Når mønsteret blir vanskelig å komme ut av


2016 var min beste sesong hittil. Vinteren kom og jeg hadde minst like høye mål for den kommende sesongen. Dessverre gjorde en skade jeg fikk i mars 2017 at min hverdag ble preget av et mønster og tvang det var vanskelig å komme ut av.

Skaden satte meg ut av spill i 12 uker. Det var 12 lange uker uten løping, men fryktelig mye alternativ trening. Jeg var livredd for at mitt livs form skulle forsvinne. Det ble timer på timer ute på sykkel i all slags vær. Jeg gråt mine bitre tårer da jeg så andre løpe, og hodet styrte med ut i et mønster det skulle ta lang tid å komme seg ut av.

Den første perioden der jeg tok opp igjen løpinga gikk fryktelig tung. Naturlig nok – jeg hadde jo kjørt kroppen så hardt og langt ned det var mulig å komme, men det innså jeg ikke sjøl.

Jeg trente og trente, løp og løp. Formen ble absolutt ikke bedre, og alt gikk bare tyngre og tyngre. Signalene så og kjente jeg, men jeg klarte ikke å gjøre noe med det. Jeg sov dårlig og lite, spiste dårlig og straffet meg og kroppen bare mer og mer. Ikke en eneste økt eller konkurranse var en god opplevelse. Overskuddet var så dårlig at jeg var sliten 24/7.

Hver uke ble det litt mer trening. Jeg kunne jo ikke løpe noe kortere enn forrige uke, forrige måned. Det ballet bare på seg og vipps var jeg godt oppe på 240-250 kilometer løping hver eneste uke.

I tillegg til all treninga jobber jeg fulltid. Det er mye gåing og tråkking som lærer, og det er alltid noe som skjer og må gjøres. Kveldene ble brukt til å ta igjen det jeg ikke rakk i vanlig arbeidstid, og ikke uvanlig var det at det ble 3-4 timer søvn om natta. Jeg måtte jo opp klokka 04.55 for å rekke 16-20 kilometer før jobb.

Hele 2017, 2018 og 2019 gikk med til denne galskapen. Ikke en eneste økt kunne jeg loggføre som god. Ikke en eneste konkurranse kunne jeg loggføre som vellykket. Mønsteret jeg hadde ballet meg inn i, kom jeg meg rett og slett ikke ut av. Dette til tross for at jeg flere ganger om dagen tenkte at “nok er nok. Dette går ikke lenger.”

I desember 2019 løp jeg maraton i Malaga. Innerst inne vet jeg at jeg er god for gode tider på løp, men det nytter jo ikke å løpe konkurranser med bein og kropp som skriker etter hvile, pleie og overskudd. Uka før løpet havnet jeg på legevakta. Midt i en mølleøkt fikk jeg så utrolig vondt i magen at det å løpe, gå og i det hele tatt stå oppreist var umulig. Jeg la meg på gulvet bak mølla og tenkte at det snart gikk over slik at jeg kunne fullføre økta. Hadde jo tross alt bare løpt 14 av 30 tenkte kilometer den dagen.

I 2 timer lå jeg der, men magen ble bare verre og verre. En god treningskompis kom bort og sa at han måtte ringe etter hjelp. Jeg insisterte på at jeg skulle fullføre økta, men han var bestemt, fryktelig bestemt. Alt endte med telefon hjem til mine foreldre og rett på legevakta. Resultatet her var ikke oppløftende og jeg ble frarådet maraton 7 dager senere.

Jeg reiste til Malaga og løp. Resultatet var langt unna mine målsetninger, men underveis i det løpet bestemte jeg meg. NOK VAR NOK!

Desember ble veldig rolig etter dette. Jeg lot virkelig kroppen få pleie og hvile. Jeg kunne sove 12-13 timer om natta og synke godt ned i sofaen på kveldene. For hver dag som gikk kjente jeg at dette gjorde godt, det gjorde godt både for kropp og sinn.

Oppstarten av treninga igjen gav meg mange gode svar og opplevelser. Formen var bedre enn på lenge. Jeg hadde overskudd og bra med fart i kroppen. Med dette kan jeg med hånda på hjertet si at jeg ser virkelig fram mot sesongen 2020. Jeg har tøffe mål, og jeg er sikker på at de er realistiske. Kroppen responderer på treninga og jeg gir nå blaffen i antall kilometer og alt mulig annet. Nå løper jeg økta og ferdig med det. Ikke noe mer grubling og tenking. Kvalitet går foran kvantitet og for min del er det viktigste å gjennomføre de øktene som vet gjør meg bedre og sterkere. Resten blir påfyll.

