Nedtur på nedtur, men håpet er fortsatt lysegrønt

Nedtur på nedtur, men håpet er fortsatt lysegrønt


Hva skjedde med løpegleden?

Min løpeerfaring så langt har ikke bare vært lysegrønn, det har absolutt vært tendenser til både til grønt og gult, men de siste månedene har det vært mye gråtoner. Både værmessig og formmessig.

Ved sist blogginnlegg var jeg så optimistisk. Jeg var kommet godt i gang med løpingen, både lengden og farten på løpeturene pekte i rett retning. Ukentlige intervalløkter og langturer ble gjennomført og logget på Strava. Jeg følte meg ovenpå og var stolt over min egen framgang.

 Men, så smalt det.

Eller smalt og smalt, noe skjedde i alle fall. Og det er ikke helt over ennå.

Nedturene kom på rekke og rad, først var det korona. Ble ikke så veldig syk, men nok til at jeg måtte senke aktivitetsnivået betraktelig.

Så kom senvirkningene etter korona, eller post-covid som så mange snakker om, eller var det bare var innbilning? Innbilningen fikk i alle fall hvilepulsen min til å øke. Mye. En rolig gåtur ga meg like høy puls som en en moderat joggetur. Da jeg etter hvert prøvde på en veldig rolig joggetur, gikk det ikke spesielt bra. Pulsen var som på en høyintensiv intervalløkt.

Det var veldig slitsomt og egentlig ganske vondt. Så det var bare å knyte opp joggeskoa og rykke tilbake til sofaen igjen.

Motivasjon, jeg roper på deg!

Treningen min ble redusert fra en tidligere normaluke med tre løpeturer og to styrkeøkter til noen korte, kjedelige gåturer. Håpet mitt var jo å komme fort tilbake i form, men det varte og rakk!

Tålmodighet er dessverre ikke min sterkeste side, og viljen min fikk mer og mer vondt.

Etter to måneder begynte pulsen gradvis å gå nedover, og humøret humøret gradvis oppover.

Jeg kjente også på et lite snev av motivasjon, men så kom vinteren igjen. Vinter nummer to – eller var det nummer tre? Etter uker med vår ombestemte værgudene seg og mente at vi trengte litt mer vinter her i Trøndelag. Det kom mye snø, det ble kaldt og surt.

Motivasjonen som jeg nesten hadde funnet, forsvant veldig fort og ropet fra sofaen og nettflix overdøvet alt annet.

Så nå sitter jeg igjen i sofaen med ganske så normal puls, men veldig unormal motivasjon.

I løpet av de siste to månedene har jeg løpt tre korte joggeturer. Og da mener jeg korte, den lengste var på litt over 4 km. Og jeg som skulle bli en løper og en løpeblogger!!

Direkte pinlig, snakk om å selge skinnet før bjørnen var skutt.

Løpeskoene ligger nedstøvet i en krok og Strava-appen er gått i dvale.

De siste ukene har jeg imidlertid prøvd meg både på lange sykkelturer og gåturer, så formen er ikke helt borte. Sist søndag ble turen hele 31 km lang, og jeg koste meg hele veien.

Men, det er jo ikke noe som heter gå-blogger, så skal dette eventyret fortsette må jeg nok grave lenger ned i motivasjonskassen og tørke støvet av løpesko.

Når du ikke gidder å jogge må du gå. Langt!

Men heldigvis er det trøst å få, jeg er ikke alene, og det fins råd. Her kan du lese hva Abelone Lyng ( erfaren løpeblogger) gjør når motivasjonen daler

Du kan reise deg igjen!

Nå må det en stor snuoperasjon til og den må startes i dag! Nå er våren kommet. Det er sol i Trondheim, jeg må komme meg ut.!

Jeg har meldt meg på Terrengkarusellen, den starter jo snart og da må løpeformen opp!

Dørstokkmila kan være så ufattelig lang noen ganger, og akkurat nå har den blitt flere mil lang, og ikke minst veldig kronglete. Her må både kartet og kompasset fram før jeg finner veien ut.

