Vi er godt i gang med 2016. Det merkes godt at det “som vanlig” er mange som har ulike nyttårsforsett, spesielt i det å bli mer aktive. Det er kø på løpemøller, det er kø i slynga og det er kø for å få plass på ulike gruppetimer.

Dette er bra, men hvorfor begynner folk å trene? Er det for å bli tynnere eller er det for å få bedre helse og et mer aktivt liv? Det er vel helst det første folk tenker på når de starter opp et nytt år med å melde seg inn på et treningssenter eller løper gatelangs så snøspruten står.

Jeg er sikker på at om fokuset hadde vært litt annerledes for alle disse, ville nyttårsforsettet vare litt lenger enn 3-4 uker og en ligger der helt utslitt. Aktivitet er bra, men hvis man bare trener for å bli slankere må man endre tankegangen. Det bør være en god gevinst av det å komme i bedre form, få mer energi og føle mer velvære, men ikke tren for å bli tynn. Bli glad i å trene frdi det gir deg noe positivt, bli glad i å trene fordi det er din fritid, bli glad i å trene fordi det gir deg energi og selvtillitt. Tren for å forlenge livet ditt og for å føle deg vel.

Det har vært mye skriverier om spiseforstyrrelser i media om dagen. Ei jente på 13 år døde brått nyttårsaften på Beitostølen. Slik jeg har lest og forstått døde hun av avmagring. Hun hadde anoreksia, mest sannsynlig utløst pga. mobbing.

Jeg synes dette er utrolig trist og en ekkel tanke å tenke. Stakkars jente og stakkars pårørende. Bare 13 år og veldig preget av det denne sykdommen gjør med psyken og kroppen – det førte til hjertestans og død.

Moren ble siktet for grov omsorgssvikt. Uten at jeg vet noe mer enn det som har blitt skrevet om hjelp og ikke hjelp av barnevern og helseinstutisjoner. Jeg vet det er vanskelig å være familie til en med spiseforstyrrelser – jeg vet det er rett og slett jævlig.

For min del vet jeg også at det er vanskelig å få hjelp, riktig hjelp. Jeg fikk hjelp takket være mine foreldre som er i helsevesnet begge to, og at vi hadde en lege som var i idrettsmiljøet. Uten dette ville jeg nok ikke fått den hjelpen jeg fikk.

Dessverre er ofte hjelpen dårlig eller mindre bra. Det er helt greit at de må drive livreddende hjelp i form av å få vekten opp, men det er jo ikke nok. Hvorfor blir man syk? Det fikk jeg aldri hjelp med. Så og si alle de jeg var borti visste ikke hvilke knapper de skulle trykke på for å få min psyke bedre. Jeg er helt sikker på at det er mange som er flinke i behandlingen av spiseforstyrrelser, men jeg sitter også dessverre med et spørsmålstegn ved kunnskapen hos mange.

Mitt mål og mitt håp er at ALLE skal bli flinkere til å behandle og jobbe for at de med spiseforstyrrelser skal få et bedre liv og bli tilnærmet friske. Dette mener jeg det må brukes mye tid og resurser på. Når det går på liv og helse løs blir det ikke jobbet og handlet nok.

Uansett hva som skjer i denne saken håper jeg at det kan være en døråpner for å gjennomgå hele systemet, dessverre måtte det et tragisk dødsfall til før kanskje flere gjennomgår rutiner og jobbinnsats.

Lærere, helsesøstre og alle som engasjerer seg i livet til barn og ungdom bør ha alle øyne åpne for feil utvikling i vekt og oppførsel. Alle bør få noe påålæring i hvordan gå fram og hva de bør se etter. Det er ofte lett å se symptomene om en vet hva en skal se etter. 

Så til overskriften i dette innlegget som sporet veldig av, men jeg følte for å skrive noen ord. Jeg har byttet klubb. Jeg har nå blitt skikkelig Gjøvikjente igjen. Jeg skal løpe for Gjøvik Friidrettsklubb og jeg gleder meg til det.

Målet er å kunne gi noe tilbake til de som vil drive med løping og friidrett på Gjøvik. Formen er ganske så bra. Jeg trener mer smart i forhold til min hverdag og jobbsituasjon. Jeg trener ikke med sliten kropp og hodet har fått hvilt seg og fått tilbake humøret.

Nå er det ikke lenger nedbrytning 24 timer i døgnet, men oppbygning og fokus på glede, overskudd og snert. Jeg trener når jeg har tid og lyst.