Bare la oss ha en ting klinkende klart før jeg starter å skrive om årets trifectaløp – jeg elsker Spartan Race! Så på lik linje som mye annet jeg skriver…jeg står i fare for å være litt subjektiv her ;)

Jeg har allerede skrevet litt til dere om opplevelsen underveis disse to helgene, og skal nå prøve å beskrive selve løpet litt mer objektivt:

Årets trifecta for Supermann og meg skulle altså finne sted to på følgende helger på Ashburnham place i sør-England. Det har allerede vært en rekke Sprint og Superdistanser andre steder i England, og vi kjente vel på kroppene våre at to så harde helger etter hverandre kanskje ikke var det lureste vi kunne gjøre. Men for å få den gjeve Trifectamedaljen må man altså fullføre alle 3 distansene innen samme år – Sprint (5 km +), Super (12 km +) og Beast (21 km +).

Eliten ut fra start – Supermann helt til venstre, i godt selskap av de beste av de beste som denne helgen stikker til California for å løpe verdensmesterskapet i Spartan race (og damn…vi kvalifiserte oss jo til dette og…men men…)

Fordelen med å ta trifecta på samme sted er at man etterhvert kjenner løypa. Noe endres selvfølgelig underveis, men i det store og det hele så løper man sprintdistansen, legger på en ekstra sløyfe for Superdistansen, og på Beast, løper man Sprint og superdistansen med en ekstra liten sløyfe. Dette gir en viss grad av forutsigbarhet i et løp som ellers er preget av mest mulig hemmeligholdelse. Løypelengden er som vanlig ukjent, kun med en minimumskilometer, hindrene er delvis ukjente – man vet selvfølgelig om signaturhindrene, men ikke når og hvor de kommer. Og det store spørsmålet er jo alltid – hva mer har de funnet på. For strengt tatt – i alle hinderløp er det kun arrangørens fantasi som setter grenser, dog innen rimelighetens grense selvfølgelig og innenfor det som regnes som relativt sikkert.

Stor takk til den som fant dette kartet et sted og offentliggjorde det, her ser dere lett hvordan de har lagt opp løypene for oss. Rød er sprint, blå er super og beast grønn løype. Man ser også her at de fleste hindrene er lokalisert i den røde og blå delen…og dette er vel kanskje det Spartan blir mest kritisert for hvis man skal ta det med en gang – det er et løp som på Beast-delen blir mye løping, og mye bæring av ting over lange avstander. Spartan Race er et løp som favoriserer de som liker å slite, og er et mer fysisk krevende løp sånn sett, kontra f eks Toughest der det er spekket med teknisk krevende hindre.

Løpet iår ble også av endel kritisert, da Beast skal være det mest krevende løpet, og endel mente faktisk at Super var hakket mer krevende. I tillegg hadde arrangøren (bevisst eller ubevisst) lagt opp til at Beast skulle være ekstremt krevende i år, og satte krav til at man måtte passere visse sjekkpointer innen fastsatte tidsfrister og at alle som startet etter kl 12 måtte starte med hodelykter. Derfor var forbauselsen stor (og lettelsen enda større), da vi klokka inn på rett under 21 kilometer…jeg må si meg helt godt fornøyd med den lengden på løpet jeg, men jeg kan heller ikke nekte for at jeg følte meg litt snytt for å skulle krabbe siste kilometeren i mål, som jeg hadde sett for meg… Men gleden er til å ta og føle på her…både fordi løpet var over og fordi jeg hadde klart det 3.siste hinderet med glans – det alltid fryktet spydkastet – for meg et sikkert burpeehinder, men altså når det gjaldt som mest satte jeg det:

Men la oss se litt på hindrene som vi pleier. Spartan er det løpet som likner mest på Viking Race her hjemme i Norge…det er en god del løping, det er mye terreng, og det er mye naturlige hindre i form av tømmerstokker, og annen teknisk løping. Og Spartan er vel det løpet som har flest av de klassiske OCR-hindrene:

Veggen:

Spartan har vegger i diverse høyder, de ikke så fryktede over, under, gjennom-kombinasjonen. Her er ikke høyden så ille og de fleste kommer seg greit gjennom her. Ca midt i sprintdistansen står to vegger av betydelig høyere klasse. Her kommer undertegnede seg fortsatt greit over, men jeg må jobbe betraktlig mer for saken og er like stolt hver gang jeg kommer over. I superdistansen møtte vi den inverterte veggen – altså skråstilt, men takket være et par tverrstokker kommer man seg også over denne relativt elegant. Og rett før mål kjører de grand finale, når man er som mest sliten, møter man den klassiske høye veggen, den selv gutta må jobbe for å komme over, og hvor jentene heldigvis i Spartan sine løp får lov til å få hjelp av en liten ekstrakloss, som heldigvis hjelper meg over i en anstendig positur!

