Lørdag morgen.14 grader og lettskyet. Skarp og frisk luft, litt som tidlig på høsten. Det perfekte løpeværet. Kroppen har ikke helt spilt på lag med varmen i sommer, og jeg har følt meg mye tung og sliten de siste ukene. Den friske temperaturen måtte derfor utnyttes; på tide med langtur.  

Planen var å løpe 22-24 km i Bymarka her i Trondheim.  

Så skjer livet. Jeg lever etter en hovedregel: løpinga skal aldri gå på bekostning av livet. Løpinga tilpasses livet. Det tror jeg er nøkkelen til å holde det gående. Da det dukket opp en avtale på lørdag, hadde jeg bare 2 timer. Min naturlige tanke er da å bare løpe litt raskere, og komme så langt som mulig. Jeg har derimot snakket litt med Hilde Johansen, som følger opp meg og Stig, og hun påpekte at mange løper langturen med for høyt tempo. Helt ærlig, jeg følte meg ganske truffet, jeg elsker (!) lapskaustempo. Ettersom det aldri er for tidlig å begynne å øve på det du skal bli god (bedre…) på, så bestemte jeg meg for å helt blaffen i distanse og løpe rolig. Learning by doing… 

Dette er en av mine absolutt favoritturer i Trondheim. Den går i variert terreng fra Baklidammen, forbi Kommerdammen, Vintervatnet og til Grønlia og Skjelbreia. Du finner ruta på Strava! En løper mye på brede, lettløpte turstier. Etter ca 6 km går det en flott skogssti rundt Gråkallen. Dette er mitt favoritterreng. Røtter. Smal sti. Steiner. Tett skog. Krevende terreng der hvert steg er en ny utfordring. Jeg gleder meg alltid til dette partiet.

Å løpe i marka er en lek med sansene. Lukta av lyng, spesielt etter en regnværsdag. Alle fargene. Det er helt stille. Samtidig så mye lyd. På vei til hytta på Grønlia løp jeg meg rett på en elgokse, stor og med majestetisk gevir. En skikkelig skogens konge. Det er sjelden jeg har kommet så tett på. Vi ble stående og stirre på hverandre (må innrømme at pulsen var relativt høy, har noen blitt spist av elg før?). Så tuslet han upåvirket av stien og inn i skogen. 


Turen tilbake fra Grønlia og ned til parkeringa ved Baklidammen er lettløpt og hovedsakelig nedover. Det ble 19 rolige km, og den første turen etter sommeren med følelsen av litt overskudd. Det er et godt tegn. Samtidig føles det helt fjernt ut å skulle løpe 30 km om under 2 mnd. 

Mål for Lidingö 

Jeg har ikke løpt så fryktelig mye med startnummer på brystet, til tross for mange års iløping. Fordi jeg hater å tape. Inne i hodet mitt går et noe som dette «hvis du ikke kan vinne, hvorfor i all verden gidde å ta deg helt ut?». Dette til tross for at jeg er fullstendig klar over at jeg ALDRI kommer til å vinne. .Jeg vil bare ikke ha det svart på hvitt… Målbart. Så da har jeg for det meste holdt meg i denne «jeg løper fordi det gir meg noe» bobla, uten mye mål og mening, og det er helt greit det og. Nå skal jeg løpe med startnummer på brystet igjen. Og jeg kjenner faktisk ikke på konkurranseinstinktet. Fordi dette er så mye lenger enn jeg egentlig er komfortabel med…. Jeg tror det er derfor jeg valgte å si ja til dette. Jeg får utfordra meg selv, samtidig som jeg har ingenting å måle dette opp imot.

Fra ett av få løp – Birken 2018. 

Målet er å gjennomføre, og å gjennomføre med en god opplevelse. Jeg skal få med meg naturen, omgivelsene og folket, og ikke være helt ødelagt når jeg krysser mållinja. Jeg kommer ikke til å sette noe tidsmål. For målet er å klare å løpe et løp, uten forventninger. 

8 uker igjen! 

HildeB