Talent eller treningsprodukt?

Hodet har veldig mye å si i forhold til hvordan vi har det, og hva vi gjør i hverdagen. Hvordan vi takler ting, hva vi tenker, handlinger og resultatet av valgene vi gjør. Er det alltid slik at dine tanker blir til det du gjør, eller gjør du ting annerledes i forhold til hva du tenker?

For min del har det alltid vært lett å gi “kloke” råd til andre, men ikke etterleve de sjøl. Det er alltid mye enklere å se ting utenfra enn å innse sitt eget beste.

Det sitter mellom øra, og det er for min del avgjørende å få til de kloke valgene hver dag og ofte flere ganger om dagen. 

Sjøltillit og sjølfølelse er to begrep som ofte blir brukt om hverandre. De kan imidlertid bety litt forskjellige ting, og det ene kommer ikke naturlig etter det andre. 

Sjølfølelse kan man si er måten vi kjenner oss sjøl på, hvem vi er og hva vi står for og veriden man ser i seg sjøl slik man ER. Sjølfølelsen kan handle mye om i hvilken grad man er glad i seg sjøl. Sjølfølelse er knyttet til selvinnsikt, mens sjøltillit ikke nødvendigvis er det.

Sjøltillit er hvilken verdi vi tillegger oss sjøl og hvilken tro vi har på oss sjøl i forhold til vi gjør og får til. Det går an å ha høt sjøltillit, gjerne målt utfra noe man får til, med ganske dårlig sjølfølelse, gjerne fordi man tenker at man ikke er fornøyd med seg sjøl som man er. OG omvendt kan man på grunn av god sjølfølelse være klar over sine svakheter, som igjen kan gi utslag i dårlig sjøltillit. 

Sjøltillit og sjølfølelse er trenbart og jo mer du trener, jo bedre blir du på det.

Det som jeg ofte sier til meg sjøl: “Enten så vinner jeg, eller så lærer jeg. OG hvis jeg lærer, da har jeg vunnet uansett.”

Min sjøltillit og sjølfølelse har vært på bunn i mange år. Egentlig helt siden før jeg fikk diagnosen anorksi i en alder av 14 år. Før dette var jeg en sprudlende og ganske godt likt jente, som likte å henge med gutta. 

MEN – 4 år på sjukehus gjør noe med deg. I den tiden fra 14 til jeg var 19 år var et helvete. Stort sett isolert fra omverdenen på sjukehus, restriksjoner i hjemmesituasjon og skolehverdagen etter at jeg kom hjem og overvåkning 24 timer i døgnet. Dette gjorde jo at jeg hverken tørte å gjøre noe, være meg sjøl, eller utfordre egne grenser. 

Jeg lover deg, så mange år i “fangenskap” gjør noe med deg. Spesielt også i kanskje de viktigste årene i ditt liv. De årene du skal utvikle deg, lære litt på den tøffe måten, være med jevngamle og gjøre litt opprør hjemme. Jeg fikk aldri gjort noe av dette og jeg ser tilbake på disse årene som et stort tap på mange måter. 

Det å bli totalisolert, nektet det meste, få en helt annerledes skolehverdagl – det er IKKE lett å forstå for andre jevngamle. Du blir bare mer usikker, “uglesett” fordi du får “spesialopplegg” og et stempel som den syke. 

Forandringer det gjør vondt, men hvis en klarer å stå i mot det vonde, gå i gjennom det – JA, da blir enden av det vonde så utrolig mye bedre. 

Så hvsi du tørr å stole på deg sjøl, bygge deg opp og ta de valgene du ville anbefalt andre. Jeg tror du kommer litt lenger med det. 

Jeg har lært meg at skal jeg, eller skulle jeg komme videre, nyttet det ikke å fortsette i det samme sporet. Det nyttet ikke å gjøre det samme hver eneste dag. Forandring det fryder, men å bryte opp i mønstre er tøft. 

Nytt treningsopplegg, hvile og sove “normalt” er det som har og skal løfte meg høyere. Det virker som om det fungerer. Så det gjenstår å få til det en gjør i hverdagen, på treninger og ha det litt sterkere hodet, med seg i konkurransesituasjon. 

