I dag feirer vi Sankthans og vi er midt på sommeren. Så utrolig fort tiden går. Er det nå vi skulle hatt den gode egenskapen å kunne stanse opp og stoppe tiden?
Våren har gått i rasende fart og juni er jo en måned som er over før en får sukk for seg. Det er nå høydepunktene for gode løpeturer og ferietid starter. Det er nå det handler om å nyte hver dag, hver time og hvert sekund. La dagene starte tidlig og vare lenge.
Siden Ålesund maraton har jeg konkurrert mye. Altfor mye vil sikkert mange si, men for meg er det å konkurrere når jeg har tid, lyst og overskudd det artigste jeg gjør, og ikke minst den beste treninga jeg får. I min treningshverdag så løper jeg stort sett alene og derfor får jeg ikke samme effekt ut av øktene som det en konkurranse gir meg.
Foto: Frode Monsen, www.sportsmanden.no
I fjor var jeg stort sett sliten og lei av for mye trening, mye jobbing og husbygging. Da var ikke konkurranser artig, ei heller treninger eller intervalløkter. Derfor setter jeg så stor pris på lyst, glede og overskudd i dag.
Etter halvmaraton i Ålesund løp jeg en 10 kilometer i terreng på Hamar. Det var litt dødt til å begynne med, men løsnet veldig underveis. Godt å kjenne at kroppen kan svinge fra en kilometer til en annen.
Deretter ventet en helg med konkurransefri, men med god trening. Her troppet samboer Ronnie inn som «hare» på en veldig god økt.
Ny helg ventet og det ble løpt halvmaraton på Valdresflya. Et av de fineste løpene jeg vet om og viktig å stille opp for lokale arrangører. Dette var et løp jeg ikke hadde ladet opp til, men med grei dagsform gikk det ganske så bra allikevel.
Påfølgende treningsuke inneholdt en 5 kilometer her hjemme. På den første skikkelige sommerdagen ble det et sjokk for kroppen med fart og åndenød, men når det arrangeres løp i Hunndalen MÅ man stille opp. God trening!
En ny treningshelg ventet etter dette, og med god restitusjon er det mye som kan hviles og lades opp i løpet av kort tid.
Foto: Frode Monsen, www.sportsmanden.no
Neste konkurranse ut var Birkebeinerløpet. Et løp jeg nå har løpt 12 ganger og har 10 klasseseire og nesten like mange ganger opp på totalpallen. Løpet må oppleves og gjennomføres. Arrangementet blir bare bedre og bedre, steminga mer intens og kravene for å flytte beina raskere og raskere i terreng økes for hvert år. Jeg må ærlig innrømme at jeg er blitt dårlig til å løpe bratte motbakker og flytte beina elegant i terreng. Uansett så kan noen deler av løypa løpes fort og der slår heldigvis min styrke inn. Løpet i år ble tatt som en skikkelig hard treningsøkt, der fokuset var å åpne smart og øke farten underveis. Noe jeg klarte sånn ganske bra.
Med kun 7 dager mellom Birkebeinerløpet og halvmaraton i Tromsø, så er det lite rom for utskeielser. Selv om jeg var passe sliten av Birkebeinerløpet hentet jeg meg ganske kjapt inn. Spise godt rett etter målgang og gjorde de rette tingene timene etter. Det er avgjørende for hvordan kroppen min er i dagene etter et lengre løp. Tirsdag løp jeg en kort og hard intervall. Første intervalldraget var tungt, de neste gikk nesten av seg selv.
Når jeg da stod på startstreken på en ny halvmaraton i Tromsø nøyaktig 1 uke etter forrige halvmaraton var jeg helt på hugget og klar for å gi jernet. Kroppen var bra, men som vanlig i år er jeg forfulgt av regn, kulde og mye vind. Det merkes på kroppen når du jager kilometer på kilometer i et løp i motvind, men jammen blir du ikke god på å takle nettopp slike forhold.
Resultatene av årets konkurranser har vært bra og det viktigste av alt – kroppen og beina har hatt lyst til å løpe fort. Så for meg er konkurranser den beste treninga.
Nå venter imidlertid et lite konkurranseopphold på et par uker. Et nytt høydepunkt venter!
