Så var det å sette seg ned. Skrive noen aller første velvalgte ord. Jeg får ta en intro. Livet er for kort til å slite ut sofatrekket.
Jeg liker å utfordre meg selv. Pushe noen grenser, dog ikke forbi det punkt hvor jeg kommer til å angre meg resten av livet. Been there, done that.
Trening blir straks litt mer motiverende når man har meldt seg på noe man må strekke seg mot.
Tanken slår meg stadig. «Når andre klarer det, så skal jammen jeg også klare det!»
Har jeg meldt meg på så skal jeg gjennomføre. Eneste som kan stoppe meg er en ren medisinsk grunn. Jeg sikter ikke mot pallen. Jeg bryr meg ikke om plassering. Havner jeg midt på resultatlisten, er jeg aldeles strålende fornøyd.
Når det er sagt så er det begrenset hva jeg har begitt meg utpå hva konkurranser angår. Det var 40-årskrisen. Skjønt, selvsagt ikke. Krise? Langt derifra!
Jeg var allerede strålende fornøyd. Men ble trigget av en kamerat som gjerne ville dra meg med på Ironman i København i 2022. Selvsagt kan man ikke si nei til sånt.
Dermed måtte man ta en titt på kalenderen. 9 måneder å trene på. Sykling skulle gå fint. Halvmaraton var lengste distanse forut. Og svømming? Aldri svømt lengre enn 100 meter før.
Men 9 måneder senere, og mange (ustrukturerte) treningstimer senere var det gjennomført! I tillegg til et aldri så lite halvdistanse-triatlon i Sandnes et par måneder før.
Men mer om historikk en annen gang.
Nå er det sesong. Og løpsrapporter i ny og ne kommer!
