Til forskjell fra Kenya og Etiopia ansees som regel ikke Japan som en stor løpenasjon. Men siden 1991 har japanske maratonløpere vunnet 19 medaljer i OL og VM. Japan er også det landet hvor flest mennesker løp en maraton i løpet av 2015 (559 991 stykker). Men å vokse opp i Osaka gir ingen løpsmessige fordeler sammenlignet med å vokse opp på for eksempel Jæren – så hva kan vi lære av de japanske langløperne?
Den lange veien
Det finnes ingen spesifikk japansk måte å trene på, men et vanlig innslag i treningen er mye mengde – i blant opp mot 32 mil i uka for eliteløperne. Den to ganger olympiske medaljøren Yuko Arimori kunne for eksempel løpe 20 kilometer på morgenen og 20 kilometer på kvelden. Dagen derpå løp hun 50 kilometer – som en del av oppkjøringen mot et OL. Hånd i hånd med det store treningsvolumet finnes også en vilje til å kjøre restitusjonsturer, der farten kan være så rolig at den nærmer seg gange. Målet er å løpe lange strekker på slitne ben. Det er kanskje få av oss som klarer å løpe 32 mil på en uke eller 1000 kilometer i måneden (en annen japansk milepæl), men med denne metoden orker de fleste å løpe ganske langt uten å bryte sammen.
Test ut dette før neste maraton: Legg inn en fire uker lang treningsblokk i oppkjøringsperioden der du ikke bryr deg om tempo, men kun forsøker å løpe så langt som mulig. Men bruk sunn fornuft – øk den normale ukesdistansen din med høyst 50 prosent i løpet av disse fire ukene. Japans suksess på distanser som halvmaraton og maraton tilsvarer derimot ikke like stor suksess på kortere distanser, så hopp over dette opplegget hvis du har som mål å perse på fem kilometer i år.
Innsatsvilje
For å forberede seg til den tidlige maratonstarten i VM i 2007, beordret den japanske treneren løperne sine til å spise frokost klokken fire hver morgen i 20 uker før løpet. Ingen innsats kan være for stor – det mest verdsatte ordet i Japan (ifølge en undersøkelse gjort av et nasjonalt TV-selskap) er nettopp dorykou, som betyr innsats. Et praktisk eksempel på dorykou er at japanske løpere gjerne løper lange distanser på runder som bare er 1–2 kilometer lange, iblant til og med på bane. Det er både mentalt styrkende og gir løperne en god fartsfølelse.
Ta stafettpinnen
Maraton er populært i Japan, men det største fokuset innen japansk løping ligger på ekiden, en form for langdistansestafett på vei. I boken sin om japansk løperkultur, The Way of the Runner, skriver forfatteren Adharanand Finn at ekiden personifiserer konseptet wa, eller gruppeharmoni, som er svært verdsatt i Japan; du løper for gruppen, ikke for individuell ære. Som et resultat av det kan tidene som japanske løpere presterer under en stafett i blant faktisk være rasktere en di nasjonale rekordene på tilsvarende distanser. Let opp en stafett hvis du vil prøve å finne wa. Hvis du bekymrer deg for at konkurransen kanskje ikke blir krevende nok, så søk deg til en gruppe der deltakerne er for få til å fylle opp alle etappene – da får du sjansen til å løpe et par ekstra. Slike løp gir erfaringer som kan være verdt mye når du løper alene senere. Finn skriver om Kenji Takao, som vant 10 000 meter i Asian Games i 1998. Kenji Takao klarte å holde en løper fra Qatar bak seg på oppløpet. «Jeg vant takket være at jeg løp eikeden», forklarte Takao, «Der lærer man seg å aldri slippe forbi noen.»
