Løping med mening

Juni er forbi og jeg tenker å ta en liten oppsummering av måneden. Høydepunktet kom på månedens siste dag.

Da ble jeg med Anders Folkvord og løp starten av hans prosjekt Brygge til brygge.

Han skal løpe fra Aker Brygge til Sandnes brygge –450 kilometer på fire dager – til inntekt for Aktiv mot kreft. Jeg anbefaler dere alle å lese mer om prosjektet og støtte via lenken over.

Foruten å være en inspirerende og utrolig god ultraløper, så er Anders også en kjernekar. Jeg heier dermed stort på både ham og prosjektet!

Vi ble godt kjent i fjor da vi løp over 100 kilometer sammen da han også løp til inntekt for Aktiv mot kreft. Den gang 15 maraton på 15 dager i 15 fylker.

Debut på Parkrun

Ellers deltok jeg på mitt første Parkrun lørdag 28. juni. Flere jeg kjenner fra nærmiljøet på Nesodden har startet opp Parkrun ved Berger stadion, som er like ved der jeg bor. Og bra folk med gode initiativer vil jeg støtte opp om.

Det skal jeg definitivt delta på flere ganger. Jeg hadde null ambisjoner om å løpe raskt, bare et mål om å løpe i hyggelig selskap og nyte opplevelsen, og det gjorde jeg.

Ekstra hyggelig at en løpevenn fra Nesodden Trail Running slang seg med en ekstra runde og holdt meg med selskap sisterunden min – sånne små gleder setter jeg så stor pris på! Sosialt fellesskap rundt løpingen er gull verdt.

Tilbake i runstreak-modus

Jeg har løpt 27 av månedens 30 dager og er veldig takknemlig for å være i gang med løping igjen etter skade. Stort sett blir det transportløping om morgenen.

Løpeturene er som mine daglige «lykkepiller» og jeg nyter hver tur.

Samtidig har jeg kjent på mye usikkerhet. Jeg hadde en runstreak gående når jeg ble skadet i vinter, og selv om den bare var litt over 100 dager lang, så satt det veldig langt inne å gi slipp på den.

Når jeg først har bestemt meg for noe, så kan jeg være staere enn mitt eget beste. Jeg løp derfor tre uker med smerter, som etterhvert viste seg å være tretthetsbrudd i bekkenet.

Og i ettertid er det veldig lett å se at jeg ikke burde gjort det. Jeg liker å tro at jeg har lært litt av skadene det siste året, men jeg tror ikke jeg skal skryte for mye av hvor klok av skade jeg har blitt.

For om jeg skal være helt ærlig med meg selv, så var det nok litt i tidligste laget å starte opp med løping igjen etter bare 7 ukers pause. Og det å gå rett tilbake i runstreak-modus med daglig løping, var nok litt i meste laget.

Ubehag og daglig irritasjon

Det er ikke smertefullt å løpe, men det er ubehagelig. Noe av ubehaget tror jeg bare er helt ufarlig «oppstartsknirk», men at det enda er ubehagelig også ved bruddstedet, gjør meg mer bekymret. Kanskje bruddet ikke får grodd ordentlig fordi jeg irriterer det daglig.

Ikke at jeg har løpt noe langt – turene har bare vært mellom 1,7 og 6,7 km lange og snittet nærmere 2 enn 6 km. Men om det er med på å forlenge skadeperioden, så er det jo ufornuftig å fortsette sånn.

Jeg vurderer om jeg skal løpe mindre i juli. Rett og slett ta et steg tilbake igjen, i håp om å raskere kunne løpe lengre igjen i august og utover høsten.

Men nok en gang kjennes det vanskelig ut å skulle redusere, når jeg egentlig vil løpe så mye mer enn det jeg gjør!

Mental nedtur

Jeg kjenner at jeg må jobbe mye med meg selv mentalt for tiden. Ja, for selv om jeg nyter løpeturene, så er jeg også utålmodig og frustrert.

Jeg sammenligner formen min nå med både hvor jeg har vært tidligere og hvor jeg vil komme, og da er det så vanskelig å kjenne meg tilfreds med å bare å kunne løpe korte turer. Jeg kjenner meg samtidig ikke helt fri når jeg løper, siden jeg konstant kjenner på ubehag som hodet mitt jobber intenst med å analysere.

Det var også en mental nedtur å få konstatert bentetthetsverdier under det ideelle i midten av måneden. Osteopenia. Det er jo vanskelig å si om det er et resultat av mange år med spiseforstyrrelser, eller om det ville vært sånn uansett.

Kjedelig er det – uansett årsak. Og bare tanken på at jeg kanskje ikke kan løpe ultraløp fremover, uten å risikere nye brudd, gjør meg oppriktig trist.

Samtidig skjønner jeg jo selv at jeg bare må omstille hodet, og klare å være takknemlig for det jeg faktisk kan. Det er jo så mange mennesker i verden som ikke kan løpe i det hele tatt eller som hadde vært lykkelige over å klare å løpe 5 kilometer i det hele tatt. Prøver å minne meg selv på det når utålmodigheten og ambisjonene klør i overkant mye på innsiden.

Sommerchallenge

Med mindre løping, har jeg også valgt å ha mer fokus på ashtanga yoga-praksisen min de siste par ukene, og jeg klarer for eksempel igjen å legge beinet bak i nakken og komme meg fra stående til bro.

Yogapraksisen min handler om langt dypere ting enn ytre form, men egoet mitt finner litt tilfredshet i å mestre relativt avanserte yogaposisjoner når jeg ikke kjenner så mye mestring ved løpingen for tiden.

Det ryktes at løpere ikke liker å trene styrke og fleksibilitet, men jeg kjenner meg ikke igjen i det selv – jeg har mer utfordring med å ville gjøre for mye forskjellig.

Jeg har ellers meldt meg på Oslo maraton sin sommerchallenge til inntekt for Mental Helse. Så planen er en aktiv juli – uansett hvilke aktiviteter jeg ender opp med å bruke mest tid på.

Jeg skal jobbe de første ukene og ha ferie de siste tre. Gleder meg til reising, opplevelser og avslappende dager!