Beast-dronninga Mona Strande og jeg tester formen!

På vei gjennom kombinasjonen over, under og gjennom!

Samarbeid er ofte nøkkelordet her!

Ropeclimb:

Tauet er en evig klassiker i alle løp – det må være klatring, og mange løp velger ulik tilnærming til dette. I mange løp er det bl a populært å legge tauklatringen til opp fra vann…men her på Ashburnham var det nok gjørme til å gjøre selv vanlig klatring utfordrene.

Her fra en treningsstasjon satt opp på løpsvenuen.

Traversewallen:

Også denne veggen finner man nå i diverse varianter, kun en enkel rett vegg, med hjørner, eller som Toughest, med skråvegg uten fotstøtte og med pinner eller hull å holde seg fast med. I likhet med tauet spilte gjørmen de fleste et puss her, og det var til enhver tid et godt knippe mennesker som lå og moret seg med burpees etter å ha sklidd ned fra de små treklossene…

Skader aldri å øve på teknikken her…men med 170 i puls og dekket med gjørme så gjenstår det å prestere når det gjelder…

Gjørmegrøfter + piggtrådkrabbing:

Jeg tar disse to klassikerne under et jeg, siden begge som regel medfører at man ser ganske så heftig ut etterpå, og er man ikke god på å holde rumpa nede, er det flere som hvert år fullfører med underbuksa hengende utenfor ;) For spartan bruker ekte piggtråd på krabbingene sine, og jo lengre løpet er, jo lengre er krabbingene ;)

Med sola midt i ansiktet er det fort gjort å feilberegne om man stikker hodet opp for å rette på kroppen ;)

På superdistansen måtte vi gjennom 2 x 4 gjørmegraver, hvorav den aller siste var så dyp at selv spartancrewet ikke hadde kommet seg opp da de testet den…heldigvis hadde regnet gitt seg da vi skulle løpe, og vi fikk krabbet oss opp, men det var høyt opp!

Monkeybaren:

Grøss og gru…jeg har til nå ALDRI klart å komme meg gjennom en eneste av Spartan sine monkeybarer. Og etter å ha lekt meg gjennom Toughest sin monkeybar, må jeg si at jeg liker dårlig Spartan sin stilasvariant. For stillaser er tykke å holde i, og så fort de blir litt våte er de ihvertfall for meg komplett umulig å komme meg gjennom. Og ja jeg er klar over at ikke alle nødvendigvis skal klare alle hindre, men det er forskjell på utfordrene hindre og umulige hindre. Nå skal det også sies at arrangørene i år hadde valgt å legge monkeybaren rett etter et svømmehinder, så det var ikke mulig å rekke å bli tørr på hendene. Dette førte dessverre til endel stygge ulykker, og under Beast var hinderet fjernet.

Ikke bare er stengene her veldig tykke for små jentehender (!), i tillegg hadde de utfordret oss med ulik lengde mellom stengene for å ødelegge en evt rytme man måtte klare å få til.

Dette er de klassiske hindrene vi alle visste kom til å møte oss et eller annet sted i løypa. Og så kommer overraskelsene:

Bæring:

Det er alltid masse bæring av diverse gjenstander på Spartan. Og i takt med lengden på løpene, økes også lengden på bæringen av gjenstandene:

Sprint:

– bære Spartan-sandsekken i en liten gjørmesløyfe (gøy å se alle som løp uten gjørmesko…svusj på rumpa kan man si!)