Så til alle der ute som tror at mer er bedre… Nei, det er ikke alltid slik. Ofte blir det da mer vil ha mer – og det er litt skummelt hvis du mister kontrollen.

Ta vare på deg sjøl, og du verden hvor mye artigere det er å løpe og trene med en kropp og hode i balanse.

Våren nærmer seg! Vi kjører på og det hardt.

SISTE UTGAVE AV RUNNER’S WORLD:

  • Slik gjennomskuer du grønnvasking i løpeindustrien.
  • Simen Holviks siste opp- og nedturer.
  • VM-klare Tobias Dahl Fenre og Sylvia Nordskar har to helt ulike treningshverdager. Hva kan vi lære av det?
  • Ukrainas løpere kjemper seg gjennom sitt livs lengste ultraløp.
  • Superpensjonisten Atle Nytun ble ledd av på sin første løpeøkt som barn. Heldigvis er det aldri for sent å gjøre comeback.
  • Stor test av vårens nye mengdesko.
  • En samfunnsgeografisk sjelegransking av hvordan vi som løpere er koblet til stedene og omgivelsene vi løper i.
  • Hva skjer i kroppen i overgangsalderen, og hvordan bør vi tilpasse treningen?
  • Hvordan påvirker løpingen sexlivet?
  • Innblikk i treningshverdagen til Hanne Mjøen Maridal.
  • Askild Vatnbakk Larsen gir deg formtoppingens ABC.
  • Ånung VIken om hvorfor og hvordan du bør lage ditt eget testbatteri og teste formen regelmessig.
  • Fysioterapeut Eli Anne Dvergsdal om hvordan du unngår du fot- og ankelskader.
  • Terrengløper Abelone Lyng gir deg ti tips til å komme i gang med terrengløping.
  • Klinisk ernæringsfysiolog Silje Fjørtoft knuser åtte ernæringsmyter.

Les magasinet digitalt her!

Ukategorisert
På tide å gi livstegn fra seg

På tide å gi livstegn fra seg


Det har gått langt og lenge, og lengre enn langt siden forrige innlegg fra min side.

Mange kilometer løpt, mange fine konkurranser og jammen har vi gått fra 2019 til 2020. Bildet over er fra i høst – mitt 6. NM-gull på maraton.

Hvor skal jeg egentlig starte? 2019 gikk fort, som alle andre år har gjort i det siste. Gjennom året hadde jeg store mål om å løpe fort, sette personlige rekorder og klare både det ene og det andre. Så hvordan gikk det egentlig?

Vi skrur tiden tilbake et år. Vintermånedene gikk med til jobb og trening, som “vanlig” kanskje litt for mye trening. Hvert eneste år setter jeg meg mål om å bli både smartere og bedre i treningsplanleggingen.

Ser jo også at jeg har skrevet det tidligere opptil flere ganger i ulike innlegg her på bloggen til Runner’s World.

Så hvorfor i alle dager fortsetter jeg i det samme sporet år etter år? Det er så innmari lett å være “smart” overfor andre, skrive hva en skal gjøre, for så å våkne hver mandag morgen og starte i samme duren uke etter uke, måned etter måned og år etter år.

På tide å lære? JA, jeg tror det. Det finnes faktisk (nesten) ikke noe verre å løpe en konkurranse du vet du kunne prestert innmari mye bedre bare beina hadde vært lettere, du hadde stilt på start med overskudd og noen flere timer søvn om natta. Alt dette er det klassiske “FRØKEN MARTHE” syndromet.

Allikevel fikk jeg med meg noen gode løp i 2019. Birken gikk jo bra, og med et NM-gull på maraton med meg hjem fra Stavanger var det ikke helsvart. Uansett – jeg sikter så mye høyere enn som så, og jeg bruker skikkelig mye tid og ressurser på at jeg skal løpe godt, så derfor er det NÅ på tide å virkelig gjøre det. OK!! NÅ!!! OG JEG LOVER!

Er man besatt av trening er det faktisk skikkelig vanskelig og ikke løpe den og den økta, det og det antallet kilometer, men skal en bli bedre, løpe det en er god for nytter det ikke å være konstant daukjørt.