Det er bare å brette opp ermene. Tro på deg sjøl, stole på at det du gjør er bra nok. At nye veier og endringer er ofte den beste medisinen for det meste. 

Bli den beste deg, tøffere enn tøffest og ikke la deg pille så enormt på nesa. Stå rakrygget og tro at det ikke finnes noen begrensninger for nettopp deg. Det sitter mellom øra!

ALT ER MULIG!

Vi fleste som driver med trening og har lyst til å bli bedre kan ikke drive med idretten på fulltid.

Hvordan får jeg og dere hverdagen til å gå opp? 

Hvordan rekker dere med familie, venner, husarbeid, henting/bringing osv? 

Hva med de som tilsynelatende kan drive med idrett på heltid? Inntekt? Finansiering? Hva med jobb, studier osv?

Som tidligere aktiv langrennsløper på et OK nivå i Norge, ser jeg en del ulikheter med det å være løper i Norge. Langrennsløperen Marthe kunne så og si leve av idretten. Det var lettere å få inn sponsorer, være i et miljø og lettere å få aksept for at en satset 100% på idretten.

Mine meritter i langrenn inneholder Norges-Cup seire, NM-gull i junior og noen World-Cup renn på nasjonal- og internasjonal kvote.

Løperkarrieren min inneholder (foreløpig) 5 NM-gull maraton, 2 NM-gull halvmaraton, 1 NM-gull terrengløp, 1 NM-bronse 10 000 meter bane, VM-halvmaraton, EM-halvmaraton og noen starter i Nordisk terreng. 

Etter min mening er mine prestasjoner i løping ganske mye bedre enn det jeg presterte innen langrenn. Mye pga. at løping kan alle drive med og langrenn er en idrett som kun fåtallet driver med, men i Norge står langrenn utrolig sterkt.

Nå jobber jeg fulltid, har noen flotte sponsorer som har vært med meg i mange år, men jeg kan ikke tillate meg sjøl å jobbe mindre. Jeg vil at hverdagen skal gå rundt og jeg ser jo også framover i forhold til pensjon. 

Det å ta seg fri fra jobb og kunne reise på samling stitter utrolig langt inne. Mest for huggu sin del, men også det å ta permisjon fra jobb uten lønn gir et innhugg i økonomien. 

Så hva gjør alle som reiser på samlinger? Er det bare jeg som ikke har samvittighet til det? 

Vinteren hjemme her på Toten er ofte kald, mørk og veiene er dekt av snø. Jeg løper ute uansett vær og temperatur, men presser meg inn på mølla de øktene som skal inneholde raske intervaller. 

Jobbe må jeg også. Hver morgen klokka 08.00 er jeg på plass og hjem etter klokka 16.00 på ettermiddagen. Første økta starter før klokka 06.00 og andre økta gjennomføres på kveldstid. Det er alltid noe som må fikses og ordnes, så det blir etter økt nummer to for dagen. 

Jeg tørr nesten ikke si hvor imponert jeg er over de som har barn i tillegg. Jeg har kun meg sjøl og en samboer å forholde meg til. Han er tilgjengjeld glad i å trene sjøl og borte omtrent hele vinteren. Da er han på farten med Skilandslaget som glidsjef. Må nesten si at det av og til er godt de periodene har reiser. Å kun ha seg sjøl i perioder med mye jobb og trening er et frirom for min del. Familie prioriteres i helger med felles middag eller lignende. Hverdagen har ikke tid til det for min del….

Med dette vil jeg gi en enorm stor applaus til alle dere som sjonglerer trening, jobb, barn, familie, venner, aktiviteter og alt som hører med. Hatten av rett og slett. 

Jeg trives utrolig godt i jobb, jeg trives utrolig godt med min satsing og jeg har trua på at med god balanse i hverdagen, riktig trening og tøffheten til å hvile nok skal gi noen gode tider i konkurranser med løpesko på beina. 

Gi gass!

Vi er ferdig med uke 1 av årets 52 uker. Tida den flyg den…

Jula var ganske så bra. Her brukes den til fri fra jobb, trening, litt familieselskap noen dager og da 3.juledag kommer er jula egentlig ferdig for min del. Den dagen reiser alltid min samboer til Tour de Ski. 

