Infeksjoner og trening – Tips til når du skal hvile og når du kan være i aktivitet

Jeg har lest boka Born to Run av Christopher McDougall , en inspirerende bok om løping, som tematiserer at vi mennesker er født til å løpe. Det er jeg generelt sett enig i, men sjelden har jeg følt meg så langt unna det å være født til å løpe som nå.

Jeg har vært skadet siden slutten av august. Venstre kne denne gangen, en liknende belastningsskade jeg hadde noen uker etter Berlin maraton i fjor. Ultralydundersøkelse viste i september en slimposebetennelse foran kneskåla. Vi forsøkte oss med en kortisonsprøyte og ro, men liten bedring gjorde at to nye løp i Runners World Challenge gikk uten meg, Drammen halvmaraton og Kollen Opp. Det var selvsagt en skikkelig nedtur, jeg hadde jo gledet meg til å løpe mange løp i år. Ikke lett å være ambassadør når kroppen krangler som aldri før under løping.

I tillegg innså jeg noen uker før Berlin maraton at det ville være idioti å forsøke og rekke årets mål. Jeg bestemte meg likevel for å være med og bidra best mulig fra sidelinjen: tre kompiser skulle løpe og alle med ambisiøse tidsmål. Jeg håper opplevelsen for to av de tre kan være til inspirasjon: 

Pål og André hadde et mål om å løpe under tre timer, og Joakim hadde som mål å løpe ned mot 3:10. Pål har løpt to maraton tidligere, 3:45 og 3:27. Denne gangen var han bedre trent enn de to foregående, men mangelen på langturer over 25km var hans store usikkerhetsmoment. André, som har drevet mest med alpint, hadde ved inngangen til 2017 aldri løpt lenger enn 21,1 km. Han lot seg inspirere av mitt løp i fjor og utover senhøsten kom det frem en drøm om å løpe maraton under tre timer. Han var da langt unna nivået han trengte, men har i 2017 løpt ca 200 mil, mange kvalitetsøkter og forbedret seg masse. I mine øyne en perfekt oppkjøring. Joakim har løpt tre maraton, alle tre med leggsmerter underveis. Han løp på solide 3:23 i Stockholm for noen år siden med masse problemer. De siste to ukene hadde hans venstre kne vært smertefullt under løping så han var usikker på om det ville holde hele veien.

Jeg ble utnevnt som laglege, mentor og trener; et ærefullt oppdrag jeg kunne leve godt med når jeg ikke kunne løpe selv. I og med at valget mitt om å stå over løpet ble tatt to uker før avreise, hadde jeg “sørget” ferdig og gledet meg til å følge gutta, bidra med det jeg kunne og følge maratonen fra sidelinjen.

Startnummer hentet. Fra ve: Pål Werdenhoff, meg, Joakim Florentinsson og André Waller Weiss

Gutta var selvsagt nervøse, så det ble mye prat om løpsopplegg og forberedelser under pastamiddagen på lørdag. På løpsdagen ble jeg med til start og hjalp til med bagasje og ønsket gutta lykke til.

På vei til start! Nervøøøøst.

Selv gikk jeg og satte meg på en kafé som lå langs løypa på rundt 8 km, og kjøpte meg en espresso. Ganske behagelig å være skadet da egentlig.

Espresso og venting…

Teten kom i et helsikes tempo. Fascinerende å se hvor fort det går. Så kom det flere og flere løpere på rekke og rad. Etterhvert kom de så tett at det var vrient å følge med. Det endte med at André så meg og ikke omvendt, ropte til meg, smilte og sa han følte seg bra. Han fikk noen solide heiarop på veien videre. Pål og Jocke så jeg ikke noe til, men jeg fulgte med på nett og så at også deres åpning var etter skjema. Jeg tok snarveien og løp ca 4 km gjennom ellers folketomme og avsperrede gater. Selv det gjorde vondt i kneet.

