Hva er det ved denne løpebølgen som gjør at “alle” finner veien til startstreken? Maria har løpt i femten år, men aldri vært særlig interessert i konkurranseaspektet. Før nå. KKmila 2026 ble hennes første erfaring med startnummer på. Og etter målgang meldte det seg en merkelig følelse.
Tekst: Maria Brym. Foto: KKmila
Ved kilometer åtte måtte jeg innse at jeg hadde gjort alt galt.
Min venninne Helene gled forbi meg som om jeg sto stille. Hun hadde holdt igjen, hun fulgte fartsholderen, hun løp smart sånn som vi hadde avtalt. Sånn som jeg hadde fått anbefalt. Jeg hadde løpt fra henne allerede ved første kilometer, Ki hadde jo fortalt meg at jeg burde løpe i 5.30-5.40 pace hele veien for å kunne komme under timen på 10 km!
Nå kjente jeg også den biske appelsinsmaken til sportsdrikken fra tre kilometer tilbake skvulpe rundt i magen, beina mine var blitt til betong i den trykkende varmen, og inne i meg kjeftet jeg på meg selv.
Hvorfor gjør jeg dette?
Jeg har løpt i femten år. Gjennom fyllesyke søndager, småbarnsliv og hamsterhjul og de rare minuttene mellom barnehagelevering og møtestart der sko og joggebukse plutselig er alt som gjelder. Jeg løper for å få alenetid, har ikke løpt i gruppe før. Og jeg har faktisk aldri meldt meg på et løp.
Helt til nå.
Vi gjør jo dette frivillig
HÆ? Løper du uten klokke? Du er gæren altså!
Det var første reaksjon til min gode venninne Helene som hadde tatt utfordringen om å løpe KKmila 2026 sammen med meg. Hun lo, men mente det også. Hun og mannen har deltatt på en del løp, og jeg synes de er så inspirerende fordi de har et avslappa, men entusiastisk forhold til løping. Jeg gledet meg til å få gode tips, og ikke minst en god løpevenninne på veien.
Vi skulle på raceprep med Sara Skarabrot – redaktør i Runners World. En regntung onsdag etter jobb. Ikke i et pøsende varmt juniregn. Arrangementet skulle starte fra Löplabbet i Oslo, og vi var begge spente da de automatiske dørene åpnet seg for oss med et «vosj» og vi kom inn i den lyse butikken fra gråværet utenfor. Det var flere mennesker der, en variert gjeng, det kjentes trygt og godt.
Jeg hilste på to som sto og snakket lavt sammen langs den ene veggen med neonfargede løpe t-skjorter.
Kristina og Liv hadde funnet hverandre via samboernes sykkelgruppe. Mennene syklet, jentene ble med på Mallorca-tur, og plutselig hadde de fire venner og en felles sykkelgruppe. Nå hadde de bestemt seg for å få litt variasjon og begynne med løping De hadde trent løping sammen én gang før.
– Vi sykler jo mye, sa Kristina og lo.
– Vi tenkte vi kunne få litt variasjon.
Liv hadde egentlig et mål om å løpe ti kilometer på under femti minutter, men et surt kne hadde satt det på vent. — Hvis jeg klarer det, klarer jeg det. Det er et mål i løpet av året uansett.
– Mitt mål er å fullføre og ha det gøy. Og forhåpentligvis slå forrige tid. 1:17 — så en liten pers hadde vært nydelig. Sa Kristina og smilte før det var på tide å gå ut under telt-paviljongen.
– Det viktig å huske på at vi gjør jo dette frivillig, mange av oss betaler penger for det i tillegg. Så da skal vi jo ha det gøy!
Sara samlet oss alle i en ring og smilte. Hun forklarte hvordan denne racepreppen skulle foregå, og samtidig gav hun oss gode tips:
– Start pent og hold igjen! Hvert fall sånn at du kan finne ut om dette er et greit tempo eller ikke, og så kan man faktisk når det nærmer seg målstreken begynne å løpe litt. For både 5k og 10k er jo relativt sett korte distanser. Vi klarer den distansen alle sammen! Og det veit vi!
Så det er noe med å føle at du har gitt alt på løpsdagen. Men begge distansene krever at du blir litt kjent med dem. Hvis ikke man gjør det er det sjelden man kommer i mål og tenker at yes! jeg gav absolutt alt, FOR en disponering!
Vi kniser litt i sirkelen der vi står, det hadde vært en drømmesituasjon! Selv om innerst inne så håpet jeg at det faktisk kom til å være meg på løpsdagen. Jeg ville overraske alle, og gjøre et dødsbra løp når jeg først skulle løpe! Såpass konkurranseinstinkt har jeg!