Trist mener noen, men jeg er utrolig vandt til det. Slik har det vært i 12 år og jeg kan da endelig trekke meg tilbake. Gjøre det jeg egentlig selv vil. For jeg skal ærlig innrømme at juledagene med en mann som kun er hjemme noen dager på vinteren, det er stressende. Årsak: Alle forventer at vi skal rekke å komme innom på besøk i løpet av de få dagene vi faktisk har sammen. Rekker vi tid til bare oss to? NEI!

Mange stusser nok over at det for min del og mange andre, er det helt naturlig å trene både en og to økter hver dag i jula. Det er som jeg sier til folk som spør: “For min del spiller det absolutt ingen rolle hvilken dag kalenderen viser.” Jeg trener to økter selv om det er julaften eller nyttårsaften, 17.mai eller bursdag. 

Jeg har mine mål, og derfor må den treninga som jeg kjenner nå fungerer gjøres. 

Januarværet har til nå vært helt herlig. Det har vært mildt og akkurat nå skinner sola. Det er nesten påskestemning i Hunndalen om dagen, men i det jeg sjekker YR.no så ser jeg jo at det er både snøvær og tosifrede minusgrader på vei. 

Det er 16 uker til neste maraton og det gir meg 116 dager til å gjøre mitt beste til å stå godt forberedt på start. Det er et VM-krav på 2.33.00 som helt klart ligger der som en motivasjon i bunn, men også trua på at jeg på langt nær har fått vist hva jeg er god for. 

Etter mange år med altfor høye treningsdoser har jeg tatt tak. Nå er det mye mindre mengde, omlag 100 kilometer mindre hver uke. Det gir meg overskudd på intervalløktene og overskudd på de andre øktene. I stede for en kropp og muskulatur som blir mer og mer nedbrutt, kjenner jeg nå at jeg er litt sterkere i hvert steg. Håpet er at det skal gi utslag også i konkurranse og litt raskere tider “all over.”

De foregående årene har lært meg mye og jeg har hele tider vært klar over “mine problemer.” MEN, jeg har søren ikke klart å endre på det. Jeg skal være den første til å innrømme at det er tøft og ikke trene som før, tøft å stå over noen økter og tøft å hvile. Bonusen og det jeg bruker som mitt mantra de dagene jeg tenker at, “jeg kan jo bare løpe litt lengre,” eller “jeg kan jo bare ta den økta,” er nettopp det at jeg vil jo løpe så fort som jeg har satt meg som mål å løpe. 

Jeg vet jeg har sagt det før og jeg må jobbe hver eneste dag med det, men mitt fokus er å bruke mer fornuft. Så lett, men akk så utrolig vanskelig. Tørre å hvile, være ekstra skjerpa på nok mat og restitusjon og rett og slett drite i hvilket kilometer-tall som står på klokka etter hver eneste treningsøkt. 

Går det du skal og ferdig med det. Slutte å tenke og gruble så mye, samt gi litt mer balffen i det meste. 

Andre tenker sikkert at det må jo være de mest dumme tingene å gå rundt å bekymre seg for, de får bare tenke det. Jeg gir blaffen i janteloven og er utrolig glad for at de som vil hjelpe meg mot mine mål er med meg videre. Jeg vet at jeg aldri har løpt en konkurranse med overskudd og uthvilte bein, så her ligger det noen minutter i minus på slutt-tida i mål og venter på meg. Jeg skal gi 2019 et ærlig og skikkelig godt forøk. Jeg tror at dette året vil bringe med seg mye godt, både med løpesko, men også i hverdagen. den er tross alt den viktigste. 

Vil ønske alle dere der ute en god julefeiring!

Bruk jula fornuftig og til det nettopp du ønsker deg… 

Ta vare på tida, familien, venner og de som betyr noe for DEG!

Stopp litt opp og reflekter over øyeblikkene og dagene.

Her er jula stille og rolig. Jeg har min kjære samber hjemme noen dager før han reiser videre på Tor de Ski. De dagene er GULL verdt!