Super:

– bære Spartan-sandsekken i gjørmesløyfen

– bære tømmerstokk rundt en stor eng (ca 700-800 m)

– bære en myk plastikkbøtte etter å ha fyllt den halvfull med grus i ca 500 m (opp og ned gjørmebakker)

– bære en tømmerstokk i ca 2 km mens man forserer diverse hinder

Beast:

– bære den mye plastbøtten i gjørmesløyfen der man på de andre løpene bar sandsekken

– bære stokken rundt engen

– bære to mursteiner i ca 2,5 km gjennom diverse hindre

– bære to bildekk i ca 1 km gjennom diverse hindre – blant annet to balansehindre

– bære to stokker på skuldrene opp og ned en bakke

Apropos bæring – la oss snakke om atlaskulen! Jeg bare elsker atlaskulen! Jeg møtte den første gang på Spartan race ifjor og hadde da ikke fått med meg at det var jentekule og guttekule. Vel det er jeg smertelig klar over nå, og styrer alltid mot de litt mindre og adskillig søtere kulene. 50 kg for gutter og 30 kg for jenter – snagget iår var at vi skulle løfte den, bære den 10 meter, legge den ned, ta 5 burpees (WTF var vel akkurat de ordene jeg brukte da hindervaktene sa det til meg!), løfte den opp igjen og bære den tilbake. Dette hinderet var det nest siste…og når jeg da på Super allerede hadde gjort 150 (!) burpees, var de siste 5 et hat fra en annen verden! Men likevel – et hinder jeg digger, her er det rå styrke som gjelder og det er gøy!

My Hero – selveste mr Spartan Race UK – Richard Pringle – løp selv alle løpene på slutten av dagen og fullførte i ekte gjørmestil!

Vannhinder:

Ohhhhhhhhhh jeg elsker vannhindre, og anser meg selv som en god svømmer (ikke så rask, men god nok). Dog har jeg fått respekt fra vannet i både Tough Guy og Tough Viking, kaldt vann kan virkelig ødelegge hodet ditt skikkelig og rote til balansen din. Og på Toughest både i fjor og iår fikk jeg skikkelig panikk i møte med det kalde vannet kombinert med høy puls. Og med harde fakta om at de få dødsfallene som har vært i OCR-sporten har vært i vannhindre, og en nærdrukning i Tough Viking i år – så skal man ha respekt for vann. Og i år var de kanskje over gjennomsnittet dristige med to svømmedistanser på sprint og 3 svømmedistanser på super. På beast hadde de fått inn vester til de som ønsket det, og det var godt å se at selv store sterke menn svelget stoltheten og dro på seg vest. Det var en god svømmeavstand og dette kombinert med mange i vannet på en gang, og rikelig med vannliljer (i det minste på sprintdistansen) så var det til tider kaotiske tilstander. Det ryktes om en nærdrukning og gjennopppliving her også…

Like blid når man får øye på fotografene ;)

På beast hadde de byttet ut den ene svømmedistansen med ropetransfere – et hinder jeg ikke hadde testet før…men tenkte at ikke pokker om jeg skal gjøre burpees her…og det ble det heller ikke. Synes jeg gjorde en ganske så elegant og kjapp gjennomføring her…og dette er vel et av de få hindrene jeg virkelig hadde ork og tok meg tid til en liten posedown…

Om man skal si noe kritisk om dette hinderet, så var det at de kun tillot en om gangen pr tau…og boom da ble det major kø allerede på eliteheatet! Tør ikke tenke på hvordan det så ut der etterhvert!

Foruten disse to vannhindrene gikk vi x antall kilometer i diverse småelver rundt om på hele området, enten bare for å ha oss nedi en bekk/elv eller sammen med diverse ting å bære på. Også en hindertype jeg digger…hehe dette får ned farten på alle, og ved å bevege seg fort her kan man ta igjen endel deltakere ;)

Balansehinder:

Endelig skulle jeg få testet hinderet som Toughest stengte i høst pga regn…stokkebalansehinderet, der man går fra stokk til stokk (endene på stokkene altså) og virkelig fikk testet balansen sin. Jeg acet dette hinderet alle gangene, det var to ganger vi måtte ta det med bare kroppsvekt, og en gang bærende på to bildekk…damn da svettet jeg!