Vi begynte å løpe lett i gruppe, og jeg kjente at selv om dette var noe jeg var spent på, var det hyggelig og gøy! Vi løp forbi Palestinaaktivister, turister og bugnende rododendronbusker og kjente på Oslo-pulsen en vanlig ettermiddag. I tillegg hadde regnet stoppet! Jeg løp ved siden av to stykker og spurte dem raskt om deres bakgrunn for å starte på KK mila.
Else og Marita hadde sammen startet på et livsstilsendringskurs. De hadde blitt hekta på løping, fordi det kjentes enkelt å bare sette i gang.
– Det er morsomt å prøve å slå sine egne rekorder, sånn kan jeg også jobbe med meg selv, sier Else.
Marita lo og sa:
– Og jeg ble med fordi jeg ikke klarer å si nei, men jeg gleder meg da! Vi skal prøve å slå våre egne tider på lørdag!
Else håpet på å løpe 5k på under 27 minutter, og Marita håpet på under 33.
Fokus, fokus
Jeg måtte røpe at jeg var veldig spent på mitt første løp.
– Altså, det er en rar følelse å få på det startnummeret! Men digg også! Du må skjerpe deg og fokusere!
Yes sir, jeg skulle fokusere! Nå hadde jeg jo fått så mange gode tips og et bilde av hvem jeg skulle løpe sammen med, så dette burde jo kanskje gå ganske greit?
Det var veldig motiverende med denne racepreppen, bli mer kjent med alle de andre som skulle ut og løpe! Alle disse menneskene hadde sine grunner, sine nerver og sine mål. Ingen av dem løp for å imponere noen. De løp fordi de hadde bestemt seg for noe. Det hadde jo jeg og! Mila på under timen!
Jeg løp ved siden av Helene en stund. Hun preppet meg på en god måte.
– Jeg fokuserer bare på fartsholderen, sa hun. — Og eventuelt hvem jeg kan ta igjen.
– Men jeg har øvd, og jeg skjønner ikke helt hvordan 5.30-fart skal kjennes ut på kroppen
– Jo, men det klarer du, sa Helene.
Jeg var ikke like sikker.
Løpsdagen med stor L
Løpsdagen kom med forventningsfull sol og knallblå himmel, virkelig helt nydelig! Men jeg kom med to dager med feber i kroppen.
Torsdagen og fredagen hadde jeg bare ligget. Tolv timer søvn, ingen mat som fristet, kroppen som nektet å gjøre noe som helst. Jeg hadde bestemt meg for at det ikke skulle spille noen rolle. Jeg skulle stille til start uansett. Så da jeg våknet lørdag morgen og kjente at noe hadde løsnet, ble jeg uforholdsmessig glad! Jeg la frem klærne jeg skulle ha på tidlig på morgenen, plystret og sprudlet mens jeg gjorde meg klar.
Helene og jeg møttes på toget mot Lysaker. Allerede på stasjonen kunne vi kjenne den gode energien, imøtekommende ungdommer som loste oss i riktig retning, løpere som smilte overalt, skikkelig festivalstemning. Det var umulig å ikke få glade sommerfugler i magen. Jeg traff også en kvinne i treningstøy og med brudeslør som hadde meldt seg på KK-mila uten å vite at det kom til å bli utdrikningslaget hennes. Hun lo da hun fortalte det.
Helene lente seg mot meg i den rosa og turkise folkemassen mens vi ventet på å komme i gang.
– Dette løpet er så mye mer nedpå og fylt av overskudd enn noe jeg har vært med på tidligere, sa hun.
Jeg skjønte hva hun mente. Det var noe letthjertet over det hele, som om ingen hadde tenkt å ta seg selv for høytidelig. Tenk så fantastisk at det var dette som skulle bli mitt første løp!
Vi gjennomførte deler av fellesoppvarmingen og tok noen raske drag på egenhånd. Det var allerede litt for varmt. Jeg kom på en samtale jeg hadde hatt med KI noen uker tidligere, da jeg hadde sendt en fortvilet melding om hovne bein etter en rolig økt i varmen. Svaret jeg hadde fått var greit nok: Hydrer tidlig, stå i skyggen (ops!), ikke gå masse rundt før start (Ops igjen!), ta det rolig. Men jeg kjente at jeg ikke hadde helt overskuddet til å tenke for mye på dette. Jeg måtte bare gjøre så godt jeg kunne.
Vi stilte oss bak 6.00-fartsholderen. Helene så på meg.
