Kan jeg perse på maraton som 51-åring?

Først av alt må jeg si at jeg hever blikket ofte nok fra egen navlelo til å innse at spørsmålet om personlig rekord på maraton, uavhengig av alder, er en ekstremt privilegert problemstilling. Men for meg personlig er det spennende å finne ut av om jeg kan få det til.

Maraton 5 av 50 etter 50

Lørdag 6. september skal jeg løpe Trondheim maraton. Det blir det femte løpet i prosjektet mitt om å gjennomføre 50 maraton eller ultraløp etter at jeg fylte 50. Men kan jeg sette ny personlig rekord også?

Hvis dette hadde vært mitt første maraton hadde det holdt å fullføre. Hvis jeg derimot hadde konkurrert på høyt nivå på distansen i 20-30-årsalderen hadde det vært helt urealistisk.

Har perset hver gang

I realiteten befinner jeg meg et sted mellom disse ytterpunktene. Jeg debuterte i 2018, med mål om å løpe på 3:45, men endte på 3:58:27. Siden det, har jeg løpt maraton jevnlig.

De første fem årene forbedret jeg tiden med ett til to minutter hver gang. Men i fjor skjedde det noe.

To ganger klinket jeg til med åtte til ni minutters forbedring: Først i Trondheim, så i Jessheim ni uker senere, hvor jeg satte nåværende personlig rekord på 3:33:59.

Men kan dette fortsette, da? Jeg setter jo lista for å perse litt høyere for hver gang, og ikke blir jeg yngre heller, så på ett eller annet tidspunkt må det si stopp. Men ikke enda, håper jeg.

For første gang har jeg turt å melde meg på pulje 1 i Trondheim, som er for dem som regner med å løpe på under 3:30. Så hva taler for og imot at jeg kommer meg under 3:30, eller i hvert fall perser i år?

Ting som taler for ny personlig rekord

God testøkt

Tre uker før løpet, la jeg ut på en 22-kilometers-runde for å sjekke hvordan det var å ligge i konkurransetempo over tid. Jeg tenkte å ligge i 5:00-tempo i de delene av løypa som ligner på maratonløypa i Trondheim, og ta det rolig i noen harde bakker som kommer etter 13 km og varer i nesten 2 km.

Dette gikk såpass lett at gjennomsnittstempoet endte på 5:00, medberegnet de harde bakkene. I tillegg var jeg oppe i sone 3 bare 2 % av tiden. Da begynte jeg å drømme om en mye bedre tid enn 3:30.

Hva om jeg greier et gjennomsnittstempo på 4:50? Da kan jeg komme inn på under 3:24.

Uthvilte bein

I fjor løp jeg halvdistansen på Oppdal Fjellmaraton (22 km), lørdagen før Trondheim maraton. Selv om jeg visste godt at det ikke var lurt, hadde jeg altfor lyst til å la være. Planen var å ta det relativt rolig, for å spare bena litt.

Det holdt helt til de siste kilometerne. Da kunne jeg ikke dy meg.

Det var rett og slett for gøy å løpe fra alle nedover alpinbakkene ned mot Oppdal sentrum. Det gikk som det måtte gå: Lårene ba om nåde hver gang jeg gikk ned ei trapp, helt til to dager før maraton. I år droppet jeg Oppdal, og stiller med uthvilte ben.

Skadefri sommer

I starten av juli i fjor fikk jeg en kraftig strekk i ryggen etter å ha sklidd på noen såpeglatte stokker på en løpetur i skogen. Det var nesten umulig å løpe, men jeg klarte så vidt å holde runstreaken gående.

Men det skulle gå nesten tre uker før jeg løp en tur på over fire km igjen. I år har jeg ikke hatt slike uhell, så kontinuiteten i treningen har vært mye bedre.

Bedre løpsstrategi?

I fjorårets utgave av Trondheim maraton prøvde jeg å satse på at jeg hadde 3:30 inne, selv om det var et hårete mål, siden daværende pers var 3:51:34.

Strategien var å holde jevn fart, ved å følge fartsholderen til 3:30.

Jeg syntes det gikk veldig fort fra start, men greide å holde følge ganske lenge. Men til slutt valgte jeg å gå på en kontrollert kollaps, slik at jeg i hvert fall kunne perse.