Mitt mål for 2020 er helt klart å være en bedre, snillere, smartere og mer positiv utgave MOT meg sjøl. Slutte å se på hva “ALLE” andre gjør og trener, men stole på meg sjøl og kjenne min kropp. Tørre å ta den smertefull avgjørelsen å trene mer smart, mindre mengde og mye mer med kvalitet. Det samme gjelder det tøffeste av det tøffe. HVILE, tørre og ta fri. Må stå i det og gjøre alvor ut av tanker.

For at jeg skal klare det så har jeg inngått en avtale med meg sjøl og mine nærmeste. Hver konkurranse skal løpes med overskudd. Hver natt skal jeg sove minst 8 timer. Hver dag skal jeg ha det tankesettet at jeg skal spise for å kunne trene, og ikke motsatt. Trene for å kunne spise…

Mål om å bli sterkere fysisk og psykisk, legge inn mer styrke, spenst og hurtighet. Trene på det jeg ikke behersker og innrømme for meg sjøl hver eneste uke at dette har jeg godt av.

Konkurranseplanen har blitt litt justert siden ingenting har fungert de siste 6 månedene. Jeg starter derfor bittelitt senere enn tenkt, men da skal jeg derimot være mye bedre forberedt.

Mål for 2020 er klare og det er mye som frister. Det som er sikkert er at jeg har så mye å gå på. Derfor sikter jeg høyt og går for det. Jeg skal nærme meg drømmegrensa på 2.30.00 på maraton og jeg har et mål om under 1.12.00 på halvmaraton. Overskuddet og kvaliteten i min hverdag avgjør det. Kapasiteten har jeg, huggu er der tildels og overskuddet er tilbake. Så nå sier jeg farvel til 240-250 kilometers uker med løping og beveger meg mye lenger ned på totaltallet der.

Hu hei hvor artig, bra og raskt 2020 skal bli. Med det lover jeg også at oppdateringer skal komme mye mer hyppig på denne siden også. Tips meg gjerne om hva jeg skal skrive om.

Vi løpes!

Ukategorisert

Talent eller treningsprodukt?


Mange snakker om det å være et talent og god allerede som ung. Andre beskrives som et treningsprodukt. De som slår igjennom senere, og som har trent og trent og trent mye og hardt i mange år. 

Jeg har drevet med idrett fra jeg begynte på skolen som 7-åring. Gikk på allidrettskole, fotball, ski og friidrett. Jeg var allsidig og jeg likte det utrolig godt. 

Fotball var kanskje det jeg syntes var mest artig. Jeg var spiss på guttelaget her hjemme og jeg var en av “gutta.” Hvert eneste friminutt på skolen spilte vi fotball og vi benyttet en hver mulighet til å spille og bli bedre.

Årene gikk og fotball ble byttet ut med friidrett og langrenn. Det gikk kjempe fint å kombinere disse to idrettene. Jeg var på trening hver dag og gledet meg virkelig til hver eneste fellestrening. 

Jeg var sånn passe god i begge idrettene. Løp både langt og kort, hoppet lengde og høyde i friidrett. På skitreningene var jeg alene jente, men hang som et slips på de eldre guttene. 

Resultatene ble bedre og bedre med årene. Jeg husker inderlig godt de konkurransene der jeg endelig klarte å karre meg foran de som jeg hadde sett på som umulige å slå. Hele tiden hadde jeg motivasjon og trua på at jeg en dag skulle klare å nå de målene jeg hadde satt meg.

Trening, mer trening og mye trening gjorde meg bedre. Som skiløper ble jeg sett på den som trente mye. Jeg var oppe i over 1000 timer trening de siste årene jeg satset som langrennsløper. Disse mengdene dro jeg med meg inn i løpekarrieren min. Fant fort ut at det ble for mye å trene 1000 timer løping i året, men mengden har vært mitt “varemerke.” Dette med varierende hell.

De sesongene jeg har klart å styre meg med de verste mengdene har resultatene desidert vært best. Det handler rett og slett om en hårfin balanse mellom hva som er nok og overskudd.

