(Foto: Ola Matsson)

Årets Trysilrypa ble en skikkelig opptur etter noen uker med dårlig form. Jeg hadde slitt med vondt i både en skulder og et kne og etter å ha fjernet en visdomstann ble det ytterligere noen dager med lite trening og en følelse av at ingen ting gikk min vei. På KK-Mila løp jeg et sekund saktere enn i 2017 (og i fjor måtte jeg faktisk stoppe opp halvveis for å knyte skolissene mine), så forventningene til meg selv før Trysilrypa var ikke veldig høye. Det gjorde også utfordringen med å skulle bestemme meg for om jeg skulle løpe Trysilrypa 6 eller 13 km mye enklere. Nå hadde jeg en god unnskyldning for å velge den korte løypa som går over en av de vakreste plankestiene jeg vet om. Dessuten så jeg frem til å løpe et raskt terrengløp, ingen av terrengløpene jeg har løpt i år har vært kortere enn 21 kilometer og de har som regel hatt strekninger hvor det føles som om man beveger seg i skillpaddefart. Nå ville jeg kunne gi alt fra start, ikke holde igjen eller trenge å planlegge hvordan jeg skulle disponere kreftene.

Jeg har løpt traseen til Trysilrypa kort 2 ganger, likevel hadde jeg ingen tanker om hvor fort jeg ville kunne klare å løpe runden under et løp. For de gangene har jeg jo tatt bilder, kost meg med det vakre fjellandskapet og ikke brydd meg om tiden. Denne gangen ville jeg gi alt, teste meg selv skikkelig. Jeg følte at kroppen hadde hentet seg litt inn igjen og at kneet ikke føltes så aller verst, men da Sara begynte å snakke om at hun hadde troen på at jeg kunne slå den gamle løyperekorden på litt over 30 minutter Hadde jeg mine tvil. For selv om trysilrypa 6 km har en ganske snill høydeprofil og mesteparten av tiden går på grusvei har den noen seige partier som stjeler mye energi. Det har også noe å si hvor vått det er for den siste delen av Trysilrypa kort kan bli gjørmete og krevende om det har regnet mye.

Lørdag morgen lå tåken tykt over fjellet. Det blåste, men var på ingen måter så kjølig som i 2017 og jeg bestemte meg for at det var shorts vær. Vi dro tidlig opp til Rypeteltet på Fageråsen. Jeg liker å ha god tid når jeg skal løpe løp, kunne varme opp, skifte og knyte skolissene mine uten å føle at jeg stresser. Jeg trenger også godt med tid til å varme opp før et så kort løp. Vanligvis løper jeg igjennom traseen i et veldig rolig tempo før jeg skal løpe et 5 km løp. Da får jeg både et bilde av hvordan forholdene er og det gjør at jeg blir mentalt forberedt på løpet. Denne gangen valgte jeg å bare løpe opp til plankestien før jeg snudde og løp ned igjen. Jeg møtte på flere løpere som varmet opp, alltid smilende fjes og vennlige hilsninger.

Tilbake i startområdet var stemningen stigende. Det strømmet på med ryper som skulle ut og løpe, gå raskt eller langsomt over fjellet. Jeg dro av meg overtrekks klærne og dyttet i meg en banan. Næring er ikke noe mindre viktig fordi man skal løpe et kort løp.

Nå gjenstod det bare å gå på do en siste gang, sjekke at skolissene var knytt og festet så godt at man nesten måtte bruke knipetang for å løsne dem igjen og å ta noen få stigningsløp for å forberede kroppen på den litt brutale starten av Trysilrypa. Også stelte jeg meg sammen med alle de andre spreke damene på startstreken.

Ved siden av meg på startreken stod fjorårets vinner av Trysilrypa 6 km. En ung og energisk lokal langrennsløper som fortalte meg at hun hadde kommet i mål på litt over 31 minutter året før. Ja, da skal det godt gjøres at jeg kommer inn på 30 tenkte jeg for meg selv.

