Har omsider kommet i gang etter et realt mageplask i Oslo forrige helg. Det som jeg ønsket skulle bli en dag der jeg senket min personlige rekord på halvmaraton, endte i asfalten allerede etter drøye 3 kilometer løping.
Jeg åpnet etter planen. Løp lett og kjente at dette kunne bli en bra dag. Kom greit ut i starten og fant flyten. Det er alltid litt rykk og napp løping i starten på store felt, men denne gangen tok jeg tempoet fint og brukte lite krefter på utgangsfarten.
Foto Eirik Førde. Hentet fra Sportsklubben Vidar sin facebook side.
Vi jentene la oss på rekke med noen sekunders mellomrom. Min plan var å løpe mitt eget løp, og løpe meg inn i løpet og ikke ut av det. Etter noen runder i Oslo maraton løpya har du funnet dine strekker som går lettere enn andre. Vi var akkurat på vei mot et av mine favorittdeler av løypa, da en mann som løp bak meg var uheldig og fikk et av sine bein inn i mine bakfra. I slak nedoverbakke gikk jeg rett på magen uten forvarsel. Kne og mage tok støyten, bokstavelig talt. Pusten ble slått ut av meg og jeg tok noen sekunders tenkepause på om jeg skulle fortsette eller ei. Han som var så uheldig å spenne bein på meg stod ved siden av og sa at jeg måtte komme meg opp og fortsette.
Der og da var lysten liten. Omsider kom jeg meg opp. Så at både nummer 2, 3 og 4 av jentene hadde passert med god margin. Skulle jeg starte jakten og hvordan var kroppen? Fungerte beina og hvordan stod det til med magen? Knea var vonde, men shit av .blod tåler vi. Prøvde å flytte litt på tightsen. Syntes den satt litt for mye midt i såret på magen. Den satt dønn fast. Fikk ikke dratt ut strikken. Jeg måtte bare gi blaffen og prøve å glemme. Tok en kikk til Isj, tightsen satt fast i såret og det så ut som om strikken var litt inn i magen Løpe videre? Ja, vi prøver . Måtte sjekke kneet.. Var det sprekt? Ja, var nok et kutt, men det går vel. Fant ut at det var best å prøve å løpe, komme i gang og se hvordan det gikk. Fikk eventuelt stoppe da jeg kom fram til Rådhusplassen.
Etter noen minutter løping kom jeg inn i en grei fart, men klarte ikke bøye knea slik en bør og magen svei, men bestemte meg for å fullføre i den farten jeg kunne klare å løpe kontrollert. Kunne jo hende at det løsnet litt mer og mer. Tok etter hvert igjen 3.plassen og fikk øye på både 1.- og 2.plassen. Det var håp. Ragnhild Kvarberg fikk problemer med et eller annet dessverre. Passerte hun etter ca 13-14 kilometer. Da ledet Heidi med en del sekunder, men jeg øynet et håp om en god plassering kanskje seieren? Det ble med tanken noen få hundre meter etter at jeg hadde passert Ragnhild.
Knea ble vondere og vondere og tightsen boret seg lenger inn i såret på magen. I bånn av bakken opp mot Botaniskhage kjente jeg snart at nok var nok, men nå var det så kort til mål at jeg bare satte på autopiloten for å fullføre. Beina satt som limt til asfalten siste 6 kilometerne, og knea føltes som 2 hovne fotballer.
Jeg løp i mål lite fornøyd. Dårlig tid og vondt her og der. Ble geleidet rett inn i teltet for rens av sår. Fikk satt på plaster slik at jeg rakk premieutdelinga, men måtte seinere innom for litt bedre sammenlapping av kne og mage. Mest bekymret for veien videre. Frankfurt er ikke veldig langt unna.
Ble noen rolige dager etter Oslo for å få ting til å gro. Ser greit ut nå og har kommet litt lett i gang. Sånn kan det gå i løp, uhell skjer og jeg er veldig takknemlig for all god hjelp etter løpet. Veldig mange har brydd seg og sett hva som skjedde på TV. Flott at NRK sendte løpet LIVE.
I dag er det akkurat 4 uker til Frankfurt maraton. Jeg er positiv og veldig ivrig på å levere et godt løp. Før den tid venter et par konkurranser og en del gode økter før den virkelige oppladingen siste uka. Umulig å ikke bli inspirert av råtassen Jann Post i dagens Berlin maraton. Ny pers på 2.33.32 lar seg absloutt høre. Jeg følger hans oppskrift. Nå er det bånn gass og fullt fokus. Pers i Frankfurt står øverst på ønskelista.