Altså, åtte grader, kald luft og en fryktet motbakke. Fjellmaraton på Beitostølen er ikke for pyser. Men når målet er en etterlengtet personlig rekord, tåler man både nødvendig logistikk, stive lår og fjellets skiftende vær.
Det er noe magisk med å stå på startstreken på toppen av et fjell. Årets utgave av halvmaratonen under Det Norske Fjellmaraton bød på en mektig opplevelse. Mens vi halvmaratonløpere trippet spente rundt på Valdresflye og prøvde å roe nervene av stål, blir vi fortsatt inspirert av maratonløperne som klorer seg fast til toppen av fjellet, før de omsider nesten bare har nedover igjen. Bare det å se den viljestyrken på nært hold, ga en enorm dose inspirasjon før vi selv skulle kaste oss ut i det.
To timer i kulda: Logistikken som krever ull
Før startskuddet i det hele tatt kan gå, må logistikken klaffe. Siden løpet starter på 1300 meters høyde og har målgang nede i Beitostølen sentrum, må alle deltakere busses opp. Det er en logistikk alle forstår. Utfordringen var imidlertid at bussene begynte å rulle nokså tidlig. For min egen del resulterte det i nesten to timer med venting på toppen av Flya før start. Kontrasten var stor til de som tok seg med de siste bussene og nesten fikk dårlig tid. Altså så dårlig tid at noen ikke rakk lastebilen med bagasjen ned igjen.
I den høyden kan det bli ekstremt kaldt på en værtung dag. Heldigvis var jeg forberedt og hadde pakket meg inn i ullklær fra topp til tå, så jeg holdt varmen. Rundt meg så jeg likevel mange medløpere som fikk en ordentlig kald og guffen start på dagen. Her har arrangøren noe å forbedre. Kanskje vanskelig å trylle frem enda flere busser(for det var mange)men heller ved å klargjøre forventningene bedre på forhånd for de som ender opp med de første bussene, så hadde langt flere fått en mer behagelig oppladning.
Kunsten å løpe nedover og den brutale knekken
Da startskuddet endelig gikk, var ventetiden glemt. Målet mitt for dagen var klart, sub 1.30 skulle endelig nås. Etter noen mislykkede forsøk tidligere, følte jeg meg trygg på at dette var dagen. I tillegg hadde jeg løpt løpet før og var kjent med løypa.
Og nettopp løypekjennskap er gull verdt her. Mange gjør nemlig den feilen at de tror en løype som går “ned fra et fjell” bare er plankekjøring. Sannheten er en helt annen:
- Beina blir banka opp: Å løpe bratt nedover gir gratis fart, men det krever sin muskulatur. For å unngå at lårene låser seg helt, kreves spesifikk trening. Det siste halvåret har jeg lagt bak meg 50–70 kilometer i uka til spesifikk trening. Her har det også vært inkludert trening i nedoverbakke, for å forberede muskulaturen på hva du begir deg ut på.
- Den brutale knekken: Midt i alt det slake nedoverterrenget kommer det motbakker, spesielt en som er skikkelig seig. Det er her førstegangsløperne møter veggen. Har du disponert riktig, er det imidlertid her du kan plukke rygger i fleng fra de som må over i gåing. Og klarer du å holde jevn fart, uten å stoppe opp her, er det en mestring. Etter dette er det plankekjøring til mål.
Sterke debuter fra Runners World-ambassadørene
Med i det vakre fjellterrenget var også to av de nye ambassadørene til Runners World, Martine og Isabelle. De fikk oppleve fjellets kontraster på kroppen.
For Isabelle ble det en intens opplevelse av rå, norsk natur:
«Da vi steg av bussen på Valdresflya og så de kjente snøvollene langs veien utover vidda, skjønte jeg at dette kom til å bli noe helt spesielt. Solen skinte samtidig som noen regndråper traff ansiktet. Jeg kjente allerede fra start at kroppen var god den dagen. Men da den 4,5 kilometer lange stigningen kom til syne og jeg så hvor vi faktisk skulle opp, steg pulsen litt ekstra. Da handlet det om å roe ned, finne rytmen og bare jobbe jevnt hele veien oppover.»
«På toppen møtte jeg to funksjonærer som ropte: ‘Nå er du oppe – nå er det bare ni kilometer igjen.’ Det ga en umiddelbar følelse av lettelse, men også et ekstra gir. Fjellene, været og det åpne landskapet skapte en opplevelse jeg aller mangler tidligere. Sol, regn og åpne vidder mellom fjellene – for en som ikke kommer fra Norge er det ganske spesielt å få oppleve denne naturen samtidig som man driver med det man elsker aller mest: å løpe.»
Martine hadde lagt en kontrollert plan som fungerte perfekt i regnværet:
“Planen var å åpne kontrollert og ta det rolig frem til den fryktede bakken opp mot Bitihorn – som faktisk er favorittfjellet mitt. Det var litt regn i starten, så en solperiode midtveis, og så ganske mye regn igjen mot slutten. For min del passet det egentlig bra, jeg liker veldig godt å løpe i regn. Løypa i Valdres er noe helt eget – utrolig vakker natur hele veien, og det hjelper mye mentalt å være omgitt av fjell og åpne landskap selv når det begynner å bli tungt.”
“Jeg hadde en tanke om at jeg kanskje måtte gå i bakken, men det trengte jeg ikke. Det ga en veldig god følelse å komme over toppen og vite at resten av løypa i stor grad gikk nedover. Som første halvmaraton er jeg utrolig fornøyd med gjennomføringen. Alt gikk egentlig etter planen, og det føltes veldig kontrollert og bra. Dette ga definitivt mersmak.”
Drømmegrensen er brutt
Da Beito sentrum endelig nærma seg, og lyden av bjeller og jubel fylte sentrum, var det bare å hente ut de aller siste kreftene av de stive lårmusklene. Et raskt blikk på klokka idet mål ble passert, kjente jeg på følelsen. 1.30 var i boks, og klokka klikka inn på tiden 1.28.17. Altså en stor bragd for meg som har kjempa for denne tiden.
Fjellmaraton på Beitostølen er en ekstremt vakker opplevelse, men det krever sin løper. Tross tidlige busser, kald luft og tunge skyer, leverte runden fra Valdresflya akkurat den magien vi kom for. Medaljen rundt halsen smaker alltid godt, men etter en tøff dag i fjellet smaker den ekstra unikt.
Fjellmaratonen klarer også noe som er veldig deilig på et slikt arrangement. Alle som har vært i Beitostølen, vet at du har så og si alt i sentrum. Altså, alt du trenger er tilgjengelig i bygda. Og at de klarer å ha liv og røre for løperen hele helga, med arrangement, faglig og levende, er inspirerende. Det tror jeg flere får øynene opp for når de bestemmer seg for hvilke løp som skal på kalenderen til 2027.