Men gi opp vil jeg ikke, et liv i sofaen høres ikke særlig fristende ut i lengda. Og fysisk aktivitet er jo en den aller beste lykkepillen.

Noen sier det tar 66 dager å venne seg til en ny vane, å bryte en vane går dessverre mye raskere.

For min egen del tror jeg det eneste som hjelper nå er tvang, og den eneste som kan tvinge meg, er meg selv. Så i dag går startskuddet. Nå er påska over, og våren ordentlig i gang. I dag begynner mitt nye liv, om jeg sier det til meg selv gang på gang kan det jo hende jeg tror på det til slutt. Og når jeg tillegg skriver det her så må jeg.

 Så nå jeg har bestemt meg, skal bare i kjelleren å tørke støv av joggesko først. Krysser fingrene for et mer optimistisk blogginnlegg neste gang!

Skal komme hit igjen!

Siste utgave av Runner’s World

  • Tålmodighet og trening etter covid.
  • Bli kjent med den veldedige eventyrsløperen Josh Stinton.
  • Verdensmester Nina Wavik Ytterstad byr opp til dans med dekktrening.
  • Svimlende løping i Sveits.
  • Alt om halvmaraton – trening, gjennomføring, løp og ikke minst sko!
  • Fysioterapeut Eli Anne Dvergsdal om akilles-behandling.
  • Styrketrening for fjelløpere.
  • Kostholdsråd i en skadeperiode fra Silje Fjørtoft.
  • Askild Vatnbakk Larsen om formtopping Norwegian style.
  • Simen Holviks ultraspalte, Thoms Bedins miljøspalte, Ida Bergsløkkens oppskrifter, månedens økt med mer!

Les magasinet digitalt her!

En nybegynners løperefleksjoner

En nybegynners løperefleksjoner


Med min noe manglende erfaring og løpekunnskap er det ikke superenkelt å finne ut hva jeg skal skrive om som såkalt løpeblogger. Noen refleksjoner har jeg likevel gjort meg, og disse vil jeg nå dele med deg.

Her får du en nybegynners skråblikk på noen av de tingene som tilsynelatende virker heeelt naturlig for alle løpere – som langtur på en søndag, “mentale frikvarter” og ti par joggesko i gangen.

Motivasjon

Motivasjon er vår grunnleggende drivkraft, det er motivasjonen som får oss opp og fram, som får oss til å yte og lære. Skal jeg bli en fullblods løper, må motivasjonen min være høy. Men hvilke mål bør jeg ha? Eller mer bestemt, hva vil jeg oppnå?

Hva er det som får så mange av oss til å stresse med denne løpingen? Det må jo være noe magisk som lokker, er det bare glede og velvære?

Når jeg hører med frelste løpere om hva som er deres greie, er det ord som glede, overskudd og energi som går igjen.

“Løping er mitt mentale frikvarter”. Så heldige dere er tenker jeg, men hvor lenge må man egentlig løpe før denne gleden kommer, da?

Jeg har nå prøvd i et halvt år, og joda jeg må si at min psykiske helse er ganske bra for tiden, og har jeg ikke begynt å sove litt bedre? Kan det skyldes løpinga? Det hadde vært helt fantastisk, men sikker er jeg ikke.

I tillegg til denne gleden og energien som alle skryter av, må det jo handle om økt fysisk form også. Kondisjon er jo trening for hjertet, og det er bra. Men hadde det ikke vært bedre å sykle, gå på ski eller ta noen raske gåturer. Er ikke det mye lettere enn å løpe? 

Er alle løpere slanke?

Hva med vektnedgang – er det en viktig motivasjonsfaktor for å løpe?

Tja, om du løper masse og i utgangspunktet har for mange kilo, vil du trolig miste noen etter en stund. Men en ting jeg både har erfart og lært, er at skal du ned i vekt må du spise mindre.

Min vekt har vært ganske så stabil under hele løpeperioden. Ifølge klokka mi, et såkalt aktivitetsbånd, som nok ikke er superpresist, forbrant jeg 742 kalorier en dag jeg hadde pustet og pest i hele 80 minutter.