Det greide jeg fint, med tiden 3:42:20. Senere kunne jeg lese i Kondis at strategien til fartsholderen, en erfaren ultraløper, var å legge ut i 4:40-4:50-tempo for å «ha litt å gå på». Av det lærte jeg at man alltid bør spørre fartsholderne om strategien deres.

Progressiv tredeling

Til Jessheim vintermaraton pønsket jeg ut den løpsplanen som jeg tror passer meg best. Den gikk ut på å dele distansen i tre. De første 14 kilometerne fulgte jeg fartsholderen til tiden 3:45.

Deretter økte jeg farten litt de neste 14, og enda litt mer de siste 14,2. Det fungerte fantastisk. Jeg hadde spart nok krefter til å være offensiv de siste kilometerne. Som før nevnt, ble det ny pers på 3:33:59.

Jeg tror jeg satser på noe lignende i Trondheim til helgen. Kanskje starter jeg i 5:00-tempo første 14, deretter 4:50 de neste 14 og 4:40 de resterende 14,2, eventuelt med fri fart fra 35 km.

Det kan gå bra, hvis formen min er enda litt bedre nå enn på Jessheim i fjor. Og ifølge klokka mi skal den være det.

Bedre form ifølge Garmin

Da jeg løp på 3:42 i Trondheim, anslo klokka mi at forventet maratontid var ca. 3:51. Ni uker senere i Jessheim, anslo den 3:40, mens tida ble i underkant av 3:34.

I dag anslår den maratontida mi til 3:34, så hvis den fortsatt undervurderer formen min like mye, bør sub 3:30 være innenfor rekkevidde.

Bedre ernæringsstrategi

Da jeg begynte å løpe maraton opplevde jeg ofte å gå litt tom for energi mot slutten. Det kan selvfølgelig skyldes for dårlig grunnlag og for hard åpning, men i tillegg har jeg nok fått i meg for lite karbohydrater under løpet.

Med tiden ble jeg en racer på å spise banan fra drikkestasjonene, men det ble heller ikke helt nok. En ernæringsplan som har fungert godt de siste løpene er å tygge energitabletter ca. hvert tiende minutt.

Gels fungerer selvsagt også, men de er dyrere, og det er mer kliss og prakk med å få tatt det.

I Trondheim er planen å pakke med meg tablettene i små gjennomsiktige ziplock-poser (litt suspekt) som jeg stapper i sidelommene på den korte løpe-tightsen. Som en digresjon må jeg nevne at det ble slutt på gnagsår mellom låra etter at jeg begynte med den typen shorts.

Planen er å ta to tabletter hvert tiende minutt. Da får jeg i meg 40 gram karbohydrater i timen, i tillegg til sportsdrikke på drikkestasjonene.

Jeg må da ha 20 tabletter i hver lomme. Det kan bli litt klumpete i starten, men det minker jo etter hvert.

Mye bedre treningsgrunnlag

I september i fjor satte jeg meg mål om å øke ukesdistansen min. Da lå jeg på 45-50 km i uka. Planen var å øke veldig gradvis, opp 5 km hver måned, slik at jeg hadde én måned på å venne meg til det nye nivået. Tanken var at jeg skulle komme opp i 80-kilometersuker i mars/april. Det klarte jeg for så vidt også.

Jeg har hatt 100-kilometersuker også, men når jeg sjekker Garmin-appen ser jeg at økningen i ukentlig gjennomsnittsvolum har vært mer beskjeden, fra 43,8 km i uka i september ’24 til det toppet seg på 64 km i uka i gjennomsnitt i mars’25.

Det mer beskjedne gjennomsnittet skyldes nok at jeg har vært flink til å ta et skritt tilbake og ta såkalte B-uker, når jeg har kjent at det har blitt litt mye.

Etter mars har den jevne økningen uteblitt, mye på grunn av løpene jeg har deltatt på, som har krevd nedtrapping i forkant og restitusjon i etterkant. Etter å ha løpt 80-kilometeren på Oslo Ecotrail , 24 mai, tok jeg for eksempel en rolig måned, så i juni var det ukentlige gjennomsnittet i underkant av 30 km.

Men holder vi juni utenfor, har jeg et gjennomsnitt på ca. 55 km i uka fra april. Dette er bokstavelig talt milevis fra målet om 80 km i uka.

