Tåken lå tungt over Hamar og det duggregnet da jeg meldte meg på en av mine aller første mølletimer. Jeg har da aldri likt å løpe. 

Etter at jeg traff mannen i mitt liv i starten av 30-årene, tenkte jeg at livet var komplett.

Jeg hadde en sønn fra før og hadde slått fra meg tanken om flere barn. Noe så dumt, tenkte jeg når folk babla om «den rette kjærligheten». Det er da bare tull, ingen som bare vet det etter å akkurat ha møtt noen.

Men det var akkurat det som skjedde. Jeg bare visste det inni meg at det skulle være oss tre og sånn ble det.

Helt til vi en dag oppdaget to streker på en pinne, da ble vi plutselig en lykkelig familie på fire.

Sjokktilstand

Noen år senere klarte jeg ikke riste av meg ønsket om å gi nykomlingen vår et søsken, og slik ble det nye streker på pinne. Denne gangen mistet vi etter noen uker. Jeg var på jobb og fikk litt sjokk, siden jeg aldri har opplevd en spontanabort før dro jeg direkte fra skolen til sykehuset for en kontroll.

Vi prøvde igjen og denne nye lille skatten virket det som at ville bli en del av familien vår. Helt til vi kom til en tidlig kontroll og jordmor fant alvorlige avvik.

Slike avvik som sender deg inn i sjokktilstand og du får hurtighenvisning til rikshospitalet. Vi måtte ta umulige valg, valg jeg sliter med å akseptere den dag i dag.

Som et resultat av opplevelsen vår eskalerte jeg treningen, fordi det var det eneste som fikk meg på andre tanker.

Og det var her jeg startet å løpe.

Det var en sorgtung dag i september 2023. Tåken lå tungt over Hamar og det duggregnet da jeg meldte meg på en av mine aller første mølletimer. Jeg har da aldri likt å løpe!

Men denne gangen elsket jeg det, fordi jeg ble så sliten at jeg glemte å tenke på mørket inni meg. Og jeg møtte en lykkepille av en instruktør, som ga alle rundt seg varme og troen på at det var klart at ALLE kunne få til løping!

Og det gjorde jeg – på tredemølla, på banen, i skogen og langs vannet. Det var som terapi for sjela, litt etter litt skrapte jeg meg selv sammen og begynte å smile med hele hjertet igjen.

Comeback etter fødsel

Nå har vi kommet til mai 2025, og jeg er hjemme i foreldrepermisjon med en liten solstråle på åtte måneder, så historien har jo tross alt en lykkelig slutt.

Jeg begynte å løpe igjen etter fødsel i desember 2024 og ga jeg meg selv en hårete utfordring i ekte Therese-ånd. 5 kilometer annenhver dag!

På den måten kunne jeg trene hjemmefra og ikke være for lenge borte fra den lille skatten min. Men i februar begynte kroppen å merke belastningen. Jeg innså at jeg måtte tilbake til mitt favorittstudio og bygge på litt støttemuskulatur slik at jeg kan utfordre meg selv med nye hårete mål!

Jeg er kanskje ikke det man forbinder med en typisk løper, men jeg elsker å løpe og håper at min historie kanskje kan inspirere noen andre der ute til å knyte på seg joggeskoene og prøve.

For du er faktisk ikke mer enn noen trær, lyktestolper eller brøytepinner unna å starte. Vi har alle vært der.

De som aldri gir seg

Hvorfor velger jeg å dele dette? Jo, fordi jeg tenker at ingen er skånet fra livet.

Det er brutalt med alle sine oppturer og nedturer. Og man bør jo ikke la det at ting skjer definere seg, men heller forsøke å definere hvordan du ønsker å håndtere det.

Jeg skal fortsette min løpereise og har lyst til å dele den med dere der ute fordi jeg heier på de som aldri gir seg! Dessuten har jeg meldt meg på et par løp jeg ser frem til å dele med dere!

Følg meg gjerne på Strava.

Lykke til, vi løpes snart!

Therese