Samme kveld, det var selvfølgelig en lørdag, koste jeg meg med en hel pakke Pringles. 1032 kalorier inn. Så løping gjør deg nok ikke automatisk slank, da må du spise mindre.

Konklusjonen min blir at det må være gleden og energien som gjør at så mange løper mil etter mil, år etter år. Så akkurat derfor jeg løper nå. Jeg higer etter glede.

Jeg har stor tro på at denne gleden og energien kommer. En dag vil jeg også løpe lett og ledig gjennom terrenget med et smil om munnen. Bare nyte naturen og la tankene strømme fritt. En dag. Akkurat nå føles det som det er en stund til.

Langturen

Den ukentlige langturen, selve nøkkeløkta. Turen alle ekte løpere gjennomfører en gang i uka, helst på søndag.

Det betyr at du kan si takk og farvel til pizza, øl, potetgull og smågodt på lørdagskvelden. Lørdager bør du spise sunt og legge deg tidlig for å få maks ut av søndagsturen din.

Riktig god helg til alle løpere..!

Langt og rolig nok

For at det skal kalles en ekte langtur bør turen selvfølgelig vare minst 10 km, og helst økes i takt med at formen blir bedre. Siden jeg fortsatt feirer lørdagskvelder, har jeg ikke økt mine.

På langturer skal du ikke tenke på tid, men bare la beina flyte av gårde gjerne mens du prater lett og uanstrengt med en løpepartner. Det er meningen å kose seg på langturen, pulsen skal være lav og pusten stille.

Jeg puster derimot så høyt at folk som går foran meg snur seg og stopper lenge før jeg passerer dem. Det gjør at jeg må smile, holde pusten og spurte forbi. Er jeg heldig er det en sving rundt neste hjørnet slik at jeg kan stoppe og puste ut, er det en lang strekning derimot, sliter jeg!

Prating på turene mine er også helt uaktuelt, ikke har jeg noen løpepartner og skulle jeg løpe med noen kan de ikke forvente å få noen annet enn enstavelsesord fra meg.

Jeg har absolutt løpt noen turer på over 10 kilometer i min nåværende løpekarriere, men jeg har definitivt planlagt flere enn de som er gjennomført. Nesten hver uke planlegger jeg en ny løperute, gjerne over et glass vin på lørdagskvelden. Jeg visualiserer turen og er optimistisk både i forhold til fart og lengde. Jeg planlegger å løpe rolig og med lav intensitet.

Ready – GO!

Søndagsmorgen spiser jeg en lett frokost, laster ned en spennende lang podkast og lar beina gå. De første kilometerne går fint, men selvfølgelig alt for fort.

Etter 6-7 kilometer blir jeg sliten, nok en gang innser jeg at dette ikke ble en rolig langtur. Jeg sier til meg selv at 6 kilometer er supert for en nybegynner, den rolige langturen kan jeg jo ta på onsdag isteden. Eller kanskje neste søndag?

Veldig rart at jeg ikke skal få til å løpe sakte nok. Løping skal jo være så lett. Bare å ta på seg noen sko å sette i gang. Særlig.

Strava

Jeg hadde jo hørt om Strava og kudos før, men hadde aldri helt skjønt greia. Nå har jeg blitt litt hekta. Jeg kan jo ikke løpe uten at det blir dokumenter. Er det virkelig løpere som ikke dokumenterer? Og skal jeg nå 100 km i måneden må jo hver eneste kilometer logges.

Selv om jeg bare konkurrer med meg selv, vil jeg jo gjerne at mine løp og min progresjon skal se fin ut på min Stravaprofil. Selv om jeg er fullstendig klar over at jeg ikke løper særlig fort, blir jeg jo litt fornøyd når snittfarten peker i riktig retning.

Siden jeg litt for ofte endrer mine turer på et annet vis en planlagt har jeg dessverre lite fine løypeprofiler å briljere med. Litt irriterende. Men som pedagog har jeg lært at veien blir til mens man går, så endringer må jo være lov?

Likevel, det ser penere ut når kartet på Strava henger sammen. Så det er et nytt mål. Kart på Strava med samme start og mål.