Hukommelsetesten:

Æhhhhhhhhhhhhh her så jeg burpeesene komme løpende mot meg! Jeg har ingen stor hukommelse å skryte av, og begynte nesten å gråte da vi etter ca 4 km ut i Beast ble møtt av en stor tavle der vi skulle lese av de to siste hindrene på startnummeret vårt og finne en kode vi skulle huske for x antall kilometer. Jeg skjønte umiddelbart hva det var, da Mona hadde fortalt om dette fra Paris. Koden min var Juliet – 199 – 2601. Jeg kommer antagelig til å huske den når jeg sitter krøket og senil på sykehjemmet… Heldigvis klarte jeg å komme på en måte å huske hele koden på, istedet for å blacke ut…og pretty damn stolt var jeg da jeg etter piggtrådhinderkrabbing kunne reise meg opp og si koden min, få high five av jentene som sto der og løpe videre! Wohoooo…nærmere å fly kommer man nok ikke!

De siste store hindrene vi møtte var slippery ramp, som et av de siste hindrene alle 3 dagene. Enkel men morsom hindring, som bare ser ekstra kul ut synes jeg ;)

Og på beast hadde de virkelig slått på stortromma – wohoooo – jeg visste nesten ikke hvilket ben jeg skulle stå på da jeg så riggen som sto rett nedenfor hovedbygningen :

Hahaha vi fikk litt kjeft da vi hadde moret oss litt her, men innen de rakk å jage oss vekk hadde vi både fått filmet litt og tatt noen kule bilder. Og selvom jeg bokstavlig talt gikk på trynet da jeg testet riggen, visste jeg at dette hinderet kom jeg til å ace på selve dagen, og som sagt så gjort – mens jeg så min argeste konkurrent ligge å ta burpees, svingte jeg meg elegant gjennom riggen! Fy flate så kult og for en følelse da jeg løpe vekk derifra!

Ohhh ja glemte nesten – som hinderløper er man vant til å se etter hinder over alt, og da vi kom til Ashburnham første dagen kjørte vi gjennom en stillasrigg som vi var overbevist om at måtte være et hinder…eller ikke. Vi måtte nesten le litt av oss selv da vi forventet oss at alt skulle være hindre…men jaggu du – på Super så viste det seg at det faktisk var et hinder, de hadde bygd et stillas tvers over veien som man rett og slett skulle klatre over. Ikke et klassisk hinder, ikke så utfordrene, men gøy nok likevel!

De to siste og de virkelige signaturhindrene til Spartan er spydet og ildhoppet! Spydet er virkelig en rysare, da man aldri kan være sikker på å sette det. Da vi snikøvde første kvelden vi var på Ashburnham traff jeg på 4 av 4 kast, men som jeg sa – det er helt annerledes når du kommer med 170 i puls, står ved siden av de du konkurrerer mot…og bommer!!! For i løpet av trifectahelgene bommet jeg på 4 av 5 kast!!!! Men jeg traff da det gjaldt som mest – siste spydkastet på Beast fikk meg til å hyle av lykke og kom altså med verdens største smil over ildhoppet som er det siste du gjør før du passerer mattene og lykkelig blir møtt av verdens kuleste speaker! Og btw…jeg håper virkelig noen har gitt den mannen 3 medaljer. Jeg tviler på at han har løpt, men etter å ha stått på på startstreken og ved mål gang 3 dager på rad, fra kl 09 – 23 eller noe om kvelden…ja for en prestasjon! Og uten han hadde det vært virkelig en stusselig målgang!

Henger dere fortsatt med??? Jeg håper og tror jeg har fått med de fleste hindrene vi har vært igjennom. Jeg håper dere har likt turen her sammen med meg, og kanskje noen har blitt fristet til å prøve? Iår var vi 5 som fullførte trifecta – hvor mange blir vi neste år?

Jeg fikk æren av å stå på pallen både under sprint og super, men denne gangen sto jeg med tårer i øynene og så denne dama ta en solid 2.plass – Mona Strande – du er flate meg råeste dama vi har i Norge, antagelig den sterkeste hinderløperen vi har og jeg er så stolt av å ha løpt (etter) deg i flere løp i år!

For en opplevelse dette har vært – og takk gode gud for at vi skal løpe et løp til snart, og enda mer takk for at sesongen allerede starter i januar 2016! Dette er så gøy!!!!

KlemMari