Veien er målet på veien mot målet

Her forleden dag var jeg på (alkoholfri) lønningspils. Dette var forøvrig kvelden før min andre halvmaraton for året skulle løpes, og jeg hadde store forventninger til egen prestasjon.

Hvordan disse løpene gikk, kommer jeg tilbake til senere. Under treffet kom vi til å snakke om sære hobbyer, og jeg pleier alltid å presentere super-mosjonist-løpingen som det den nettopp ér; en sær hobby.

Hvorfor løper ikke du?

Samtidig kom det evig tilbakevendende spørsmålet.

Som en etterhvert litt mer garvet løper, kjenner du garantert til følelsen. Man blir stilt det evinnelige spørsmålet. «Hvorfor løper du?».

Noen drøyer seg attpåtil å legge til; «og hva løper du fra?» eller «hvor raskt løper du?».

Det er en skjør balanse mellom å på den ene siden virke for sunn, og på den andre siden bare virke gal. Det fascinerer meg alltid hvordan folk reagerer på svaret mitt.

Jeg mumler som regel noe om at «det er en fantastisk måte å utfordre seg selv på i voksen alder», eller «jeg trener på langdistanseløping».

Det er kun et fåtall som kjøper den forklaringen. Da har jeg for vane å snu spørsmålsstillingen. «Hvorfor løper ikke du?». De fleste blir som regel svar skyldige.

Sannheten er at vi alle én gang selv sluttet å løpe som barn. Det var den gangen vi ble gamle nok til å ta inn over oss de sosiale normene som tilsa at løping ikke er noe du gjør utenom når du trener. Og dersom du ikke trener, vil du sjelden forholde deg til løping. Barn løper overalt, de. Dermed blir spørsmålet vi kanskje heller bør stille tilbake; «men når sluttet du å løpe?».

En ny barriere brutt

Våren er straks rundt hjørnet, og endelig er det klart for vårløpesesongen! Den tiden der man faktisk må ta stilling til om shorts er innafor å løpe med, eller om man attpåtil skal slå til med løpesinglet. I starten av mars gikk Egersund halvmaraton av stabelen, og her slo jeg uredd til med både shorts, singlet og Kipchoge-ermer samtidig. Lekre bilder, med andre ord.

Egersund var planlagt som årets første formtest, og det ble kjørt en ørliten formtopping inn mot løpet. Jeg hadde under Robustløpet to uker i forkant fått bekreftet at terskelfarten var bedre enn på lenge. Nå var det utholdenheten som skulle få stå sin første prøve.

Det var 4 måneder siden Sandnes halvmaraton, og da løp jeg ny pers med 1:15:55. Dette var jeg strålende fornøyd med da. Etter det har målet mot 2:30 på maraton blitt satt, og da må jeg nok ned mot 1:11:30 på halv distanse.

Målet for Egersund var under 1:14, og jeg hadde lave forventninger til egen prestasjon. Etter Robustløpet fikk jeg nemlig oppleve korona, og hadde fått trent mindre enn tiltenkt.

Den første lørdagen i mars var det fint vær i Egersund, og det var mange gode løpere til start. Blant annet ultraløperen Simen Holvik, kjent fra flere innlegg i Runner’s World. Løpet begynner med en nedoverbakke, og jeg startet selv altfor raskt med 3:20 min/km på de første to kilometerne.

Kroppen føltes dog bra, og jeg fortsatte noe saktere (3:25) sammen med en annen løper. Etter 5 km spurte han meg plutselig hvor 10-kilometertraseén snudde. Da innså jeg at dette kom til å blir et langt sololøp.

Heldigvis fikk jeg etterhvert følge av en annen løper, og vi dro hverandre til litt over halvveis. Da fikk jeg behov for å teste meg litt, og dro ifra. Til tross for noe mer vind, klart jeg å holde motivasjonen oppe.

De siste 10 kilometerne løp jeg alene på rundt 3:24 min/km i snitt, og inn til en 3.plass med 1:12:07 (36:24/35:43). Meget fornøyd kan jeg konstatere å ha brutt en ny barriere for løpingen min. 

Når du flyr for nær solen

Rusen fra Egersund halvmaraton hadde knapt lagt seg da igjen var duket for det Sola halvmaraton to uker senere. Dette var tiltenkt som siste lengre konkurranse før Hamburg maraton i slutten av april. Jeg hadde fått trent bra etter Egersund halvmaraton, og faktisk blitt med i en løpeklubb. Det har vært kjekt å ha litt flere å løpe med på de harde intervallene.

Dagen før Sola halvmaraton satt jeg på denne lønningspilsen – alle glade for at noe av normaltilværelsen nærmer seg. Europa er i hardt vær for tiden, og det har vært travle vakter på sykehuset med komplett åpning av samfunnet.

Det er lett å se mørkt på det for tiden. Selv har jeg måtte unngå å se for mye nyheter, og heller tatt meg løpeturer uten Urix på øret. Derfor ble Sola halvmaraton en opptur å se frem til.

På dagen la jeg ut i 3:25-fart, og la opp til en negativ splitt ned mot 1:11:30. Det gikk bra første halvdel, og vi var en god gruppe på 3-4 løpere som holdt sammen. Etter noen lengre føringer i lett motvind, måtte jeg dessverre slippe. 

De siste 2-3 kilometerne måtte jeg holde igjen, og løp inn til 1:12:41. Til slutt ble det en positiv splitt med 3:28 min/km siste halvdel, et godt stykke unna planen.

Det var en nydelig dag å løpe på, men dessverre holdt det ikke helt inn for egen del. Jeg hadde vært noe fremoverlent, og meldt personlig rekord på forhånd. Dette ble en realitetsorientering.

Jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet. Samtidig er det deilig å tenke på at man har stabilisert seg på et nivå man aldri har vært i nærheten av tidligere. Nå håper jeg dét gir motivasjon for de neste 5 ukene før Hamburg maraton.

Om å dra i håndbrekket (for å komme raskere ut av svingen?)

På min dialekt er en «kjenning» noe man kun ønsker kommer i form av en bekjent. For min egen del fikk jeg få dager etter Sola halvmaraton kjenne en ubehagelig smerte i venstre hofte. Det resulterte i full stopp med flere hviledager. En «kjip kjenning», med andre ord.

Smertene virker å være muskulære, og kommer etter jeg har løpt 6-7 km i planlagt målfart på maraton (3:33 min/km). Det gjør meg usikker ettersom jeg går inn i de siste 3 ukene av oppladningen mot maraton.

De siste to ukene har jeg stort sett løpt rolig, og kun hatt noen få kvalitetsøkter når jeg har følt meg bra. Det største problemet er at jeg ikke  har fått inn de lengste langturene på en god stund. Nå handler det bare om å krysse fingrene – og håpe på det beste.