Om du blir inspirert av en løper med mange ufullendte løpeturer, så er du hjertelig velkommen til å følge meg på Strava. Her er et eksempel på en av få turer med samme start og mål:

Litt juksing må vel være lov..?

En genial greie med Strava er at tiden din stopper om du står i ro, det liker jeg. Da kan jeg lure både Strava og ikke minst meg selv ved å snike meg til en litt bedre snittfart. Det er bare å ta noen sekunders stående pustestopp på runden, og dermed greier jeg å løpe litt til.

Det er viktig å stå helt i ro i disse pausene, dersom du går vil snittfarten gå ned og det er jo lite motiverende.

Har jo skjønt at om noen virkelig leser nøye på min Stravaprofil vil de jo avsløre meg, men “pyttpytt”.

Skulle jo egentlig ikke brydd meg om dette med fart men av en eller annen merkelig grunn gjør jeg det. Går ut fra at dette også er en nybegynner greie, og at jeg etter hvert kan nyte gode pauser i løpet av løpeturen. Det er vel også en viktig del av denne gleden.

Løpesko

En annen interessant ting jeg har lært er at løpere er ekstremt opptatt av er sko. Det er nesten så jeg tror at de riktige skoa er svaret på alle løperes hemmelige lykke. Finner jeg riktige sko får jeg løpeglede, fart og utholdenhet i en og samme pakke. Fins den skoen kjøper jeg den i dag. Tips mottas med takk!

For en god stund siden, ved et tidligere forsøk på å bli løper ble jeg rådet til å teste ut Löplabbet. Jeg sprang på tredemølle og sto på speilkasse som skulle finne perfekte sko for meg.

Jeg kjøpte et par til den nette sum av 1590 kroner, dette er ganske mange år siden så jeg syntes de var veldig dyre, men om det var det som skulle til, var det vel verdt pengene.

Det var nesten med andakt jeg knøyt på meg skoa og løp jomfruturen. Nå skulle jeg ikke bare løpe, men sveve.

Men hva skjedde? Ikke en eneste ting. Jeg merket ikke den store forskjellen, ganske så skuffende. I senere tid har jeg skjønt at det kanskje ikke er helt slik det fungerer.

Hvor mange sko er det egentlig en løper trenger?

Ser at mer profeterte løpere gjerne har et titalls sko, og følgelig minst et par sko til ulike treningsøkter. Et par til langturen, et til raskere tempo, piggsko til vinterføre, møllesko, terrengsko, asfaltsko, konkurransesko og sikkert uendelig flere varianter.

Jeg har to par terrengjoggesko som jeg også bruker på vinteren. På mølla bruker jeg de samme skoene som jeg trener styrke i. I tillegg har jeg et par jeg fikk da jeg meldte meg som abonnement i Runners World og et par jeg har arva fra mamma.

Når jeg tenker meg om, kan det jo hende at jeg skal gi løpesko og Løplabbet en ny sjanse. Når jeg nå skal bli en ekte løper og sanke kilometer på kilometer har kanskje skoene en vesentlig betydning? Kan det være skoenes skyld at jeg fortsatt ikke løper med såkalt smilepuls?

Min fantastiske skosamling 🙂

Intervaller

Intervaller har jeg faktisk gjort mer enn å reflektere over, jeg føler faktisk at jeg begynner å få litt taket på intervaller. Ikke at jeg elsker de, men jeg aksepterer at de er der og at de har noe å gi meg.

Jeg er fortsatt ikke bestevenn med mølla, men vi har utviklet et hel OK forhold, og det er utrolig nok potensiale der til at det kan bli bedre.

Skal jeg bli løpeglad i Trøndelag må jeg bli venn med mølla.

Derfor kjære bloggleser har jeg tenkt å vie hele mitt neste blogginnlegg til intervalltrening!

Vil du lese om mine erfaringer med intervaller og få mine aller beste intervall tips-får du henge på videre til neste blogg.

Jogger? Blogger!

Jogger? Blogger!


Blogge for Runner’s world? Klart jeg kan, tenkte jeg en dag jeg var selvsikker og optimistisk. Jeg sendte inn en søknad og tenkte ikke mer over det før jeg etter en stund fikk svar «Hei Guri, du er blant de utvalgte som vi ønsker at skal skrive for oss.»

