Nesten hver eneste dag får jeg spørsmål av ulike slag….

# Hvordan trener du?

# Hvor mye trener du?

# Hvilke økter løper du?

# Hvor fort løper du?

# Hvor sakte løper du?

# Hvilke intervalløkter løper du?

# Hvor ofte løper du hardt?

# Hvor lange er langturene?

# Hva spiser du?

# Hva drikker du?

# Hva spiser du før konkurranse?

# Hva trener du før konkurranse?

# Hvordan trener du etter lange løp?

# Hvordan rekker du å trene i tillegg til jobb?

# Hva gjør du i helgene?

# Ofrer du ikke veldig mye i forhold til trening?

Jeg kunne ha fortsatt ut i det uendelige. Mange lurer på mye og mange ønsker å «sammelikne» seg med andre. Måle seg opp og ned i mente med andre enn seg sjøl og ikke tørre å gå egne veier.

Jeg innrømmer lett at jeg har vært der selv. Så opp til andre og ville kopiere alt hva de gjorde, hva de trente, hvordan de så ut, hva de spiste, ha likt utstyr osv. Tror det fakttisk er ganske normalt at vi mennesker ønsker å gjøre mye av det samme som andre, og spesielt følge de som har lykkes. Enten det være seg jobb og karriere, eller trening. 

For min del bikket det over at jeg fikk spiseforstyrrelser i en alder av 15 år. Jeg hadde kanskje noen forbilder som ikke var spesielt bra for meg og jeg ville bli akkurat som de. Det var aldri et ønske om å «ødelegge» meg sjøl, men rett og slett kopiere litt for mye av hva «alle» andre gjorde. 

Resultatet av  mitt «stunt» var jo at det ødela altfor mye og mange år av mitt liv. Hele og ungdommen og mer til gikk bort til sykehus og lite morsomme ting. 

Mye er lært, mange bakker er gått og mange tårer grått i frustrasjon, men jammen har en blitt sterk av all motgangen. Det å nå kunne levere jevne resultater, stadig bli bedre og klare et aktivt liv med jobb, samboer, hus, en fantastisk familie og det jeg selv ønsker og legger opp til – det ser jeg på som en stor seier.

Jeg ønsker å formidle med dette. Stol på dere sjøl. Gå egne veier. Finn deres strategi for å nå dit dere vil. Hør på hva andre sier og ta til dere råd, men det å kopiere andre 100%, det fungerer sjelden bra. Vi er ulike og vi er vi. Du er unik og hva som passer for deg trenger helt sikkert ikke å passe for andre. Vi responderer ulikt på alt fra hvordan vi lærer ting på i en skolesituasjon, trening, hverdagen osv.

Bruk tid på det som passer DEG!

Jeg kunne ønske at jeg kunne ha hjulpet flere som kommer i samme dårlige spor som det jeg gjorde. Det er «ekstremt lett» å komme inn i et spor som fører deg til et helvete. Mange av oss er rutinemennesker som gjør det samme dag ut og dag inn. Mange er så systematiske at de må gjøre det den dagen og det den andre dagen. Rekker man ikke over det i løpet av dagen eller uka, er det meste ødelagt. 

Jeg vet jeg kan snakke et språk som de med spisefortyrrelser forstår, og jeg har en følelse av at jeg kan forstå og hjelpe de som sliter. MEN det er ikke bare å «skubbe» et problem vekk, for dette er noe som er ekstremt smertefullt, sorgfull og voldsom, både for en selv, men også for pårørende. Det er ofte de pårørende som sitter igjen med de største spørsmålene og føler seg helt maktesløse. Hvordan kan de hjelpe? Det er enormt viktig at en kan snakke høyt om dette, hvordan man har det og hvordan en skammer seg, for det er ingenting å skamme seg over.

STOL PÅ DEG SELV, GÅ EGNE VEIER OG TØRR Å TA EGNE VALG – FOR DEG!