Jeg tok oppstilling ved halvmaraton-markeringen. André passerte på 1:27:30, Pål kom minuttet bak, tett inntil tretimersballongen. Begge så bra ut. Jocke så jeg ikke, men han passerte på 1:31, godt foran skjema og faktisk halvmaratonpers. Derfor er det utrolig synd at han få kilometre senere måtte bryte pga kneet sitt. Han hadde virkelig en supertid på gang, og har allerede sagt at han vil tilbake for et nytt forsøk.

Jeg gikk så til 37,5 km, på en lang slette i forkant av den kanskje seigeste kilometeren underveis. En falsk flate som føles ille så sent i løpet. Pål hadde såvidt sluppet ballongen, og sa han hadde “fått det”. Han fikk cola, en gel, sekundering og en god porsjon heiarop. Ved passering 35km var hans estimerte slutt-tid 2:58:30, så hvis han holdt trøkket inn kunne det holde. André lå inne i en klynge så han så jeg dessverre ikke. Han var i etterkant glad til, for han følte han løp så dårlig at han ikke ville bli sett. Hehe.. Han hadde ikke gått tom næringsmessig, men muskulært sett sa lårene klart fra at det var på tide å gi seg og han fikk krampetrendenser ved det minste forsøk på å opprettholde ønsket fart. Han lå likevel rett foran Pål tidsmessig.

Cola! Favorittdrikken til de fleste på slutten av lange løp tør jeg påstå. 

Jeg løp det jeg kunne til Brandenburger Tor for å rekke målgangen der jeg skrek meg hes for å sørge for at de ga alt, og forsto at for særlig Pål så kunne det stå om sekunder. Han hadde mistet noe tid til ballongen de siste fem kilometerne, men klarte virkelig å ta seg sammen på slutten og løp inn til 2:59:54! Rått kjempet. André holdt koken imponerende tross kjipe bein, og endte på 2:58:42. En helt rå prestasjon og suveren maratondebut.

Denne følelsen bør oppleves og kommer etter et vellykket maraton! Grattis, gutta!

Jeg var helt gira selv, og veldig glad på guttas vegne. Utrolig moro at de lyktes, jeg visste de hadde godfølelsen, og kjente at jeg fikk et snev av lykkefølelsen jeg hadde med kona i målområdet etter fjorårets maraton.

Her kan dere lese den løpsrapporten:

https://www.runnersworld.no/blogs/anders/berlin-marathon-2016-pa-to-forskjellige.htm

Standardfraser som “aldri mer”, “helt knust”, “jeg fikk det så sinnsykt” kom om hverandre på vei til hotellet. Og jeg må innrømme at jeg humret godt når vi på vei til hotellet måtte ned trappen til U-bahn og gutta ble forbipassert av to damer på 80 år mens de “gikk” baklengs ned.

Jeg ble litt verre etter Berlin, løpingen der var ikke så lurt selvsagt, men definitivt verdt det. Nå er det Silva Nightrun 9. November, det siste løpet i Runners World Challenge. Et hodelyktløp i fantastiske Nordmarka. Det hadde vært så gøy å løpe det, men kneet lystrer foreløpig ikke. Jeg anbefaler å løpe det for dere som kan, jeg tror det blir et bra og annerledes løp, kun hjulpet av hodelykter der man må være våken og konsentrert hele veien.

Jeg har etter Berlin fått påvist benmargsødem nederst i venstre lårben (“blåmerke” i beinet) på MR som tegn på overbelastning, samt veldig stram muskulatur i lår og hofte som drar for mye på kneskålen og gir meg knesmerter. Så nå blir det behandling, styrketrening, rulleski og forhåpentligvis litt løping igjen mot slutten av året. Jeg må ta tiden til hjelp og trene alternativt. 

Ha en fin treningshøst! Husk godt humør og refleksvest i mørket;-) Så blir målet for meg å løpe mye og fort igjen i 2018. I’ll be back!

Jeg er for tiden med i en rekrutteringsgruppe til idrettsmedisin for leger og fysioterapeuter i regi av Olympiatoppen. Opplegget består primært av seminarer med ulike foredrag fra nåværende og tidligere toppidrettsutøvere, Olympiatoppens ansatte og andre erfarne personer innenfor idretten. For min del har noen av høydepunktene vært Petter Northug, Vebjørn Rodal, Johan Kaggestad og Kjetil André Aamodt. Vi får rett og slett kunnskap og erfaring som ikke kan leses om i fagbøker, det er spennende.

