Hva skjedde med løpegleden?
Min løpeerfaring så langt har ikke bare vært lysegrønn, det har absolutt vært tendenser til både til grønt og gult, men de siste månedene har det vært mye gråtoner. Både værmessig og formmessig.
Ved sist blogginnlegg var jeg så optimistisk. Jeg var kommet godt i gang med løpingen, både lengden og farten på løpeturene pekte i rett retning. Ukentlige intervalløkter og langturer ble gjennomført og logget på Strava. Jeg følte meg ovenpå og var stolt over min egen framgang.
Men, så smalt det.
Eller smalt og smalt, noe skjedde i alle fall. Og det er ikke helt over ennå.
Nedturene kom på rekke og rad, først var det korona. Ble ikke så veldig syk, men nok til at jeg måtte senke aktivitetsnivået betraktelig.
Så kom senvirkningene etter korona, eller post-covid som så mange snakker om, eller var det bare var innbilning? Innbilningen fikk i alle fall hvilepulsen min til å øke. Mye. En rolig gåtur ga meg like høy puls som en en moderat joggetur. Da jeg etter hvert prøvde på en veldig rolig joggetur, gikk det ikke spesielt bra. Pulsen var som på en høyintensiv intervalløkt.
Det var veldig slitsomt og egentlig ganske vondt. Så det var bare å knyte opp joggeskoa og rykke tilbake til sofaen igjen.
Motivasjon, jeg roper på deg!
Treningen min ble redusert fra en tidligere normaluke med tre løpeturer og to styrkeøkter til noen korte, kjedelige gåturer. Håpet mitt var jo å komme fort tilbake i form, men det varte og rakk!
Tålmodighet er dessverre ikke min sterkeste side, og viljen min fikk mer og mer vondt.
Etter to måneder begynte pulsen gradvis å gå nedover, og humøret humøret gradvis oppover.
Jeg kjente også på et lite snev av motivasjon, men så kom vinteren igjen. Vinter nummer to – eller var det nummer tre? Etter uker med vår ombestemte værgudene seg og mente at vi trengte litt mer vinter her i Trøndelag. Det kom mye snø, det ble kaldt og surt.
Motivasjonen som jeg nesten hadde funnet, forsvant veldig fort og ropet fra sofaen og nettflix overdøvet alt annet.
Så nå sitter jeg igjen i sofaen med ganske så normal puls, men veldig unormal motivasjon.
I løpet av de siste to månedene har jeg løpt tre korte joggeturer. Og da mener jeg korte, den lengste var på litt over 4 km. Og jeg som skulle bli en løper og en løpeblogger!!
Direkte pinlig, snakk om å selge skinnet før bjørnen var skutt.
Løpeskoene ligger nedstøvet i en krok og Strava-appen er gått i dvale.
De siste ukene har jeg imidlertid prøvd meg både på lange sykkelturer og gåturer, så formen er ikke helt borte. Sist søndag ble turen hele 31 km lang, og jeg koste meg hele veien.
Men, det er jo ikke noe som heter gå-blogger, så skal dette eventyret fortsette må jeg nok grave lenger ned i motivasjonskassen og tørke støvet av løpesko.
Men heldigvis er det trøst å få, jeg er ikke alene, og det fins råd. Her kan du lese hva Abelone Lyng ( erfaren løpeblogger) gjør når motivasjonen daler
Du kan reise deg igjen!
Nå må det en stor snuoperasjon til og den må startes i dag! Nå er våren kommet. Det er sol i Trondheim, jeg må komme meg ut.!
Jeg har meldt meg på Terrengkarusellen, den starter jo snart og da må løpeformen opp!
Dørstokkmila kan være så ufattelig lang noen ganger, og akkurat nå har den blitt flere mil lang, og ikke minst veldig kronglete. Her må både kartet og kompasset fram før jeg finner veien ut.
Men gi opp vil jeg ikke, et liv i sofaen høres ikke særlig fristende ut i lengda. Og fysisk aktivitet er jo en den aller beste lykkepillen.
Noen sier det tar 66 dager å venne seg til en ny vane, å bryte en vane går dessverre mye raskere.
For min egen del tror jeg det eneste som hjelper nå er tvang, og den eneste som kan tvinge meg, er meg selv. Så i dag går startskuddet. Nå er påska over, og våren ordentlig i gang. I dag begynner mitt nye liv, om jeg sier det til meg selv gang på gang kan det jo hende jeg tror på det til slutt. Og når jeg tillegg skriver det her så må jeg.
Så nå jeg har bestemt meg, skal bare i kjelleren å tørke støv av joggesko først. Krysser fingrene for et mer optimistisk blogginnlegg neste gang!
