Det var på tredje runde igjennom Gamle Stan at jeg skjønte at i dag, i dag løper faktisk mitt første maraton, og at det er ikke uten grunn at dette er en fryktet distanse.
Det ble plutselig vondt å løpe. Hodet ble tyngre enn bena, og jeg måtte brått jobbe hardt mot klokka som tikket litt for fort av gårde. De første 21 kilometerne av løpet hadde vært sjokkerende behagelige. De neste 10 nesten enda bedre.
Jeg kunne skru opp farta, og løp opp de fryktede bakkene ved Sødermalm i godt driv. I nedoverbakkene mot Gamle Stan lot jeg bena falle med høydemetrene. Det føltes enkelt. Oppnåelig.
Men brått kjente jeg at nå, nå vet jeg ikke om jeg står distansen allikevel. Ble det ikke fryktelig varmt? Har jeg ikke litt vondt i magen? Har jeg gått for hardt ut? Er jeg godt nok trent for dette?
Jeg begynte å slakke på farten, og hodet ble fullt av negative tanker. Jeg så mørkt på de neste 10 kilometerne, til tross for at jeg hadde tilbakelagt over 30 km uten det altfor store ubehaget.
Det er rart hvordan hodet surrer og går når man løper.
Valencias vonde minner
Dette var ikke min første maratondebut. Et halvt år tidligere forsøkte jeg meg i Valencia.
Der måtte jeg gi meg etter 15 km (selv om jeg på trass ikke stoppet klokken før 21 km hadde passert) – og opplevelsen der har sittet i siden, som et vondt minne jeg ikke har kunnet løpe fra. Skaden jeg pådro meg i forkant av Valencia viste seg også å henge i utover vinteren og deler av våren.
Jeg byttet ut løpeturer med skiturer, og gjorde rehabiliterende øvelser i det langtekkelige. Jeg var sulten på et nytt forsøk, men følte samtidig at det ikke svarte på trening. Jeg restituerte dårlig, og kjente på mye uro over at kroppen kjentes fremmed og slitt ut, til tross for justeringene jeg gjorde.
Utover våren begynte det heldigvis å løsne på trening, og jeg fikk gjennomført flere og flere maratonspesifikke økter, samt lagt inn langturer i helgene.
Jeg økte mengden gradvis, og siktet meg inn på Stockholm Maraton – en fin mulighet for en liten revansje, men med hovedmål om en positiv maratonopplevelse.
Å mestre distansen
Så på 35 km, når det virkelig ble tungt igjennom Gamle Stan, brukte jeg halvåret som hadde vært til å dra meg selv fremover.
Jeg tenkte på sidegaten av løpet i Valencia, hvor jeg gikk gråtende alene. På alle dagene med strikkøvelser og tidige timer hos fysioterapeuten. På de lange skiturene. Og på de mange harde øktene på mølla, og timene ute i all slags vær.
Og så forstod jeg, at akkurat så vondt som det føles her på 35 km – er akkurat så vondt som et maraton skal være. Og nå var det bare å komme seg i mål.
For den smerten som kommer mot slutten av et langt løp – den er midlertidig, og nå er det bare å ta én kilometer om gangen.
De gode løpeminnene
Stockholm Maraton er et ordentlig godt løpeminne for meg, og har gitt meg mye motivasjon til å fortsette med maratontrening.
Jeg klokket inn på 03.04.49 i en kupert løype, og har med det en ganske klar målsetning for den kommende høsten – klarer jeg løpe sub 3 timer?
En god venninne og jeg har derfor meldt oss på Chicago Maraton, og i oktober reiser vi, samme med Springtime Travel, over vannet for å løpe med 40 000 andre løpeglade mennesker.
The Windy City
Chicago Maraton er kjent for å ha en av de raskeste løypene i verden, og selve løypeprofilen beskrives som «paddeflat», til stor kontrast fra Stockholm Maraton.
Men mens vi hadde 20 grader og minimalt med vind i Stockholm, er det store sjanser for både med- og motvind i «The Windy City».
Følg med på veien videre mot Chicago!
Tren med Ingrid!
Ingrid er instruktør for Runner’s World sin løpegruppe som har fellestreninger hver tirsdag i Oslo. Les mer og bli med her!
