Chicago Maraton – hva skjedde nå?

“Ladies and gentlemen, today we have a new world record here in the streets of Chicago”.

Jeg kikket ned på klokken, det hadde gått i underkant av to timer siden jeg selv hadde løpt over startstreken.

“Kelvin Kiptum just crossed the finish line, with a finishing time of two hours and thirty five seconds”.

Jeg kjente nakkehårene reise seg da løperne rundt meg gispet og jublet høyt av glede.

I forkant av løpet tydet mye på at dette kunne bli akkurat en slik dag. Desto nærmere vi kom selve løpsdagen, desto bedre ble værmeldingen. Vi visste også at løypa var flat og varierende, med sine 70 høydemetere og 42 slake svinger.

Felles lagbilde i Chicago med de svenske og norske løperne fra Springtime Travel.

Da vi stod klare på start var vinden nærmest fraværende. Det var 8 grader, og en sitrende stemning blant de 47 000 påmeldte løperne. Klokken 07.30 var det endelig vår tur til å legge av sted – i et løp som for min del skulle vise seg å bli en opplevelse jeg sent vil glemme.

Planen måtte revurderes

Etter 10 kilometer så jeg ned på klokka og ble tilnærmet forbauset over tiden jeg fikk opp – dette kunne da umulig stemme?

Med miles og kilometer om hverandre, og advarsler om ustabilt GPS-signal, hadde jeg lagt en plan om å forsøke og passere hver 5. kilometer rett under 20.15. Det ville forhåpentligvis gi meg litt å gå med fra 25-30 kilometer og inn. Da det viste seg at jeg allerede lå 30 sekunder foran skjema etter 10 kilometer, måtte jeg gjøre en rask vurdering rundt veien videre.

Ingrid hadde overlatt ingenting til tilfeldighetene. Helt til klokka peip ved passering 10 kilometer.

Som jeg skrev litt om i forrige uke, har ikke oppkjøringen inn mot Chicago Marathon vært helt optimal. Det har vært utfordrende å forholde seg til varierende form og svært varierende svar på trening.

Med en mer enn dårlig opplevelse fra min maratondebut i Valencia i 2022 friskt i minne, satt det langt inne å stole på egen følelse så tidlig i løpet.

Heldigvis hadde løpet i Stockholm lært meg noe, og når det føltes så fint som det nå gjorde på 10 kilometer, bestemte jeg meg for å bare forsøke holde samme fart videre.

Fjærlette bein og evig takknemlighet

Og du kan tro jeg er glad for det nå!

I hele 37 kilometer av Chicagos gater kunne jeg nyte alt dette fantastiske løpet hadde å by på. Været var optimalt, publikum ropte og skapte liv langs løypa, og byen var spennende og skiftende.

I hodet surret det kun positive tanker, og jeg kjente på en evig takknemlighet over å få være akkurat her. Beina var fjærlette, og periodevis kunne jeg til og med bli litt smårørt av det hele.

Drikkestasjonene kom ofte. Jeg fikk ned gels hver 25.-30. minutt, og med ett nærmet jeg meg siste del av løpet. Jeg hadde begynt å skru opp tempoet fra 30 kilometer og inn, og også her svarte det bedre enn forventet.

Smerte er kun en følelse

I retrospekt glemte jeg meg nok litt av på drikkestasjonene, for fra 37 kilometer og inn hadde glassene med Gatorade brått en plan om å forlate kroppen – samme vei som de hadde kommet inn. Gatorade og jeg skulle nok helst aldri blitt kjent på søndag, for det ble et utfordrende og nytt bekjentskap som nesten kostet meg løpet.

I de fire påfølgende kilometerne løp jeg og spydde om hverandre, og skrapte nærmest nesetippen langs asfalten grunnet magekrampene som kom med kraftige tak.

Jeg kjente på en fortvilelse over kontrasten fra hvordan det akkurat hadde vært bare minutter tidligere, til nå, hvor hver meter føltes uendelig lang. Men smerte – det er heldigvis kun en følelse, og det var akkurat kort nok vei til mål.

En kilometer før mål slapp brått smerten, og jeg kunne løfte armene over hodet i det jeg krysset mållinjen på tiden 2.55.14.

Ingrid jubler med Live Lindemark etter målgang.

Fra Valnes til Chicago

Den 28. mars 2021 har jeg et innlegg på Strava som heter “Ubeskrivelig glad for denne”.

Det var i overkant av tre måneder siden pappa hadde gått bort, og jeg løp hjem fra en hyttetur på Valnes utenfor Bodø. Jeg brukte 3 timer og 31 minutter på løpe meg igjennom noe av sorgen og sinnet jeg hadde bygget opp inni meg.

Etter 42,2 kilometer stoppet jeg og hulkegråt på en lekeplass i nærheten av der jeg bor. Dette ble på en måte min første maratonopplevelse. Jeg lærte overraskende mye på akkurat denne turen, både om meg selv og hva jeg faktisk trenger for å finne balanse i egen hverdag.

Som tidligere nevnt tok jeg derfor kontakt med August en stund senere, og jeg satte meg et mål om at jeg en dag skulle løpe under tre timer på et maraton.

Ett steg av gangen

Det har ikke vært den enkleste veien hit. Men med tiden og ett steg av gangen har både sorgen og løpingen funnet sin plass, og blitt en del av den jeg er. Pappa er mer tilstede når jeg har løpeskoene på, og jeg kjenner at det er mye takket være løpingen at jeg har det så bra som jeg har det akkurat nå.

Chicago Marathon ble alt jeg hadde drømt om, og har samtidig gitt meg så mye å drømme om videre. Allerede 15. april går startskuddet til Boston Marathon, og der har jeg tenkt å stå klar igjen!

Med det takker jeg for meg, og ønsker dere alle masse lykke til videre – med løpeskoene på.

Les tidligere tekster i «Veien til Chicago» her:

1: Veien til Chicago

2: Balanse og motivasjon i maratontreninga

3: Treningsfilosofi mot Chicago Marathon

4: Jobben er gjort – siste finish før Chicago