Mange fulgte runddansen i Måndalen i helgen. Her er en oppsummering av verdensrekordforsøket på 24-timers og løpernes egne refleksjoner i etterkant.
Som vanlig var terrengultraløperen Kilian Jornet ambisiøs på forhånd, idet han kløv ned fra fjellene for å delta i et 24-timersløp på bane. Det ble snakket eksplisitt om verdensrekorden til grekeren Yiannis Korous på drøyt 303 kilometer, satt i 1997.
Seks karer sto klare på startstreken fredag klokka 11. Mange prediket nok Kilian som vinner av dette løpet, men mange holdt nok også en knapp på Simen Holvik som har løpt lengst av alle i feltet på 24-timers tidligere, med over 257 kilometer. Mange var også spente på Didrik Hermansens 24-timersdebut. Jo Inge Norum og Harald Bjerke er også svært habile langløpere, og som alle vet – alt kan skje i løpet av et døgn.
Resulatlista endte «på hodet» i forhold til hva mange hadde sett for seg.
Kilian Jornet og Sebastian Conrad Håkansson la lista høyt og satte av gårde i en forrykende fart. Første mila til Kilian ble unnagjort på 4:16 min/km. Første maraton ble tilbakelagt på 3:02:23.
Halvveis ute på den 338. runda, falt Kilian i bakken og ble straks sett til av det medisinske personellet på banen.
– Jeg følte meg ganske så bra, med de normale opp- og nedturene man får under et langt løp. Kroppen føltes bra, beina var lette, og så – plutselig, følte jeg intens smerte i brystet og ble veldig svimmel og sliten. Medisinsk personell kom bort til meg og sa det var best å ta turen til sykehuset, forteller Kilian i en pressemelding fra Salomon.
Og slik endte kvelden for den store stjernen.
– På sykehuset tok de en rekke tester for å prøve å finne ut hva det var. Men de mente at det ikke kunne være særlig alvorlig, forteller Kilian.
– Jeg kunne ønske at utfallet ble annerledes, men samtidig er det gøy å utforske nye ting og nye prosjekter. Jeg vil takke Salomon og Suunto for støtte til dette prosjektet, og alle som bidro til gjennomføringen og organiseringen – frivillige og lokale fra Måndalen og friidrettsklubben. Det var nok kaldere for funksjonærene enn løperne.
For kaldt ble det. Med temperaturer som aldri var over 0 grader, ble dette en kjøligere affære enn løperne kanskje ville foretrukket.
Tre av seks løpere fullførte løpet, med Harald Bjerke som vinner på utrolige 232,2 kilometer.
– Jeg har vondt over alt, utbrøt han da løpet nærmet seg slutten. Den eneste komfortable bevegelsen er å fortsette å løpe.
Og det gjorde han, helt til sluttsignalet gikk. Hele 580 runder inne ved lista i en saltet bane 1.
Jo Inge Norum løp inn til en andreplass med 219,2 kilometer (548 runder). RWs ultraspaltist Simen Holvik var ikke langt bak ham med 208,13 kilometer (520 runder). Didrik Hermansen ga seg etter 174,8 kilometer og uttalte på Facebook i etterkant at det ble i kaldeste laget, men at han uansett var fornøyd med distansepers.
Sebastian Conrad Håkansson ga seg etter 100 miles og knuste (uoffisielt) den norske rekorden på distansen, med tiden 12 timer og 46 minutter. Han satte også norsk rekord på 12-timers, også den uoffisiell.
Mitt dårligste løp, men min beste prestasjon
– Det var et stort event, med over 2 millioner seere innom, et eventyr å være med på, forteller Runner’s Worlds egen ultraspaltist, Simen Holvik.
Til tross for at han gjorde sitt dårligste 24-timersløp distansemessig, har flere påpekt at dette likevel må være en av hans beste prestasjoner, nettopp på grunn av svært utfordrende forhold.
– Jeg har aldri vært så langt nede, så sliten. Det var skikkelig kaldt, med minus fem grader på det kaldeste og en sur vind.
Han forteller om 18 timer i mørke, og det faktum at han aldri klarte å havne «i bobla», fordi han hele tiden kjempet for å holde seg varm.
Simen, som startet ut iført shorts, la ikke merke til at han etter hvert ble stivfrossen, og måtte få hjelp til å kle på seg etter hvert. Gjennom natta lyste fullmånen og Simen satte på norsk svartmetall på øret.
– Det var fint, men kaldt.
Som å våkne fra de døde
Colaen ble slush, bananen ble isbiter. Alt av mat og drikke måtte varmes på innsiden av jakka til hans faste support, faren Audun Holvik.
Som Kilian nevnte var det vel så tøft for crewet på sidelinja som løperne i bane 1. Pappa Audun uttalte at det var utrolig tøft å se sønnen sin slite i kulda, runde på runde.
Når Runner’s World snakker med Simen to dager etter målgang, er formen fin og humøret på topp. Så fort sluttsignalet lød, la Simen seg på ryggen og sovnet. Da han åpnet øynene hadde han tre kameraer over seg.
Alle som fulgte live-streamen så de tre gjenstående løperne kjempe til siste slutt. Et syn som beveger selv den minst sportsinteresserte. Rekkevidden dette arrangementet har hatt, merkes godt av løperne selv.
Simen forteller om drøssevis av meldinger fra hele verden, som fulgte hans zombie-lignende, stivfrosne steg de siste timene. Selv beskriver han det som å våkne fra de døde, når du får brekket kroppen i gang og øker fra haltende gange til jogg.
Og en oppvåkning har det også vært for svært mange der ute, som nå har fått øynene opp for en av ultraløpingens mest krevende disipliner.