For to år siden gikk jeg på en real smell. Det startet etter min beste sesong i løpeskoene. Med skikkelig blod på tann ville jeg ta et steg videre. Jeg så lyst på fortsettelsen. Det endte med skade, langvarig skade og total kollaps i forhold til det å tenke smart og rasjonelt med alternativ trening. For mye trening, en utslitt kropp og konstant blytunge bein førte til at både 2017- og 2018 sesongen ble tøffe. 

Foran årets sesong har jeg endret treninga totalt. Mer kvalitet, mer trening på den farten jeg må utvikle og litt mindre mengde. Jeg håper dette skal gi meg et løft. Trening er en stor del av meg og trening er det som gjør oss til bedre i den idretten vi bedriver, men alt med måte. Mer er ikke alltid bra. Det handler om totalen, totalen av trening, hvile og restitusjon. 

Treningsproduktet, Marthe, er i ferd med å finne en nøkkel som skal ta meg nærmere mine mål. Sesongstarten er rett rundt hjørnet og for første gang på noen år føler jeg meg trygg, klar og skikkelig gira på gode tider. 

Zurich marathon 28.april skal det løpes fort!

Ukategorisert

Det sitter mellom øra


Hodet har veldig mye å si i forhold til hvordan vi har det, og hva vi gjør i hverdagen. Hvordan vi takler ting, hva vi tenker, handlinger og resultatet av valgene vi gjør. Er det alltid slik at dine tanker blir til det du gjør, eller gjør du ting annerledes i forhold til hva du tenker?

For min del har det alltid vært lett å gi “kloke” råd til andre, men ikke etterleve de sjøl. Det er alltid mye enklere å se ting utenfra enn å innse sitt eget beste.

Det sitter mellom øra, og det er for min del avgjørende å få til de kloke valgene hver dag og ofte flere ganger om dagen. 

Sjøltillit og sjølfølelse er to begrep som ofte blir brukt om hverandre. De kan imidlertid bety litt forskjellige ting, og det ene kommer ikke naturlig etter det andre. 

Sjølfølelse kan man si er måten vi kjenner oss sjøl på, hvem vi er og hva vi står for og veriden man ser i seg sjøl slik man ER. Sjølfølelsen kan handle mye om i hvilken grad man er glad i seg sjøl. Sjølfølelse er knyttet til selvinnsikt, mens sjøltillit ikke nødvendigvis er det.

Sjøltillit er hvilken verdi vi tillegger oss sjøl og hvilken tro vi har på oss sjøl i forhold til vi gjør og får til. Det går an å ha høt sjøltillit, gjerne målt utfra noe man får til, med ganske dårlig sjølfølelse, gjerne fordi man tenker at man ikke er fornøyd med seg sjøl som man er. OG omvendt kan man på grunn av god sjølfølelse være klar over sine svakheter, som igjen kan gi utslag i dårlig sjøltillit. 

Sjøltillit og sjølfølelse er trenbart og jo mer du trener, jo bedre blir du på det.

Det som jeg ofte sier til meg sjøl: “Enten så vinner jeg, eller så lærer jeg. OG hvis jeg lærer, da har jeg vunnet uansett.”

Min sjøltillit og sjølfølelse har vært på bunn i mange år. Egentlig helt siden før jeg fikk diagnosen anorksi i en alder av 14 år. Før dette var jeg en sprudlende og ganske godt likt jente, som likte å henge med gutta. 

MEN – 4 år på sjukehus gjør noe med deg. I den tiden fra 14 til jeg var 19 år var et helvete. Stort sett isolert fra omverdenen på sjukehus, restriksjoner i hjemmesituasjon og skolehverdagen etter at jeg kom hjem og overvåkning 24 timer i døgnet. Dette gjorde jo at jeg hverken tørte å gjøre noe, være meg sjøl, eller utfordre egne grenser. 

Jeg lover deg, så mange år i “fangenskap” gjør noe med deg. Spesielt også i kanskje de viktigste årene i ditt liv. De årene du skal utvikle deg, lære litt på den tøffe måten, være med jevngamle og gjøre litt opprør hjemme. Jeg fikk aldri gjort noe av dette og jeg ser tilbake på disse årene som et stort tap på mange måter. 

Det å bli totalisolert, nektet det meste, få en helt annerledes skolehverdagl – det er IKKE lett å forstå for andre jevngamle. Du blir bare mer usikker, “uglesett” fordi du får “spesialopplegg” og et stempel som den syke. 

Forandringer det gjør vondt, men hvis en klarer å stå i mot det vonde, gå i gjennom det – JA, da blir enden av det vonde så utrolig mye bedre. 