(Foto: Ola Matsson)

Starten gikk og jeg så at flere jenter løp forbi meg. Jeg hadde bestemt meg for å ikke brenne av kruttet på de første 300 meterne som jeg alltid klarer å gjøre, foran meg hadde jeg en lang bakke som ville kreve sitt og jeg satset på å ta igjen folk på vei oppover. Det gjorde jeg også. Det tok ikke lang tid før jeg tok ledelsen og da jeg nådde toppen av den over 1 kilometer lange bakken hadde jeg fått et godt forsprang. Så ventet det en lang og lettløpt strekning på grusvei og planker og bare rett frem og nedover. Altså ikke det jeg er best på. Jeg visste at jeg måtte holde tempoet oppe, for det er som regel på disse strekningene de jeg har løpt forbi i oppoverbakkene tar meg igjen. Det var vanskelig å se hvor langt bak løper nummer to var, for sikten var dårlig. Plankestien så ut til å ende i ingenting og jeg fikk følelsen av å være helt alene oppe på fjellet, midt i tåka og med vind som dekket over alle andre lyder. Nå hadde det begynt å regne også og det var skikkelig motvind der jeg løp over myren som jeg vet er utrolig vakker. Jeg så ingen andre mennesker, hverken foran meg eller bak meg og jeg siden alt jeg så var hvit tåke var det bare klokken min som ga meg en pekepinn på hvor langt jeg hadde løpt og hvor langt jeg hadde igjen.

Selv om jeg har løpt denne traseen tidligere ble jeg nå mer og mer usikker på om jeg var på riktig vei, for plutselig syntes jeg at jeg hadde løpt nedover så lenge og at det var lenge siden jeg hadde sett noen merker. «Har jeg løpt forbi stedet hvor jeg skal ta av på sti inn til venstre?» spurte jeg meg selv panisk. Men jeg kom frem til at jeg ikke kunne ha klart å løpe forbi merkingen, det måtte jo stå noen folk der eller være skikkelig godt merket når det var løp. Og plutselig senset jeg at jeg hadde en løper bak meg. Så jeg fortsatte nedover og endelig dukket det opp både mennesker, merking og drikkestasjon. Her ble jeg heiet forbi og straks etterpå løp jeg inn på stien. Dette partiet hadde jeg både gruet og gledet meg til. Stien er morsom å løpe på, akkurat passe teknisk med både stein, gjørme og lyng. Men her går det først oppover en lang stund, og dette er en oppoverbakke som ser helt harmløs ut, men som i realiteten suger kreftene ut av deg. Nå som det var tåkete klarte jeg heller ikke å se hvor langt det var igjen til toppen og det var stunder da jeg hadde mest lyst til å gå. Men når jeg så på klokken og oppdaget at en løyperekord var innenfor rekkevidde bet jeg tennene sammen og ga det jeg hadde opp bakken og før jeg visste ordet av det var jeg på vei nedover mot målområdet. Dette er helt klart det morsomste partiet av Trysilrypa kort, det føltes som om jeg fløy nedover og jeg nøt hver meter det siste stykket inn til mål.

(Foto: Ola Matsson)

Det ble ny løyperekord med tiden 29:42. Damen som jeg så vidt hadde sett på vei ned mot drikkestasjonen hadde jeg løpt ifra igjen i den siste oppoverbakken, men hun kom inn under et minutt etter meg. Jeg heiet henne og dame nummer 3 inn over målstreken.

Så kom Sara løpende og ga meg en god klem. Det er så utrolig fint å bli møtt på den måten når man kommer i mål! Og siden jeg vet hvor viktig det er å bli tatt imot når man kommer i mål ble jeg stående å heie inn resten av rypene som løp 6 kilometeren og etter hvert kom også de første damene som hadde løpt Trysilrypa 13 km i mål.

Men man blir fort kald når man har løpt raskt, er svett og været er litt kjølig så etter hvert kjente jeg behovet for å få meg en dusj og kle på meg varmere klær. Jeg var super fornøyd med egen innsats og svevde vel litt på en sky da jeg gikk av sted til garderoben. Jeg fikk varmen i meg igjen og kledde godt på meg før jeg gikk tilbake til målstreken og heiet inn resten av løperne. Etter fjorårets Trysilrypa hadde jeg lært viktigheten av å ha med gode og varme klær til etter løpet.

Så var det premieutdeling, og Trysilrypa er kjent for å ha fine premier så jeg gledet meg til både premie for klasse seier og pengepremier for 1.plass og løyperekord. For meg er ikke det å vinne løpet jeg løper som er viktigst, men jeg skal ikke nekte for at det er utrolig morsomt å stå på pallen og motta en fin premie.

Trysilrypa var, kort oppsummert, et like fint arrangement i år som i fjor og er et løp jeg anbefaler varmt til alle jenter som liker å løpe i terreng. Og til alle de som tror at de ikke er terrengløpere, men som tør å utfordre seg selv litt.

Bli med på moroa neste år! Meld deg på HER – rabattert pris ut oktober!