Doblet treningsmengden over tid

Men hvis jeg ser et par år tilbake, er det likevel nesten en dobling av ukesdistansen. Da jeg dykket ned i Garmin-historikken, fant jeg ut at ei vanlig løpeuke i perioden 2021-2023, lå på mellom 25 og 35 km, med litt økning i månedene foran store løp.

Superenkel forskning (les: Personlig erfaring fra 2022) viser at det er fullt mulig å gjennomføre Oslo-trippelen med det grunnlaget. Men jeg tror det ville gått betydelig raskere i dag. Det var først fra februar 2024 at minst 40 km i uka ble normalen for meg.

Hva taler imot ny personlig rekord?

Alt som står over, kan etterlate et inntrykk av at jeg nærmest er overbevist om at det blir ny pers på lørdag. Sannheten er at jeg er veldig spent, og har en god del bekymringer for ting som kan hindre det.

Jeg er ett år eldre

Dette skal kanskje ikke ha noe å si fra et år til det neste, så lenge helsa er god, men jeg husker at jeg nesten ble provosert over at Garmin over natta endret kondisjonsstatusen min fra «utmerket» til «overlegen» bare fordi jeg tilfeldigvis hadde fylt 50. Det er visst en forventning om at formen skal falle markant fra du fyller 50.

Tung uke

Etter ei uke med 82 tilbakelagte kilometer og den vellykkede testøkta, kom nedturen. Seks dager etter testøkta hadde jeg ei lita fartsøkt på 12 km. Den ble gjennomført i samme hastighet, men pulsen var mye høyere. Nesten 40 % foregikk i sone 3, og jeg var også litt oppe i sone 4 også.

På kvelden var jeg fysisk og psykisk sliten. Planen om rolig langtur dagen etter gikk i vasken. Det var så vidt jeg orket en rolig 5-kilometer. Forhåpentligvis kan det forklares med at jeg var litt forkjølet.

Lykkes sjelden med målet

Jeg kan ikke huske å ha vært i nærheten av tidsmål jeg har satt meg på maraton tidligere, bortsett fra på Jessheim i fjor. Da bestemte jeg meg for at det kunne være morsomt å nå målet for en gangs skyld, så jeg satte et mål som jeg anslo å være mer realistisk. Jeg tror hovedmålet var 3:36 eller 3:37. Og det klarte jeg jo med glans.

Så skal jeg tørre å sette under 3:24 som mål, eller skal jeg nøye meg med et mål om å perse? Jeg er redd for å sprekke hvis målet er for uoppnåelig, og at jeg da vil gå glipp av den personlige rekorden også.

Konklusjon

Bedre treningsgrunnlag, god testøkt, skadefri sommer, uthvilte ben, god løpsstrategi og ernæringsplan for løpsdagen taler alle for at jeg ikke bare kan perse, eller komme under 3:30, men også presse meg under 3:24 på maraton.

Faren er at formen ikke er så god som jeg håper og at jeg åpner for hardt og sprekker. Fartsøkta 2 uker før løpet var heller ikke særlig lovende. På den andre siden førte den til at jeg fikk hvilt litt mer enn planlagt, og det kan være en velsignelse i forkledning.

Dessuten har jeg hørt at det er helt normalt at konkurransefarten føles helt uholdbar på trening.

Det blir gjerne noe helt annet på løpsdagen. Startnummer og stemningen rundt løypa gjør alltid noe med meg. Dessuten finnes det ikke drikkestasjoner på trening. Så jeg tror jeg skal prøve med den nevnte tredelingen av løpet med økende tempo for hver tredjedel.

Og hvis det ikke holder, og jeg løper i fem-blank-tempo de siste 14, i stedet for 4:40, så blir det uansett første gang jeg springer på under 3:30. Og skulle jeg sprekke helt, og ikke perse, så er det ikke verdens undergang, det heller.

Sammenlignet med alt som skjer i verden og helseproblemene en del andre sliter med, er jeg utrolig heldig som kan gå og bekymre meg for om jeg skal greie å løpe maraton på under 3:24 eller i verste fall må ta til takke med en tid på over 3:34.

I bunn og grunn er jo dette en relativt sunn lek for voksne. Og som de sier i Sverige: Leka bör man annars dör man. 

Kanskje jeg skal bringe litt alvor inn i leken, og konkurrere i MDG-t-skjorta mi, selv om den er i bomull (økologisk og fair trade, selvfølgelig) og sikkert blir gjennomvåt av svette? Vi får se.