Vi starter nå på den femte uka med den annerledes hverdagen. Hodet mitt henger fortsatt ikke helt med. Det er fortsatt ganske lite trafikk, fortsatt får vi ikke lov å besøke hvem vi vil, være med hvem vi vil (i alle fall ikke flere enn fem personer samtidig), det er fortsatt lite fly å se på himmelen, fortsatt trenger jeg ikke reise på jobb, fortsatt KAN jeg sove lenger om morgenen, fortsatt er det lite konkret å planlegge og fortsatt klarer jeg ikke innse hvordan ting blir etter at viruset har avtatt noe eller vi har fått en vaksine.
Det jeg innerst inne vet, men som kanskje ikke jeg vil innrømme, er at hverdagen kanskje ikke helt blir den samme som tidligere for mange. Eller hva med de i andre land? Hva med økonomi, jobb, tilgang på det ene og det andre. Jeg tror det vil ta lang tid, eller om vi i det hele tatt kommer tilbake til der Norge var 1. mars 2020.
Med mer tid synes jeg prosjektet mitt med å trene mindre har blitt enda vanskeligere enn med den «hektiske» hverdagen jeg hadde lagd meg. Som et rutinemenneske som lever etter klokka og faste holdepunkter hver dag, er det faktisk en utfordring å ikke ha noe som er helt fast. Men jeg kriger hver dag fortsatt. Lager meg en plan hver uke og tviholder på den.
Mange spør seg sjøl om hva de trener mot og trener for. De fleste vet at det de trener nå legger seg som en solid grunnmur i treningsbanken. Når du skal få høste av denne grunnmuren er det ingen som vet, men det som er helt sikkert er at det er de som nå trener smartest som kan høste mest ut av det når det blir klart for å konkurrere igjen.
Med mer dødtid blir jeg skikkelig ineffektiv.
Min trening består av mye av det samme som før Convid-19 inntok verden med storm. Jeg hadde og har fremdeles fokus på mindre mengde, mer fokus på å gjennomføre de «viktige» øktene bra og rett å slett trene det jeg er dårlig på. Håpet er at dette skal gjøre meg til en bedre utgave av meg sjøl i framtida.
Men, med mer dødtid blir jeg skikkelig ineffektiv. Jeg bruker himla lang tid på det meste, bruker også mye lenger tid på å komme meg ut på trening og har litt vondt for å ta beslutninger. Blir nesten sur på meg sjøl da jeg vingler fra det ene til det andre. Sliter rett og slett med å få ut fingeren og gjøre det jeg må. Tenker at det kan jeg sette meg ned med i morgen. Flere som kjenner seg igjen?
Tenkeren Marthe er også lite glad i perioden vi er inne i. Jeg starter å bekymre meg for både det ene og det andre. Ikke det at jeg er så redd for akkurat det å bli sjuk, men jeg er redd for framtida, redd for å ikke få handlet det jeg trenger på butikken (fordi folk hamster), og redd for hva som skjer med verden. Skulle av og til ønske at jeg kunne klart å koble ut hjernen, men den surrer og går 24/7.
Vi er jo kjempeheldige som kan bruke naturen til det meste, bruke kroppen og holde oss fysisk aktive. Jeg er 110% sikker på at aktivitet og frisk luft er en av de beste medisinene vi har mot den perioden vi er inne i. Jeg er i alle fall helt sikker på at jeg hadde gått på veggen og slitt skikkelig hvis vi hadde fått portforbud slik flere land praktiserer i Europa. Tørr ikke tenke tanken på hvordan mitt hodet hadde taklet det.
Skulle ønske jeg kunne koble ut hjernen, men den surrer og går 24/7.
Så hva motiverer oss? For min del motiverer det skikkelig å kjenne god form. Klare å gjennomføre det jeg har satt meg som mål, og kjenne på en mestring av å nå disse målene. Kjenne kontrollen av å ha kontroll på seg og sitt. For meg er det faktisk livsviktig. Min bakgrunn med spiseforstyrrelser i en slik periode kan være kritisk. Jeg vet det er mange rundt meg som har vært, og som fortsatt er litt urolige, for hvordan jeg tar dette med lite forutsigbarhet. For som mange vet. Spiseforstyrrelser handler mye om å ha kontroll, og det letteste vi kan ta kontroll på er maten. Der er vi verdensmestere.
Nå er jeg sjeleglad for at jeg har klart å styre den kontrollen over på å ha fokus på her og nå, og planen jeg har jobbet så inderlig hardt for. At den skal gjennomføres fremdeles. Spise mat jeg liker og spise når jeg er sulten, trene etter en plan som ikke omhandler masse mengde og mer vil ha mer prinsipp, og ikke bli den egoistiske og litt sure jenta som ikke kan gjøre noe annet om dagen hvis ikke så og så mye trening er gjennomført.
Vi må ha en plan, jobbe for de samme målene vi har satt oss og se progresjonen.
Konkurransene de kommer, men vi vet ikke når. Konkurransene kommer til å bli tøffe, de kommer til å glede og de vil komme til å gi skuffelse, de vil gi lærdom og de vil gi en mestringsfølelse. For de som ønsker, har motivasjonen og smartnessen i det de gjør nå, vil konkurransene komme på et perfekt tidspunkt, og når startskuddet fyres av vil du stå der som en ekstremt ladet person som durer i vei. Tren på det du er dårlig på. Du blir aldri bedre enn ditt svakeste ledd. Det svakeste leddet blir bedre med mestring og med mestring kommer målene til å bli en realitet.
Hold motet oppe, tren fornuftig, ta vare på deg sjøl og de rundt – ALT BLIR BRA!