Medlemmene i gruppen får anledning til å søke på oppdrag gjennom Olympiatoppen. I slutten av juli fikk jeg muligheten til å representere Norge for første gang under EYOF (Europesisk Ungdomsfestival) for 15-18-åringer i Györ i Ungarn. Dette er det største arrangementet for ungdom i Europa og regnes som et europeisk OL og sånn sett noe av det største disse unge utøverne kan være med på. Det var 2600 deltagere fra 50 nasjoner, mange kommende stjerner. Vi reiste ned med en tropp på 60, 43 utøvere og resten trenere og ledere fra Olympiatoppen. I det medisinske teamet var det to fysioterapeuter og meg- som lege og medisinsk ansvarlig. Min jobb besto i å ha fokus på hygiene og smittevern, få oversikt over den medisinske beredskapen på arenaene og på sykehuset, og krysse fingrene for at alle holdt seg friske. Vi hadde med et jentehåndballag og utøvere i friidrett, turn, judo og svømming. Dette ble en veldig lærerik uke for meg, jeg fikk masse erfaring i det å være idrettslege i et stort mesterskap og jeg ble kjent med mange flotte folk innenfor Olympiatoppen og idrettene.

Den norske troppen på vei til åpningsseremonien. 

Det ble ikke spart på noe under åpningen for å si det sånn… Skikkelig show!

Foruten to sykehusbesøk med utøvere som skadet seg, ble det heldigvis små og få medisinske utfordringer. Da kunne jeg heller bidra på andre områder der det var behov. Mange av utøverne satte personlige rekorder og vi reiste vi hjem med ett gull, seks sølv og to bronse. Imponerende innsats og god stemning i troppen.

Alle arenaene lå svært nært hverandre og deltagerlandsbyen, og det gjorde at jeg fikk vært mye på arenaene og sett på konkurransene. Hele mesterskapet og opplegget rundt var fantastisk moro å få være med på, jeg storkoste meg både faglig og sosialt- den morsomste arbeidsuka jeg har hatt. Håper det kommer flere muligheter i fremtiden.

En annen bonus var at jeg fikk jeg tid til daglige løpeturer på morgenkvisten. Rett ved deltagerlandsbyen lå det en skog med flotte grusveier.

Siden april har jeg slitt med en overbelastning i høyre ankel som har vært vanskelig å bli kvitt. Jeg har fått innleggssåler, nåler i leggen, drevet med taping, øvelser og i mange uker unngått å løpe og trent alternativt styrke og sykling. Jeg må innrømme at det har vært en tålmodighetsprøve.

Det er vrient å komme tilbake etter skade, synes jeg. Marginene er små for tilbakefall om man er for ivrig. På en måte liker jeg utfordringen også, kroppen krever at man er smart og kjenner på signalene. De av dere som har lest mine tidligere innlegg vet at jeg hadde lignende problemer i fjor. Strategien min har vært å trappe opp langsomt og evaluere underveis. Når vanlig gange fungerer normalt har jeg forsøkt rolige og korte turer, i starten bare 2 – 5 km. Jeg er spesielt opptatt av hvordan kroppen responderer etterpå, både umiddelbart og neste dag. Dersom skaden ikke blir mer ubehagelig eller smertefull vurderer jeg forrige tur som ok og neste tur kan da være lik eller noe lenger. I noen uker trapper jeg opp med omtrent en kilometer av gangen, løper tre-fire dager i uken og aldri to dager på rad. Etter tre uker med opptrening kan den fjerde uken være en stabiliseringsuke i forhold til antall kilometer løpt, før man begynner å øke igjen. Når jeg føler at kroppen svarer relativt normalt, og dette varierer fra skade til skade, så kan jeg begynne å øke farten på enkelte eller deler av turene. Om kroppen føles bra kan man gradvis begynne å dra på mer og regne seg som skadefri. Et tips for de første ukene kan være å legge de rolige turene i kupert terreng og på mykt underlag. Da får hjertet jobbet litt ekstra uten at beina nødvendigvis belastes mer. Vær imidlertid forsiktig med dette om du sliter med akilles/nedre del av legg da motbakkeløping er ekstra belastende for leggene. Snakk med din behandler om hva som er best for deg. I tillegg til løpingen kan det være fornuftig å gjøre spesifikke øvelser som er anbefalt for skaden du har. Akkurat der er ikke jeg noen verdensmester selv, og har mye å hente.

