er jo dette jeg har hatt lyst til. Det har aldri vært et problem å finne motivasjon til å ta en lang løpetur tidlig en søndag morgen eller en rask tur rett etter en lang dag på jobb, før jeg henter barn i barnehagen.

Men nå er jeg inne i siste fase av forberedelsene til mitt lengste løp noen gang. Det er under to uker til jeg skal løpe Simris Alg Ultra, 60 km i noe av den vakreste naturen Österlen har å by på. Og jeg kan med hånden på hjertet si at dette er den delen jeg synes er tøffest å håndtere. Nedtellingen til selve løpsdagen. For nå får jeg ikke gjort stort mer. Jeg kan ikke bli sterkere, raskere eller mer utholdende. Grunnlaget må være der nå og alt som gjenstår før selve løpet er å la kroppen hvile, spise, lese seg opp på alt av løpsinformasjon og forberede meg mentalt på det som venter.

Tapering er et ord som gir meg litt gysninger. De siste 2-3 ukene før et langt løp hvor det anbefales at man reduserer treningsmengden, øker litt på matinntaket og samler overskudd. Jeg husker første gang jeg skulle hvile kroppen før et langt løp. Det var før jeg løp Maraton på Svalbard. Det gikk fint de første to dagene uten løping, tredje dagen begynte jeg å bli rastløs og etter det ble det bare verre og verre. Jeg var nok ikke noen særlig hyggelig kollega siste dag på jobb før jeg reiste til Svalbard. For selv om jeg er overbevist om at løpere generelt sett er en ekstra blid og positiv menneskeart, så er de gjerne det stikk motsatte hvis det går for lang tid mellom de gode løpeturene.

Det siste året har jeg forsøkt litt forskjellige varianter av tapering. Fra å ha nesten to hele uker uten løping før selve løpet til å løpe som normalt frem til løpet med bare et par dager med hvile før selve løpsdagen. Jo tøffere og lengre løp, jo lengre hviletid før løpet. Denne gangen prøver jeg en litt annen variant.

Jeg løp min siste langtur 2. påskedag. Jeg presset meg litt ekstra og løp litt raskere enn jeg pleier å løpe på disse langturene. Det ble 31 km i kupert terreng, på snø. Det føltes godt å gi beina en hard økt. Bli skikkelig sliten. Samtidig så kjente jeg at jeg ble litt nervøs. For det slo meg at om under to uker så skulle jeg løpe dobbelt så lang. Nesten 20 kilometer lengre enn jeg har løpt sammenhengende før. Det e er faktisk ganske langt, tenkte jeg da.

De neste dagene er planen å løpe en eller to korte, men helst litt raske, turer når jeg har tid. Også blir det en tur i rolig tempo på maks 15 km til helgen. Denne gangen skal jeg tillate meg selv å ta en kort løpetur tre dager før selve løpet. Jeg tror det er lurt, både for min og omverdenens sin del.

Deretter skal jeg la beina hvile helt frem til jeg står på startstreken. Det lover jeg…

(Foto: Lise Bergmann IG: @lise.bergmann )