Jeg skal faktisk aldri lære. Begynner å lure på hvordan hodet mitt er skrudd sammen. Fornuften er lett å tenke, men noe innmari vanskelig å gjennomføre i praksis. Hvorfor i alle dager er det ikke bare å gjøre det – og ferdig med det?
Det har gått så altfor lenge siden jeg har skrevet noe. Sommeren har gått over i høst. Hver eneste uke bare flyr forbi. Året 2020 har vært som en film. Jeg har enda ikke kommet ut av manuset og inn i virkeligheten. Hjernen min har enda ikke klart å komme til det punktet at det fatter den nye virkeligheten.
Tidligere år har jeg konkurrert mye, hatt fokus på det å bli bedre for hver dag og ta lærdom av dårlige konkurranser og økter. Jeg må ærlig innrømme at motivasjonen har sviktet av og til. Jeg har trent for all del, men det å ta i skikkelig på enkelte økter har bare vært så utrolig fjernt. Flere som har hatt det slik?
Jeg er rutinemenneske og kommer utrolig fort inn i ulike mønstre som det er vanskelig å bryte ut av. Har jeg ikke noe annet for dagen går det i trening, trening og trening… Med mange slike dager blir det ofte for mye trening. I en lang periode i sommer har jeg følt meg skikkelig sliten og trøtt, nesten nedbrutt både fysisk og psykisk. Struktur- og mønster-delen av meg har gått på autopilot og repeat dag etter dag, uke etter uke. Jeg vet det så inderlig godt fra tidligere at dette går absolutt ikke bra i lengden. MEN hvorfor skal det da være så inderlig vanskelig å bruke den fornuften en tenker, og få satt det ut i praksis?
September er høstmåned nummer en. Heldigvis er det duket for noen konkurranser i syne nå i perioden som kommer. Med et en konkurranse nærmer seg klarer jeg å våkne ut av min egen boble. Jeg skjerper meg på alle måter. Treninga blir «mer riktig» og jeg tar konsekvensene av hva kroppen forteller. Bare i løpet av en kort periode er formen plutselig blitt veldig god og jeg begynner å føle meg kjempe klar til å løpe fort, ja til og med fortere enn jeg noengang har gjort. Jeg vet jo at det jeg har lagt ned av trening i «svime» aldri er bortkastet, men hva om jeg hadde klart å være fornuftig i alle de andre ukene også. Hvor fort kunne jeg løpt og hvor god kunne jeg faktisk blitt.
Nå sitter jeg med enda en lærdom som jeg kan legge inn i minne-delen av hjernen. En vakker dag er jeg 100% sikker på at hele meg blir enda mer fornuftig. Akkurat nå sitter jeg og tenker at jeg nesten ikke har en dag å miste. I tillegg har jeg skrevet det her, så da kan jeg jo bare gå inn her og minne meg på det sjøl når lysten til å bare kjøre på og gå i svime melder seg.
Det er bare å knyte skoa (ikke Carbon-sko på meg foreløpig), hvile seg opp og få inn nok energi til å cruise rundt i konkurransene som kommer. Jeg er skikkelig gira på å løpe til krampa tar meg og det tar jeg som et godt tegn.
Samme gamle leksa er vond å venne, men man skal aldri si aldri. Jeg vet jeg kan og det gjør ting litt lettere akkurat nå. Skulle likt å ha mindre perfeksjonistiske, strukturerte og mønsterdominerte kjennetrekk, men… Det er aldri for sent å lære seg til å gi litt mer f…..
Da kjører vi på da! Overskudd hei, overskudd hei, overskudd hei, hei, hei!