Så hvsi du tørr å stole på deg sjøl, bygge deg opp og ta de valgene du ville anbefalt andre. Jeg tror du kommer litt lenger med det. 

Jeg har lært meg at skal jeg, eller skulle jeg komme videre, nyttet det ikke å fortsette i det samme sporet. Det nyttet ikke å gjøre det samme hver eneste dag. Forandring det fryder, men å bryte opp i mønstre er tøft. 

Nytt treningsopplegg, hvile og sove “normalt” er det som har og skal løfte meg høyere. Det virker som om det fungerer. Så det gjenstår å få til det en gjør i hverdagen, på treninger og ha det litt sterkere hodet, med seg i konkurransesituasjon. 

Det er bare å brette opp ermene. Tro på deg sjøl, stole på at det du gjør er bra nok. At nye veier og endringer er ofte den beste medisinen for det meste. 

Bli den beste deg, tøffere enn tøffest og ikke la deg pille så enormt på nesa. Stå rakrygget og tro at det ikke finnes noen begrensninger for nettopp deg. Det sitter mellom øra!

ALT ER MULIG!

Ukategorisert

Trening og jobb


Vi fleste som driver med trening og har lyst til å bli bedre kan ikke drive med idretten på fulltid.

Hvordan får jeg og dere hverdagen til å gå opp? 

Hvordan rekker dere med familie, venner, husarbeid, henting/bringing osv? 

Hva med de som tilsynelatende kan drive med idrett på heltid? Inntekt? Finansiering? Hva med jobb, studier osv?

Som tidligere aktiv langrennsløper på et OK nivå i Norge, ser jeg en del ulikheter med det å være løper i Norge. Langrennsløperen Marthe kunne så og si leve av idretten. Det var lettere å få inn sponsorer, være i et miljø og lettere å få aksept for at en satset 100% på idretten.

Mine meritter i langrenn inneholder Norges-Cup seire, NM-gull i junior og noen World-Cup renn på nasjonal- og internasjonal kvote.

Løperkarrieren min inneholder (foreløpig) 5 NM-gull maraton, 2 NM-gull halvmaraton, 1 NM-gull terrengløp, 1 NM-bronse 10 000 meter bane, VM-halvmaraton, EM-halvmaraton og noen starter i Nordisk terreng. 

Etter min mening er mine prestasjoner i løping ganske mye bedre enn det jeg presterte innen langrenn. Mye pga. at løping kan alle drive med og langrenn er en idrett som kun fåtallet driver med, men i Norge står langrenn utrolig sterkt.

Nå jobber jeg fulltid, har noen flotte sponsorer som har vært med meg i mange år, men jeg kan ikke tillate meg sjøl å jobbe mindre. Jeg vil at hverdagen skal gå rundt og jeg ser jo også framover i forhold til pensjon. 

Det å ta seg fri fra jobb og kunne reise på samling stitter utrolig langt inne. Mest for huggu sin del, men også det å ta permisjon fra jobb uten lønn gir et innhugg i økonomien. 

Så hva gjør alle som reiser på samlinger? Er det bare jeg som ikke har samvittighet til det? 

Vinteren hjemme her på Toten er ofte kald, mørk og veiene er dekt av snø. Jeg løper ute uansett vær og temperatur, men presser meg inn på mølla de øktene som skal inneholde raske intervaller. 

Jobbe må jeg også. Hver morgen klokka 08.00 er jeg på plass og hjem etter klokka 16.00 på ettermiddagen. Første økta starter før klokka 06.00 og andre økta gjennomføres på kveldstid. Det er alltid noe som må fikses og ordnes, så det blir etter økt nummer to for dagen. 

Jeg tørr nesten ikke si hvor imponert jeg er over de som har barn i tillegg. Jeg har kun meg sjøl og en samboer å forholde meg til. Han er tilgjengjeld glad i å trene sjøl og borte omtrent hele vinteren. Da er han på farten med Skilandslaget som glidsjef. Må nesten si at det av og til er godt de periodene har reiser. Å kun ha seg sjøl i perioder med mye jobb og trening er et frirom for min del. Familie prioriteres i helger med felles middag eller lignende. Hverdagen har ikke tid til det for min del….

