Blogge for Runner’s world? Klart jeg kan, tenkte jeg en dag jeg var selvsikker og optimistisk. Jeg sendte inn en søknad og tenkte ikke mer over det før jeg etter en stund fikk svar «Hei Guri, du er blant de utvalgte som vi ønsker at skal skrive for oss.»
Jeg skrive for et løpemagasin, hva har jeg gjort? Jeg følte meg nesten som en svindler. Ikke løper jeg spesielt ofte, ikke løper jeg langt og snittfarten min kan visst ikke defineres som løping en gang.
Blir sikkert superinspirerende for virkelige løpere å lese om meg. Men nå er jeg her, og da skal jeg jammen gjøre mitt beste.
Er jeg en løper da?
Men hva fikk meg til å tro at jeg i det hele tatt hadde noe å bidra med? Vel, jeg har begynt å løpe. Jeg har faktisk god erfaring i å begynne med løping, det er gjennomføringen som har vært vanskelig.
Men det var før. Denne gangen skal jeg ikke slutte, jeg skal løpe til evig tid! Tror jeg. Jeg har løpt gjennom hele høsten og snart hele vinteren. Jeg har løpt i vind og regn, i snøstorm og på holkeføre. Det har jeg aldri gjort før.
Jeg har jogget flere mil på tredemølla, riktignok ikke sammenhengende, men dog. Jeg har selvsagt opprettet profil på Strava, for det har jeg forstått at ekte løpere har. Jeg hører på løpepodkaster og jeg ønsket meg en løpebok i julegave.
Her om dagen deltok jeg faktisk også på en gruppetreningstime med navn «Styrketrening for løpere». Jeg har også lært hva terskelfart er, og har begynt med oppvarming og nedjogg (sånn av og til). Ikke minst jeg har betalt penger for å kjøpe et løpeprogram!
Da må jeg vel defineres som en løper? Eller?
I researchen jeg gjorde før dette blogginnlegget kom jeg over disse kloke ordene fra en erfaren Runner’s World-blogger, Bjørg Astrid Johannessen:
Du trenger ikke å løpe fort for å være en løper! Du trenger ikke å være tynn for å være en løper! Du trenger ikke å ligne på en løper, du trenger ikke å ha peiling på verken intervaller eller pulssoner! Du trenger ikke å være noen ting, du trenger bare å løpe!
Hurra! For en bra definisjon. Da er jeg en løper, og kan blogge i vei med god samvittighet.
Løpebragder og løpeplaner
Så kort om meg selv, mine løpebragder og løpeplaner. Ikke mye å skryte av. Ennå.
Jeg startet denne løpeperioden, som skal vare til evig tid, i juli 2021. Da ble jeg presset av «venner» til å delta på Team maraton i Trondheim.
Etter noen uker med trening, hvor den første turen stoppet med hyperventilering etter 3 km, stod jeg 4. september lettere nervøs på startstreken klar for å ta imot stafettpinnen og løpe den avgjørende sisteetappen for laget mitt.
Det ble en slitsom, men også en kul opplevelse, hvor jeg overgikk meg selv både med å fullføre min første sammenhengende mil på 7 år og utrolig nok med å komme i mål på en ganske akseptabel tid. Må innrømme at jeg hadde en syklende hare med meg gjennom hele løpet.
Opplevelsen ga mersmak og siden har jeg stramma skoa og kommet meg ut hver uke. Målet nå er å løpe 100 km pr måned, en halvmaraton eller to til høsten (påmeldt i Oslo) og det viktigste av alt; bli glad i å løpe.
Jeg er ikke 100 % glad når jeg løper ennå. Det er fortsatt mest pes, men det hender jeg smiler når løpeturen er over!
I tillegg til løpingen er styrketrening viktig for meg. Jeg har fibromyalgi som gjør at kroppen til tider ikke spiller på lag, men jeg har løpt smertefritt hele denne perioden og er temmelig sikker på at jeg kan takke styrketreningen for det.
Skritt for skritt skal jeg jakte på løpegleden og jeg vil dele mine erfaringer, samt tips og triks jeg lærer på veien med deg.
Håper jeg kan motivere noen til å komme i gang med løping.
For når jeg kan, kan du. Helt sikkert!