Vi trener og besøker familie. Det er stort sett det og det er slik nettopp VI liker det. 

Etter 2.juledag reiser han bort. Jeg blir igjen hjemme. Da nyter jeg stille dager for meg selv. Fri fra jobb betyr ekstra fokus på hvile, søvn og lange måltider. Med det skrues også intensiteten på øktene litt opp. 

Jeg har nå hatt et par måneder med mindre trening (antall kilometer), men med destod mer kvalitet i øktene. Nå er det moro å løpe intervaller og jeg har fortsatt et bra overskudd til alt annet. Hvorfor har jeg ikke gjort dette tidligere?

Så til de som tror at det kun er antallet kilometer som teller – NEI, det er ikke det.. Det handler om hva du fyller de kilometerne med. 

Jeg løper nå raskere på alle økter, både de som er rolige, og ikke minst de øktene som teller for framgang – INTERVALLENE. 

Ser fra mot et nytt år og en ny sesong. 

Jeg øsnker alle en frisk og sprek romjul. Fyll dagene og tiden med det nettopp du ønsker og det som teller for deg. Tida er så altfor kort til å ikke gjøre det.

Jeg har ikke alltid gledet meg til jul, og alt har ikke alltod vært lett. Nå skal jeg kose meg og ta i mot alt som måtte komme. 

Mange tror at det å gjøre endringer er lett, men det er faktisk skikkelig vanskelig. Det krever mye mot og det krever mye krefter. Fokuset må være på plass hele tiden.

God jul til dere alle! 

Det har blitt desember og 2018 har hittil vært et litt trøblete år. Både treningsmessig og ting ellers i livet har vært utfordrende. Jeg har hele tiden prøvd å gjøre endringer, men har ikke klart å gjøre det. Har ikke klart å endre på den jevne tralten jeg havnet inn i. 

De som kjenner meg vet at jeg er et enormt rutinemenneske og liker å ha planen klar. Det har ført til at formen i løpinga har vært laber og jeg har tatt noen ekstremt dårlige valg i livet ellers. Kanskje har det en rot i min måte å leve på, min bakgrunn med problemer med mat? 

Det som er sikkert er at det har vært tøft og fremdeles er ikke alt helt på stell. Jeg er på jakt etter en jobb jeg kan trives i og som jeg kan føle ro, mestring og glede. En plass jeg kan være meg selv, uten å være “redd”. Jeg må ha trygghet og jeg må føle mestring. 

Trygghet er det jeg leter etter i løpinga og treninga også. Det å trene for meg er terapi og jeg må ærlig innrømme at jeg har brukt treninga i år som terapi og ikke for det å bli en bedre løper. Synd, men sant. 

Det siste punktet har nå snudd. Jeg har fått en fantastisk bra trener som jeg stoler på. De siste 3 ukene har jeg opplevd mestring og framgang, friske bein og overskudd. Jeg har løpt økter som jeg tidligere ikke har klart i det tempoet. Det gir håp og det gjør meg glad. Når det gjør meg fornøyd blir også puslespillet i hverdagen mye bedre. 

Foto: B.Gundersen

Jeg løper nå over 100 kilometer mindre mengde hver uke, men farten på alle økter er høyere. Det er mer kvalitet, mer hvile og bein som lystrer. 

Nå gjenstår det bare å få orden på det andre for å få 110% komplett meg og for at jeg skal klare å ha en 110% sikker hverdag. Jeg har trua på dte ordner seg også, men kanskje det kan ta litt tid. Selv om jeg håper at det skal ordne seg allerede i morgen.

Det som er sikkert er at jeg har kontroll på treninga, tankene og målet med hvor jeg skal. Neste konkurransemål er satt og neste mål med maraton er helt klart. Potensialet er der og motivasjonen for at det skal gå, er helt klart utrolig stort. 

Min indre magefølelse sier at alt ordner seg for snille jenter og at en rund-dans av motbakker en gang tar slutt. 

Hardt arbeid og klare mål vil ALLTID gi resultater. Det er NÅ eller aldri og jeg velger HER OG NÅ! Følg meg på min vei og jeg vil dele av erfaringer, både løpende og arbeidende.