– Nå ligger vi godt an her altså. Husk å ta det rolig.
Jeg nikket. Selvfølgelig.
Så gikk startskuddet, og vi satte i gang. Det var bare det at det var så mange mennesker rundt meg at jeg ikke klarte å kjenne på min egen kropp. Jeg måtte passe på alle andre, veie steg mot steg, finne plass. Etter den første oppoverbakken kjente jeg et behov for å strekke på beina og komme meg forbi fartsholderen. Hvis jeg la meg et sted mellom 6.00 og 5.30 så måtte jo det være perfekt?
Det var min første feil.
Jeg løp og kjente at jeg hadde kontroll. Bortover Frognerstranda kom det en herlig vind, og jeg nøt hver lille skygge fra trærne som suste forbi. Jeg fant meg en rå rygg i gule treningsklær (Hei du yndlingshare!) og hang bak henne i det stille. Det gikk overraskende greit. Plutselig dukket det opp et skilt: 4 km. Da kjente jeg at jeg allerede var tørr i munnen.
Så løp jeg forbi Ali kaffebygget, og hørte at en liten jente ropte til pappaen sin:
– Det er så gøy å stå her og heie på mamma og alle de andre!
Jeg måtte smile. Jeg gledet meg til å se barna mine ved mål.
Så sneiet vi rundt en sving og kom tilbake til Trettenparken, løypa vi hadde jogget gjennom på race preppen. Jeg kjente igjen asfalten. To smilende ungdommer sto klare med drikke og heiet oss frem.
Jeg tok feil kopp.
En liten slurk med syrlig appelsinsmak, energidrikke, ikke vann! Jeg kjente med en gang at det var en feil. Jeg kastet koppen og løp videre. Men magen registrerte det umiddelbart.
Allikevel: da jeg gløttet bak meg, så jeg 6.00-trackeren holde stødig fart et stykke bak. Jeg hadde visst litt kontroll, selv om jeg begynte å tvile på dette. Bortover Rådhusplassen ble jeg mer og mer desperat etter skygge. Beina ble tyngre for hvert steg, magen trengte mer og mer plass til luft, og kroppen begynte å gjøre det klart at den hadde fått nok. Ved åtte kilometer måtte jeg stanse og gå noen skritt.
Da løp Helene forbi.
– Kom igjen! Dette klarer du!
Jeg hadde ingenting igjen å svare med. Jeg var altfor varm og altfor kvalm, og jeg kom i hvert fall ikke til å overraske noen med glimrende disponering! Jeg hadde jo gjort alt feil!
Hvorfor gjør jeg dette?
Heia heia! Bare litt igjen nå!
Langs sjøen bortover mot Vippetangen satt det nydelige mennesker som heiet oss frem. Noen hadde til og med satt frem litt kaffe og kaker ved et lite teakbord i sola. Jeg måtte smile, selv om jeg følte at jeg kjempet hardt. Men det hjalp! Jeg prøvde å lette på stegene, følge en ny rygg og smilte og gav high five, selv om beina verket.
Da vi nådde Bjørvika var det som å løpe i et lykkelig rosa og turkist 17. mai tog! Jeg kunne høre speakern fra målområdet gjennom de futuristiske Bjørvika-byggene, og selv om hele frokosten og energidrikken lå helt øverst i halsen på vei ut, så var det litt lettere å fortsette.
– Maria! Fy fader, du greide det!
Helene! Godeste Helene sto i målområdet sammen med barna mine og fanget hele øyeblikket. Selv om jeg bare måtte sette meg ned med vann og skygge. Jeg gav henne en svett klem og kapitulerte bak en stolpe av noe slag. Jeg lot verden gå rundt uten meg en liten stund.
1:02. Søren ass, over timen..! Men da jeg fikk pusten tilbake fikk jeg en rar følelse …
Jeg ville gjøre det igjen.
Ikke om en stund, ikke neste år. Nå. Jeg ville tilbake til startlinjen og gjøre det ordentlig! Uten feber, uten feil kopp, med klokke denne gangen om nødvendig. Jeg ville kjenne på den stemningen én gang til, de fremmede som heier, teakbordet med kaffe langs sjøen, og målgangen. Rett og slett, en sjanse til!
Jeg har løpt alene i femten år fordi løping var mitt. Alenetid, stille hode, ingen som trenger noe. Det er det fortsatt. Men det viser seg at løping også kan være noe annet, kanskje til og med noe mer. Noe som er best når man deler det.
Helene visste det allerede. Det tok meg femten år og en sportsdrikke i feil kopp å forstå det.
KK mila 2027, count me in!
