I fjor på denne tiden var jeg sliten og lei. Jeg var helt på felgen både fysisk og psykisk. Fjorårets Oslo Maraton løp jeg NM i halvmaraton. Jeg var sliten dagene i forkant, og jeg var sliten når jeg stod på startstreken. Resultatet ble deretter. Et dårlig resultat og 21 kilometer med verdens verste følelse og tunge bein.
Slik hadde det vært noen uker fra starten av august. Jeg sleit med å finne flyten og godfølelsen i alt jeg gjorde.
Foto: Thore-Erik Thoresen
Det hadde blitt lite med sommerferie og jeg begnte å jobbe 100% som lærer. Alt skulle jeg gjøre så utrolig bra, både på jobb, trening og konkurranser. Alt skulle være så bra at det ble uoppnåelig.
Jeg skulle tilfredsstille meg sjøl med å være flink og jeg skulle trene helt etter oppsatt plan. Dette for å gjøre min daværende trener, Jack Waitz (og Tone Hjalmarsen), og klubben min Sportsklubben Vidar fornøyd. Ikke det at de forventet og la noe press på meg, men jeg la så utrolig press på meg selv når de la ting tilrette. Når de var pliktoppfyllende og altgjørende ovenfor meg, så måtte jeg gi 120% tilbake.
Jeg trente alt hva jeg skulle, jobbet alt hva jeg skulle og litt til. I tillegg løp jeg konkurranser med en kropp som absolutt ikke hadde lyst til å løpe. Jeg var sliten og ingenting var moro lenger.
Etter at jeg hadde løpt maraton i Eindhoven i oktober og gikk på tidenes maratonsmell, måtte jeg bare ta en skikkelig pause. Hva ville jeg og hva gledet meg? Løping og trening var ikke moro og jeg bestemte meg for at nok var nok. Dette var ingen lett avgjørelse.
Det var tungt å ta telefonen til Jack og fortelle sportslig leder, Jasper, i Sportsklubben Vidar at jeg ikke ville mer. Jeg hadde jo fått alt servert og hatt det helt utrolig bra. Jack er en alle tiders person, medmenneske og svært kunnskapsrik.Rett og slett en drømetrener. Ingen la overhodet noe press på meg, men jeg la altfor mye press på meg selv om å prestere.
Jeg var klar for å legge opp og fant ut at det var et helt greit tidspunkt å gjøre det på. Jeg var sliten og ferdig med konkurranseidrett.
Etter en periode på 5-6 uker med trening kun etter lyst og tid, kom gleden og overskuddet tilbake. Det var igjen moro å trene. Jeg vurderte å ringe Jack og bli med i Vidar igjen, men tenkte litt på min situasjon her hjemme. Å bo på Gjøvik og jobbe fulltid uten mulighet til å ta del i en treningsgruppe og reise på samlinger, slo jeg fra meg tanken om å bli med i en elitesatsing. Jeg meldte meg inn i Gjøvik friidrettsklubb. En liten klubb der jeg kjenner alle. Da hadde jeg i alle fall muligheten til å løse lisens og løpe det jeg ønsket om tida og overskuddet ville det.
Samtidig tok jeg kontakt med en person her hjemme med stor innflytelse og veldig god kunnskap om trening generelt og løpeteknikk. Han ville svært gjerne hjelpe, noe jeg satte stor pris på. Han brukte mye tid og resurser på å møte opp på økter og sette opp et treningsprogram. Det hjalp! Jeg merket jeg fikk god framgang, spesielt på det tekniske i forhold til løp, og fikk opp farten på de øktene jeg skulle løpe raskt.
Etter hvert som vinteren gikk og det nærmet seg konkurransesesong, merket jeg at jeg hadde veldig lyst til å løpe mange konkurranser. Dette fordi konkurranser er artig og den beste treninga jeg kan få. Jeg trener jo stort sett alltid alene. Men gleden av å løpe forsvant litt igjen. Det var ikke alltid overskuddet etter jobb var tilstede. Var det intervall på planen måtte jeg jo løpe intervall. Tankene gikk kun på å prestere og gjennomføre, uten at gleden og lysten var der.
Det beste for meg var ved dette tidspunktet å ta over meg sjøl igjen fullt og helt. Bli min egen sjef, trene når jeg hadde lyst og gjøre det jeg følte for selv. Med full jobb var dette måten å gjøre det på.
Dessverre ble det tøft og vanskelig å gjøre det på den måten som var mest riktig ovenfor han, i forhold til hva han hadde lagt ned i tid og ressurser i meg, men sånn ble det. Jeg håper ting løser seg med tid og stunder.
Jeg er min egen sjef og egen trener. Jeg gjør det jeg føler for og løper konkurranser som trening og fordi det er vanvittig moro. Å stille opp på de lokale arrangementene synes jeg er ekstra viktig. Med å ta tilbake styringa selv, gjøre alt lystbetont og trene det jeg ønsker og har mulighet til, har gjort at det er moro å løpe igjen og formen har kommet tilbake. Hadde min hverdagssituasjon vært en annen hadde jeg helt klart søkt til et godt treningsmiljø. Drømmen er å kunne reise på samlinger i vinter, skaffe meg en trener og ha muligheten til å trene med andre. Slik det er nå er ikke det mulig. Det står ikke på viljen og ønsket mitt, men økonomien.
Lysten, motivasjonen og gleden av å løpe har mye å si på resultatet, og det fikk jeg igjen for i helga under NM i maraton. Jeg har følt meg i veldig god form over lang tid og en slik følelse har jeg aldri hatt. Jeg skal fortsette i samme spor og jobbe på for å nå mine egne mål, med mitt eget llle press som jeg legger på meg selv. Kommer noen andre inn i bildet er jeg en slik person som dobler presset og vel så det, fordi jeg tror at det jeg gjør og leverer ikke er bra nok, selv om det alltid er det. Det er bare slik jeg tenker. Men jeg håper jo at med tid og stunder at jeg kanskje kan redusere arbeidsmengden.
Finn gleden, gløden, motivasjonen og lysten til å trene og konkurrere. Det er min resept på livsglede og gode resultater. Full fart framover… Mine mål er satt og de skal jeg jammen klare å nå også. Stå på!