Jeg skrive for et løpemagasin, hva har jeg gjort? Jeg følte meg nesten som en svindler. Ikke løper jeg spesielt ofte, ikke løper jeg langt og snittfarten min kan visst ikke defineres som løping en gang.

Blir sikkert superinspirerende for virkelige løpere å lese om meg. Men nå er jeg her, og da skal jeg jammen gjøre mitt beste.

Er jeg en løper da?

Men hva fikk meg til å tro at jeg i det hele tatt hadde noe å bidra med?  Vel, jeg har begynt å løpe. Jeg har faktisk god erfaring i å begynne med løping, det er gjennomføringen som har vært vanskelig.

Men det var før. Denne gangen skal jeg ikke slutte, jeg skal løpe til evig tid! Tror jeg. Jeg har løpt gjennom hele høsten og snart hele vinteren. Jeg har løpt i vind og regn, i snøstorm og på holkeføre. Det har jeg aldri gjort før.

Jeg har jogget flere mil på tredemølla, riktignok ikke sammenhengende, men dog. Jeg har selvsagt opprettet profil på Strava, for det har jeg forstått at ekte løpere har. Jeg hører på løpepodkaster og jeg ønsket meg en løpebok i julegave.

Her om dagen deltok jeg faktisk også på en gruppetreningstime med navn «Styrketrening for løpere». Jeg har også lært hva terskelfart er, og har begynt med oppvarming og nedjogg (sånn av og til). Ikke minst jeg har betalt penger for å kjøpe et løpeprogram!

Da må jeg vel defineres som en løper? Eller?

Ny opplevelse å løpe på snø.

I researchen jeg gjorde før dette blogginnlegget kom jeg over disse kloke ordene fra en erfaren Runner’s World-blogger, Bjørg Astrid Johannessen:

Du trenger ikke å løpe fort for å være en løper! Du trenger ikke å være tynn for å være en løper! Du trenger ikke å ligne på en løper, du trenger ikke å ha peiling på verken intervaller eller pulssoner! Du trenger ikke å være noen ting, du trenger bare å løpe!

Hurra! For en bra definisjon. Da er jeg en løper, og kan blogge i vei med god samvittighet.

Løpebragder og løpeplaner

Så kort om meg selv, mine løpebragder og løpeplaner. Ikke mye å skryte av. Ennå.

Jeg startet denne løpeperioden, som skal vare til evig tid, i juli 2021. Da ble jeg presset av «venner» til å delta på Team maraton i Trondheim.

Etter noen uker med trening, hvor den første turen stoppet med hyperventilering etter 3 km, stod jeg 4. september lettere nervøs på startstreken klar for å ta imot stafettpinnen og løpe den avgjørende sisteetappen for laget mitt.

Det ble en slitsom, men også en kul opplevelse, hvor jeg overgikk meg selv både med å fullføre min første sammenhengende mil på 7 år og utrolig nok med å komme i mål på en ganske akseptabel tid. Må innrømme at jeg hadde en syklende hare med meg gjennom hele løpet.

Superteamet i mål sammen med vår syklende coach og hare.

Opplevelsen ga mersmak og siden har jeg stramma skoa og kommet meg ut hver uke. Målet nå er å løpe 100 km pr måned, en halvmaraton eller to til høsten (påmeldt i Oslo) og det viktigste av alt; bli glad i å løpe.

Jeg er ikke 100 % glad når jeg løper ennå. Det er fortsatt mest pes, men det hender jeg smiler når løpeturen er over!

I tillegg til løpingen er styrketrening viktig for meg. Jeg har fibromyalgi som gjør at kroppen til tider ikke spiller på lag, men jeg har løpt smertefritt hele denne perioden og er temmelig sikker på at jeg kan takke styrketreningen for det.

Skritt for skritt skal jeg jakte på løpegleden og jeg vil dele mine erfaringer, samt tips og triks jeg lærer på veien med deg.

Håper jeg kan motivere noen til å komme i gang med løping.

For når jeg kan, kan du. Helt sikkert!

Ukategorisert