Det er enkelt å dele smilebilder. Vise solskinnssiden av oss selv. Jeg startet mest der i første innlegget. Dette innlegget derimot, må jeg ta litt mer sats for å dele.
Det koster mer å dele det sårbare. Tårebilder. Skyggesiden. Den siden de fleste kanskje vil holde skjult.
Men jeg ønsker meg en verden der det er like akseptert å vise sårbarhet som styrke, tårer som smil – og da har jeg tro på at jeg må begynne med meg selv.
Be the change.
Som jeg fortalte i mitt forrige innlegg, har jeg et sterkt engasjement for å dele om hvordan fysisk og psykisk helse henger sammen. Jeg føler meg nesten forpliktet til å gjøre det, for jeg tror jeg har erfaringer som det kan bety mye for mange at jeg deler. Eller i alle fall mye for noen få. Jeg tror jeg kan være med på å bryte tabuer og myter – bringe inn nye perspektiver og øke forståelsen blant folk flest.
Og jeg er overbevist om at samfunnet trenger det: at de som orker å bruke sin stemme til å dele av personlige erfaringer faktisk gjør det, for å skape mer åpenhet og forståelse rundt psykisk helse.
Jeg tenker generelt, men også spesifikt på spiseforstyrrelser. For spiseforstyrrelser har en sterk kobling til kropp og trening. Det er garantert mange av Runner’s World sine lesere som selv kjenner på det å ha et anstrengt forhold til mat, kropp og trening, så jeg tenker det er viktig å løfte frem temaet.
Det er livsviktig å snakke om spiseforstyrrelser
Marthe Katrine Myhre var en del av Runners World-familien og gjorde nettopp dette – skapte åpenhet rundt psykisk helse og spiseforstyrrelser. Jeg kjente henne ikke personlig, men har et veldig godt inntrykk av henne som menneske, gjennom det andre forteller om henne.
For henne slet spiseforstyrrelsen så mye på kroppen, at hun til slutt mistet livet. Så det kan til og med være livsviktig, bokstavelig talt, at vi fortsetter å snakke om temaet spiseforstyrrelser og trening. Hun var bare ett år eldre enn meg. Skulle fylt 40 år i år.
Jeg ønsker å få oppleve min 40-årsdag, og også leve lenge etter det. Og jeg ønsker det samme for deg som leser dette.
Kanskje hennes altfor tidlige dødsfall kan motivere oss som er igjen til å jobbe for å finne en bedre balanse i vårt liv – ivareta oss selv bedre, slik at vi kan få bedre livskvalitet og leve lengre?
Smerte fører til ubalanse
Jeg har selv lang erfaring med spiseforstyrrelser. For meg startet det i tenårene og jeg kan fremdeles ikke si at jeg er frisk.
Det betyr at jeg har vært forstyrret i 25 år. Eller som jeg liker å si; jeg har hatt mat og trening som mestringsstrategi største del av mitt liv.
Og kanskje vil denne strategien ikke være noe jeg noen gang klarer, eller vil, legge helt fra meg. Legene kaller det kronisk når det har vart så lenge. Da er det ikke håp om så mye bedring lenger – da rettes fokuset mer mot å leve best mulig med strategien fremfor å klare å slutte å bruke den helt.
Allerede her merker du kanskje at jeg liker å snakke annerledes om spiseforstyrrelser enn det som er vanlig i samfunnet. Om jeg skal forsøke å oppsummere litt av mitt syn med noen punkter, kan det være følgende:
- Spiseforstyrrelser fungerer
- Det er en valgt mestringsstrategi for å håndtere livssmerte
- Trening blir en del av mestringsstrategien
- Det handler ikke om manglende viljestyrke – snarer tvert i mot
- Et forsøk på å øke selvfølelsen gjennom utseende og treningsprestasjoner
- Pendling mellom ekstreme ytterender – mangel på balanse
- Mønstre som blir automatisert
- Mangel på aksept – en stadig søken etter endring
- Flukt fra smerten, fremfor å orke å gå inn i den
- Ensomhet og manglende følelse av verdi i verden
- Personlig ansvar for endring, er nøkkelen til å bli fri
- En må se dypere på hva som ligger under de spiseforstyrrede symptomene
- Kjærlighet, aksept, tilhørighet og varme er den beste medisinen
- Det hjelper ikke å se på seg selv som et offer for en sykdom som rammer en utenifra
- Det handler om å lære seg å sette gode grenser og begynne å ivareta seg selv
- Se viktigheten av å ivareta grunnleggende behov
- Skape gode relasjoner for seg selv, og beskytte seg i dem som tapper mer enn de gir
- Mønstrene kan ha sittet i generasjoner og dermed være krevende å bryte
- Begynne å spille på lag med følelsene – de er veivisere til våre behov
- Spiseforstyrrelser er utrolig vanlig og enkelt å forstå
Kanskje dette kan bli overskrifter på blogginnlegg fra meg fremover. Jeg har i alle fall mye på hjertet under hvert av disse punktene.
Jeg tenker at ingen blir større eksperter på spiseforstyrrelser enn de som har levd med det selv i mange år, og også samtidig har jobbet med det gjennom ulike terapiformer i omtrent like mange år. Slik jeg har.
Gjennom alle årene har jeg også gradvis jobbet med å legge vekk skam, så jeg føler meg klar til å dele åpent, ærlig og sårbart med dere nå.
Hvilke punkter over treffer deg mest? Hvor vil du at jeg skal begynne?
Ta gjerne kontakt og fortell meg det på Strava, Facebook eller Instagram.
