Med én måneds oppladning var jeg heller skeptisk da jeg stilte til start på Trippelen under Trondheim Maraton. Men, det skulle vise seg å bli en magisk dag!
Trondheim Maraton er Norges eldste maraton, og et av Norges største løp med 6–7000 deltakere. Løypa følger en meget pen trasé som for det meste går langs Nidelven og Trondheimsfjorden. I tillegg passerer man en del steder med mye liv, som sentrum, solsiden og Bakklandet.
Det løpes runder på 10,5 km. Rundt halvveis må man opp en ca 200 meter lang motbakke, men ellers er det en flat og nokså rask og lettløpt løype (ca 130 høydemeter på halvmaraton).
Vinnertiden på halv ble i år på 1:06 og 2:26 på hel.
I sommer slet jeg med en skulderskade som gjorde at jeg ikke klarte å løpe. Først 4-5 uker før løpet kom jeg i gang med ordentlig trening, så det var med god grunn at jeg var meget betenkt før start. Jeg skulle løp trippelen, det vil si først løpe maraton, deretter halvmaraton og til slutt 10 km, totalt 73 km.
Maraton – fire runder, start 09:30
Planen var å løpe så uanstrengt som mulig men med nokså godt driv. Jeg lå lenge i et felt og første runden ble gjennomført med jevn, fin fart i sone 1. På andre runde begynte magen og gjøre seg til, jeg skal spare deg for detaljene, men det ble noen stopp …
Frem til 30 kilometer så var det lett å løpe, på siste runden derimot så kokte kroppen, jeg var skikkelig dehydrert men klarte å holde farten oppe. Håret var som en vannspreder, svetten sprutet for hvert steg.
Publikum og min indre stemme dro meg fremover og jeg kom meg til mål – for herlig og bisarr følelse.
Det er jo alltid deilig å fullføre en maraton løp, men det var også spesielt å tenke på at jeg kun var halvveis.
Jeg fikk i meg mye næring og dro rett til rommet vi disponerte og la meg i senga med bena opp langs veggen og døset av.
Halvmaraton på tømmerstokker – start 14:00
VIP-området lå like ved start, jeg lå fremdeles i sengen når startskuddet for pulje 1 ble fyrt av. Da karret jeg meg bort til start og stilte meg opp bakerst i pulje 2. Pang – startskuddet gikk.
Jeg prøvde og løpe, men bena var stive som to tømmerstokker, en bisarr løpestil, publikum ga meg flirende blikk og positive tilrop.
Den verste stivheten ga seg etter noen få kilometer, men det var tungt å løpe. Magen hadde normalisert seg, men hodet måtte jeg jobbe med.Jeg fokuserte på positive tanker, «kroppen tåler det, det er hodet som må overbevises«.
Halvmarton var rett og slett 21 kilometer med vondt fra start til mål.
Men jeg kom meg i mål! I målområdet fikk jeg drukket mye, og deretter bar det rett bort til startområdet for å løpe dagens siste etappe, 10 kilometer.
10 km – start 16:00
Jeg hadde et håp om å starte 10 km i lag med med min sønn, han var i startpulje 2, men jeg rakk ikke å komme frem dit i tide.
Når starten min gikk, merket jeg at nå var endelig bena mine gode igjen. Det måtte altså en halvmaraton til for å løsne bena, men nå var det så deilig å løpe.
Den siste av totalt sju runder rundt Trondheims gater var ett eneste stort glis.
Jeg klarte ikke å løpe fort og ved den minste antydning til motbakke så måtte jeg gå. Men følelsen var helt fantastisk, alt var så vakkert, sansene var skjerpet og de tok kun inn positivitet.
Ved målgang ventet familien, samboeren hadde satt pers på halvmaraton, Mario (15) løp sitt første 10-kilometersløp og datteren vår Amanda (14) hadde hatt en gøy dag som ansiktsmaler på barna ned ved minimaraton-området. Så dette var dagen der alt klaffet.
Vi snakkes!
DREAM IT – WISH IT – DO IT
Instagram: lopenomade
Strava: Stig Sjølstad
