Hei alle sammen
Nå ble det jaggu en stund siden jeg har skrevet her igjen. Siden sist har drømmer gått i oppfyllelse, følelsene har vært enorme og overveldene – og nå har angsten tatt meg!
Jeg skal skrive mer til dere om trifecta helgene i England til uka, da er det ferie og jeg skal prøve å hente meg inn litt igjen. Nå har det vært mye med både jobb, skole og løping. Jeg har ikke hatt tid til så mye annet enn å puste mellom slagene – men jeg kan love dere at vi har hatt det helt fantastisk!
Første helg i England er over, dette er liksom grand finale av sesongen, både Supermann og jeg har hjertet litt ekstra hos Spartan Race i sør-England, og igjen har vi møtt så utrolig mange flott mennesker, løpt to utrolig kule løp, vi har vært usedvanlig heldige med været og kort sammenfattet har hele forrige helg vært totalt episk!
For meg ble Spartan Sprint (6 km) og Spartan Super (14 km) en helt vanvittig kul opplevelse – jeg er veldig veldig klar over at de beste jentene som i Katie keeble, Lucy Martlew og Mona Strande ikke sto på startstreken sammen med meg…men likevel…som alle prøver å banke inn i hodet mitt…du konkurrerer med de som står på startstreken, du kan ikke tenke på hvis om atte dersom osv…jeg vet resultatlisten hadde vært annerledes da…men uansett – JEG VANT PÅ LØRDAG OG BLE NR 3 PÅ SØNDAG! Og selvom jeg ikke er den beste overall…så er jeg damn stolt likevel! Jeg løp det jeg kunne, jeg bommet dessverre på litt for mange hindre på søndagen, men likevel holdt det til å ta med 2 trofeer hjem! Og de skal jeg kose meg med! Jeg skal se på de, være stolt over meg selv og tenke på 2015 som året da jeg virkelig gjorde det så bra jeg kunne. Og hva mer kan jeg forlange av meg selv?
Til helgen skal siste brikken i puslespillet samles – det er Spartan Beast og i det engelske OCR miljøet eksploderte det igår da Spartan gikk ut og informerte om påbud om hodelykter, checkpointer og opptil flere svømmehinder. Spartan Beast i 2013 går som det hardeste så langt, både pga været og terrenget i Pippingford park. Jeg løp Beast i fjor i Pippingford, jeg elsket terrenget…men ifølge ekspertene var det ikke i nærheten av så hardt som 2013 – og nå i 2015…ja nå tror jeg løpet blir ekstremt! Det ryktes om mellom 25-30 km, og at arrangørene har gjort sitt beste for å knekke oss ;) Det er sånn et ekstremløp skal være, jeg lo og hoppet da jeg snakket med arrangørene forrige helg…men nå har jeg altså plutselig fått et aldri så lilte angstanfall….jeg har aldri løpt så langt før i hele mitt liv, jeg gjorde 155 burpees på Spartan Super…jeg orker IKKE gjøre så mange på søndag som kommer. Jeg nekter. Jeg håper jeg rekker flyet hjem på kvelden…jeg skulle kanskje hatt med en camelback, men det rekker jeg faktisk ikke kjøpe (ei heller har jeg råd til det akkurat nå), jeg får stappe noen gel-packs i lomma…så får jeg bare krysse fingrene. Jeg er ikke redd for svømming, jeg er ikke redd for tauet, eller veggene – jeg vet vi skal bære langt og tung – det går bra. Jeg vet alt blir lengre, tyngre og mer ekstremt…men det jeg er mest redd for er vel om beina holder. Kan jeg holde pacen oppe, hvor fort går eliten ut, hvilke jenter står på startstreken (jeg forventer at Mona står øverst på pallen…men hvem flere står med henne???)…ja i det hele tatt…hele meg er en eneste stor bylt av nerver og spørsmål. På søndag kveld vet vi svaret…inntil det får jeg bare prøve å ikke bli syk, spise masse og tenke gode tanker!
KlemMari
