Frankfurt Marathon er tilbakelagt. Reiste til den tyske storbyen fredag sammen med min mor og Jack. Følelsen var god og jeg visste at formen var akkurat der den skulle. Gjorde minst mulig dagene i forkant og hadde en fin følelse under oppvarmingen. Været var flott og stemningen bra. Alt lå klart for 42,195 herlige kilometer.
Hva skjedde? Jeg aner rett og slett ikke. Starten var bra og det gikk lett. Klokka var ikke helt på lag med kilometermerkene til arrangøren. Jeg ble forvirret. Jeg ante ikke hva jeg løp hver kilometer på. Dette gjorde at hodet ble litt i ulage og jeg klarte ikke ha fokus på det jeg skulle. Jeg passerte halvmaraton på 1.19. Greit nok, men hadde håpet at det gikk litt raskere. På dette tidspunktet løp jeg heller ikke i et felt som løp jevnt nok.
Begynte etter hvert å ta igjen noen kjente. Følte meg veldig pigg ved passering 25 kilometer og 30 kilometer. Visste at mamma skulle stå ved ca. 35 kilometer. Jeg gledet meg til å se henne. Fra heiaropene til mamma og inn til mål var løypa kjedelig og kilometerne gikk veldig sakte. Ikke følte jeg meg veldig sliten, men det gikk tydeligvis ikke raskt nok.
Løp i mål litt uberørt og skuffet inn hele 28 sekunder bak pers. Tida betydde ingenting. Jeg var her for å løpe inn til ny personlig rekord. Når jeg ikke klarte det, var turen egentlig bortkastet . Denne søndagen var jeg dessverre bare 98% tilstede både mentalt og formmessig. Det holder ikke. Da går minuttene raskt.Jeg har lovet meg selv og mange andre at dette var siste gang jeg løper maraton på 2.40 . et eller annet.
Vel hjemme var det bare å bite i hop og se framover. Løpet er glemt. Planer framover i ferd med å bli en realitet. Jeg vet når og hvilken maraton som starter sesongen 2015. Det blir store forandringer i treninga og jeg tror på en god kommende sesong.
Jeg er imidlertid ikke helt ferdig med en rekordlang sesong 2014. Det skal løpes Nordisk Terrengløp i Finland førstkommende helg. Spent på hvordan det går, men jeg lover å gi alt. Kan vel si at jeg er en smule revansjesugen.