Det er lett å bli for ivrig når kroppen funker. Oppholdet i Ungarn ble ikke noe unntak…

Etter å ha løpt gradvis mer hver uke på forsommeren føltes ankelen mye bedre. I Ungarn ble det 11 mil med løping på åtte dager, hvilket er langt over gjennomsnittlig belastning for meg, selv i skadefrie perioder. Jeg avsluttet med en “kort” maratonøkt på 23 km, med 10 km litt over maratonfart og de siste 10 km i maratonfart. Det kjentes helt ok. I tillegg til løpingen ble det mye gåing til og fra arenaene, og vi bodde i 9. etasje hvor heis ikke var et alternativ, så totalbelastningen på beina ble for høy. Når jeg i tillegg ble utfordret til trappeløp over 9 etasjer og 180 trinn av sjefen for den norske delegasjonen, ble det litt mye for beina. Venstre legg var som en tømmerstokk i mange dager etterpå, vond å gå på og umulig å løpe med. Da ble det en mager trøst at jeg vant trappeløpet siste kvelden! Uansett bra trening før Kollen Opp 9. september. 

Alle medaljører fikk en gratulasjon på døren til rommet, meg selv inkludert!

Heldigvis var det bare muskulær overbelastning, så med noen dagers hvile, egenmassasje og litt løping/svømming i basseng ble leggen bedre igjen. Det lot seg fint kombinere med familieferie i Frankrike. Etterhvert ble det endel rolig løping, samt 10 + 16 km i maratonfart som jeg mener er en sentral del av treningen mot maraton. Leggproblemene kom og gikk litt, det må jeg innrømme, så jeg løp på følelsen og tok en dag av gangen. Jeg fikk lagt ned en tredjedel av treningsmengden jeg ønsket, så selvom formen er bra, mangler jeg mengde og særlig de lange turene som herder beina før lange løp.

I helgen avsluttet jeg sommerferien med å løpe Ringeriksmaraton som stafett med storfamilien, vi har løpt 11 år på rad og stiller årlig ett eller to 8-mannslag. I år løp jeg første etappe selv (5,3 km), andre etappe med tiåringen og siste etappen med åtteåringen. Utrolig kult å løpe med barna. Kroppen svarte ganske bra på første etappe, det gjorde godt.

Målgang under Ringeriksmaraton i hælene på mine tre døtre. 

For å få litt sprut i beina og øke terskelfarten til neste utfordring i Runners World Challenge, Drammen halvmaraton 3. september, trenger jeg intervaller i tempoet jeg vanligvis holder på 5-10 km distanse, samt endel tid i halvmaratonfarten. Det er viktig å trene mye i den farten du skal bli god i, og gjerne litt raskere. Langturene jeg legger ned ved å trene mot Berlin maraton kommer også godt med som forberedelser til Drammen.

Jeg gleder meg veldig og håper å komme i god nok form til å perse og kanskje løpe ned mot 1:20. Et tips til treningen siste uken er å redusere lengden på turene noe, samt ha kortere intervaller med lengre pauser. Man trenger ikke nødvendigvis flere hviledager. Jeg tenker å kjøre tre-fire 1000-metere i terskelfart uten å løpe meg stiv fire dager før. Dagen før konkurranse liker jeg å løpe noen kilometer med få, korte drag i ønsket konkurransefart.

Bli med da, så sees vi, dette er et fint løp for alle: Debutanter eller deltagere med mål om pers! Lykke til!