Jeg har alltid likt å løpe! Jeg rett og slett elsker det! Løping gir så veldig mye mer enn bare god helse. Det å løpe gir meg indre ro, frihetsfølelse og rom for refleksjoner. Det gir meg muligheten til å nyte frisk luft i alt slags vær, og alle værforhold oppfattes som deilig å løpe i når jeg først kommer meg ut. Mange år med løping har bidratt til å utvide horisonten min, både sosialt og geografisk. Løping gir generelt sett en masse livsglede! På en annen side – når jeg under løpeturene mine ofte tenker på hva de går glipp av, alle de menneskene som av forskjellige årsaker ikke har mulighet til å komme seg ut i skogen og langs veiene – da føler jeg på en ydmykhet og en takknemlighet over hvor heldig jeg er, som kan snøre på meg joggeskoene og løpe omtrent hvor og når jeg vil…
Løping i soloppgang og solnedgang bidrar til indre ro og dype refleksjoner.
Det er nemlig sånn at ettersom jeg selv finner så mye glede i å løpe, ønsker jeg at alle skal få mulighet til å kjenne på denne deilige løpegleden! Av den grunn har jeg alltid likt å motivere andre mennesker til å løpe eller til å bedrive fysisk aktivitet generelt. Så lenge jeg kan huske, har dette falt seg helt naturlig for meg. Dette være seg bevisst eller ubevisst, som for eksempel da jeg på barneskolen plutselig kunne finne på å si til resten av gjengen som sto midt i skolegården og hang: «Er det noen som blir med å løpe om kapp opp bakken, eller?» Hvorpå de få som i det hele tatt oppfattet spørsmålet mitt, bare så rart på meg og uttrykte et måpende «HÆ?? Løpe opp bakken? Hvorfor det?»
Juhuuuu! Med mye løping på (for oss) nye steder og stier på Gran Canaria i sommer, kunne samboeren og jeg virkelig føle på treningsglede! I tillegg fikk vi med oss mange gode minner og erfaringer hjem, som vil bidra til motivasjon og livsglede i lang tid fremover – både på løpefronten og ellers.
Jeg opplevde at responsen overfor min entusiasme for å få andre til å være fysisk aktive, endret seg etter hvert som jeg ble eldre. En årsak til dette, var at jeg i forskjellige settinger kom mer i kontakt med mennesker og miljøer der motivasjonen for og ønsket om å bevege på seg var større enn hos de elevene som på barneskolen best likte å «henge» i skolegården. Opp gjennom årene har jeg hatt en mengde verv i idrettsforeninger og treningsgrupper, og jeg har vært i en rekke arbeidsforhold der jeg har hatt ansvar for å lede mennesker i alle aldre til å bedrive fysisk aktivitet. Jeg har løpt i mange år nå, derav de ti siste årene med ultraløp som spesialfelt. Jeg vil slett ikke betegne meg som ekspert langt derifra men jeg har opparbeidet meg en del kunnskap og mye egenerfaring i løpet av årene med interesse for løping. Samtalene med mennesker som ønsker tips og motivasjon vedrørende trening, har vært mange. Henvendelser dukker stadig opp, og da oftest via sosiale medier. Det kan være tidkrevende å svare på disse henvendelsene, men det er jo så hyggelig og moro!!! Det å føle at man kan motivere andre til å nå sine treningsmål, gir motivasjon tilbake mot egne målsetninger! Jeg var derfor ikke et øyeblikk i tvil da jeg for noen uker siden ble kontaktet av Runners World med spørsmål om jeg ville være med og coache to personer mot deres deltakelse i Lidingöloppet siste helga i september: «Klart jeg vil!!»
Dette ble mye om meg og min lidenskap for løping. I et senere blogginnlegg vil jeg ha mer fokus på Lidingöloppet og de to deltakerne som via Runners World ble trukket ut til å delta i denne konkurransen, som faktisk er verdens største terrengløp!
