«Alle» vet om min fortid med alvorlige spiseforstyrrelser. Det at jeg nesten ikke spiste mat, trente en del, sov lite – allikevel presterte bra i idrett – en stund. I tillegg var jeg og skulle være best i klassen på skolen, alt skulle gjøres perfekt, jeg skulle kunne alt, jeg skulle smile, le, aldri gråte, aldri være sliten og være et glansbilde av ei jente – utenpå.

Alt det «perfekte» ble for mye. Plutselig en dag var sykehus den eneste redningen og den «perfekte» jenta ble lagt i ruiner. Sånn var min hverdag i mange år. Helt fra jeg var 15 år til jeg kom meg gjennom videregående skole etter å ha startet på 1.året en gang mer enn de fleste. Ukentlige møter med både lege, psykolog og Olympiatoppen gjorde skolehverdagen annerledes, veldig annerledes. Etter hvert som tiden gikk og skolehverdagen gikk mot slutten var jeg stemplet «for alltid» som hun med spiseforstyrrelser. Ingen spurte lenger om hvorfor jeg ikke møtte opp til enkelte timer. De visste jo at jeg var for å bli veid og etterspurt i hver eneste minste detalj om hva jeg gjorde i hverdagen. Følte jeg meg friskere? Svaret er NEI! Måten dette ble utført på gjør ikke en ung jente friskere. Det blir ingen «normal» hverdag da det er restruksjoner i forhold til hvor lang skoledagen skal være og at en taxi står å venter på deg utenfor døra. Sosialt? Nei!

Dette har jeg tenkt veldig mye på de siste årene, da mitt liv har blitt så veldig mye bedre. Behandlingen av «slike som meg» er ofte svært mangelfull eller lite gjennomtenkt. Hvordan gjøre hverdagen mest mulig vanlig og frisk? Jeg kunne ønske at kompetansen hadde blitt kraftig oppgradert, for jeg tror ikke det har blitt spesielt bedre. Jeg kunne så inderlig gjerne ønsket å bidra litt til slikt type arbeid. For jeg vet hvor sårt et avstengt forhold til andre elever, venner og familie gjør med hverdagen. La det bli mer åpent. Sett heller litt «krav» til å bli mer sosial i å måtte være med andre. 

Jeg har et ønske om at jeg ikke skal bli snakket om at jeg er hun som var sterkt avmagret på skolen blant gamle klassekamerater. Ikke bli møtt av blikk på butikken som starter ved føttene og går oppover til de treffer øynene mine. Det må gå an å være en helt vanlig idrettsjente selv med den bakgrunnen? Det er mulig å bli frisk og det er mulig å bli en løper som kan prestere. Dette går an med nok mat, riktig trening, god støtte fra familie, venner og andre støttespillere. Det er noen år siden jeg var utestengt fra all fysisk aktivitet. Derfor ønsker jeg å være Marthe og kun Marthe, ikke hun ex-spiseforstyrra…. 

Mitt mål er å vise at alt er mulig! Lev i nuet og sett pris på hver eneste dag! CARPE DIEM!

BLI DEN BESTE DEG OG TØR Å VÆRE DEN DU ER. Stol på deg selv og vær stolt av den du er og hva du får til – uansett fortid.