Med dette vil jeg gi en enorm stor applaus til alle dere som sjonglerer trening, jobb, barn, familie, venner, aktiviteter og alt som hører med. Hatten av rett og slett. 

Jeg trives utrolig godt i jobb, jeg trives utrolig godt med min satsing og jeg har trua på at med god balanse i hverdagen, riktig trening og tøffheten til å hvile nok skal gi noen gode tider i konkurranser med løpesko på beina. 

Gi gass!

Ukategorisert

2019 – La det bli ditt år


Vi er ferdig med uke 1 av årets 52 uker. Tida den flyg den…

Jula var ganske så bra. Her brukes den til fri fra jobb, trening, litt familieselskap noen dager og da 3.juledag kommer er jula egentlig ferdig for min del. Den dagen reiser alltid min samboer til Tour de Ski. 

Trist mener noen, men jeg er utrolig vandt til det. Slik har det vært i 12 år og jeg kan da endelig trekke meg tilbake. Gjøre det jeg egentlig selv vil. For jeg skal ærlig innrømme at juledagene med en mann som kun er hjemme noen dager på vinteren, det er stressende. Årsak: Alle forventer at vi skal rekke å komme innom på besøk i løpet av de få dagene vi faktisk har sammen. Rekker vi tid til bare oss to? NEI!

Mange stusser nok over at det for min del og mange andre, er det helt naturlig å trene både en og to økter hver dag i jula. Det er som jeg sier til folk som spør: “For min del spiller det absolutt ingen rolle hvilken dag kalenderen viser.” Jeg trener to økter selv om det er julaften eller nyttårsaften, 17.mai eller bursdag. 

Jeg har mine mål, og derfor må den treninga som jeg kjenner nå fungerer gjøres. 

Januarværet har til nå vært helt herlig. Det har vært mildt og akkurat nå skinner sola. Det er nesten påskestemning i Hunndalen om dagen, men i det jeg sjekker YR.no så ser jeg jo at det er både snøvær og tosifrede minusgrader på vei. 

Det er 16 uker til neste maraton og det gir meg 116 dager til å gjøre mitt beste til å stå godt forberedt på start. Det er et VM-krav på 2.33.00 som helt klart ligger der som en motivasjon i bunn, men også trua på at jeg på langt nær har fått vist hva jeg er god for. 

Etter mange år med altfor høye treningsdoser har jeg tatt tak. Nå er det mye mindre mengde, omlag 100 kilometer mindre hver uke. Det gir meg overskudd på intervalløktene og overskudd på de andre øktene. I stede for en kropp og muskulatur som blir mer og mer nedbrutt, kjenner jeg nå at jeg er litt sterkere i hvert steg. Håpet er at det skal gi utslag også i konkurranse og litt raskere tider “all over.”

De foregående årene har lært meg mye og jeg har hele tider vært klar over “mine problemer.” MEN, jeg har søren ikke klart å endre på det. Jeg skal være den første til å innrømme at det er tøft og ikke trene som før, tøft å stå over noen økter og tøft å hvile. Bonusen og det jeg bruker som mitt mantra de dagene jeg tenker at, “jeg kan jo bare løpe litt lengre,” eller “jeg kan jo bare ta den økta,” er nettopp det at jeg vil jo løpe så fort som jeg har satt meg som mål å løpe. 

Jeg vet jeg har sagt det før og jeg må jobbe hver eneste dag med det, men mitt fokus er å bruke mer fornuft. Så lett, men akk så utrolig vanskelig. Tørre å hvile, være ekstra skjerpa på nok mat og restitusjon og rett og slett drite i hvilket kilometer-tall som står på klokka etter hver eneste treningsøkt. 

Går det du skal og ferdig med det. Slutte å tenke og gruble så mye, samt gi litt mer balffen i det meste. 

Andre tenker sikkert at det må jo være de mest dumme tingene å gå rundt å bekymre seg for, de får bare tenke det. Jeg gir blaffen i janteloven og er utrolig glad for at de som vil hjelpe meg mot mine mål er med meg videre. Jeg vet at jeg aldri har løpt en konkurranse med overskudd og uthvilte bein, så her ligger det noen minutter i minus på slutt-tida i mål og venter på meg. Jeg skal gi 2019 et ærlig og skikkelig godt forøk. Jeg tror at dette året vil bringe med seg mye godt, både med løpesko, men også i hverdagen. den er tross alt den viktigste. 

Ukategorisert