Jeg mener at mediene oftest viser et veldig snevert bilde av spiseforstyrrelser. Oftest så er det den magre tenåringsjenta med anoreksi som blir portrettert. Men spiseforstyrrelser er så mye mer enn henne.

Jeg vil bidra til å utvide folks perspektiv. Spiseforstyrrelser defineres av at man har et overdrevent fokus på trening, kosthold og kropp som går ut over ens livskvalitet. Det handler om balanse, eller ubalanse.

Jeg regner med at alle Runner’s World sine lesere er enig om at fokus på trening, kosthold og kropp er bra. Men det kan også bli for mye av det gode, slik at det tipper over til å bli usunt. Og det er en glidende overgang. Det er ikke slik at det finnes en absolutt grense.

Den grensen må en først og fremst trekke selv. Det er bare en selv som kan vite hvordan ens egen opplevelse er. Og selv om fokuset på trening, kosthold og kropp har blitt så stort at det tar mye plass i livet og dermed har sine negative sider, så er det ikke sikkert at en ønsker å definere det som en sykdom.

Det finnes positive sider

Det sitter som regel langt inn for folk flest å definere seg selv som sykelig opptatt av trening, kosthold og kropp. Jeg selv liker heller ikke å tenke på meg selv som syk, selv om jeg har valgt å «eie» at jeg har en spiseforstyrrelse. For tingen er jo nettopp at jeg først og fremst er frisk. Ingen er bare syk. Ingen er bare spiseforstyrret.

Fokuset på trening, kosthold og kropp er aldri bare negativt. Det har alltid positive sider også. Det handler mer om at en må være ærlig med seg selv når en kjenner at det begynner å få negative konsekvenser som går ut over livskvaliteten. Da er det på tide å stoppe opp og justere litt, slik at en får fokuset litt mer i balanse igjen. Og selv om det kalles en spiseforstyrrelse, så handler det om mye mer en spising. En må se på helheten i livet.

Jeg vil illustrere dette ved å fortelle om meg selv. Ikke fordi min historie i seg selv er så viktig, men fordi det å skape forståelse er viktig for meg.

Mitt liv er preget av gode og dårlige perioder om hverandre. Perioder jeg opplever som «gode» er der jeg står på veldig hardt og får til mye. Jeg trener mye, kontrollerer kostholdet og er opptatt av å forbedre kroppen – både med tanke på prestasjon og utseende. I tillegg er jeg opptatt av å prestere bra på jobb som jurist og også som treningsinstruktør ved siden av. Og jeg pendler mellom Nesodden og Oslo. Og jeg har barn som krever min tid og energi.

Når strikken ryker

Jeg har ofte en følelse av at jeg ønsker å gjøre mer enn jeg egentlig har kapasitet til. Jeg tøyer dermed strikken langt, for å få til mest mulig. Jeg har en enorm viljestyrke og evne til å presse meg selv. Er disiplinert, planlegger og kontrollerer. Friheten og spontaniteten i livet mitt blir begrenset og jeg havner fort på minussiden. Underskudd på kalorier, søvn, hvile, restitusjon. Og det tærer gjerne mer og mer på. Strikken blir tynnere og tynnere, helt til den ryker. Og jo lenger du drar en strikk i en retning, jo lenger i motsatt retning har du en tendens til å havne.

Så når min strikk ryker havner jeg inn i dårlige perioder. Jeg kollapser utmattet og føler at jeg mister kontroll. Jeg orker ikke holde på kontrollen. Jeg orker ikke å kontrollere kostholdet og overspiser. Samtidig som jeg ønsker å begrense vektoppgangen, så jeg kompenserer med å kaste opp. Det går med mye tid og energi på dette. Skaffe mat, spise, kaste opp. Og det er også utmattende når jeg allerede er sliten, så det blir fort en negativ sirkel.

Jeg klarer ikke å opprettholde rutiner. Klarer ikke å trene. Klarer ikke å prestere like godt på jobb. Klarer ikke å være like god mamma for barna mine. Kjenner meg skamfull, fortvilet og depressiv. Føler meg fanget i et mønster. Kaver. I alt fra dager til uker eller til og med ett par måneder. Inntil jeg klarer å hente meg inn igjen, henter nytt mot og gyver løs igjen. Går over i en «god» periode igjen. Står på hardt igjen. For hardt.

Jeg kunne utdypet mye, så dette blir kanskje litt enkelt forklart. Men jeg tror likevel at dette er nok til å få frem noen poenger. Ett av dem er at de gode og dårlige periodene henger sammen. I de gode periodene føler jeg meg egentlig frisk. Til og med kanskje friskere og mer mestrende enn folk flest.

Å finne balansen

Jeg ser for meg at jeg aldri skal overspise igjen. Mens i mine dårlige perioder, så føler jeg meg tydelig syk.

Det er jo sykt å bruke enorme pengesummer på mat, overspise manisk og kaste opp. Om og om og om igjen. Og det er så tydelig at det går ut over funksjonen min og livskvaliteten min. Men de gode periodene er ikke bare gode – selv om jeg opplever masse glede og mestring da. De har også sine negative sider, fordi de forårsaker de dårlige periodene mine. Og de dårlige periodene er heller ikke bare dårlige.

For det er også en del av meg som nyter å slippe opp kontroll, ikke presse meg selv så mye og tillate meg selv å gjøre det jeg ikke tillater meg selv i gode perioder. Det jeg trenger å jobbe med er å få det hele mer i balanse. Jeg trenger å ta bedre vare på meg selv i mine gode perioder, slik at de dårlige periodene også kan bli mindre destruktive. På den måten kan svingningene bli litt mindre og jeg kan finne en mer varig balanse.

Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i dette. Livet er jo aldri helt i balanse på alle områder hele tiden for noen av oss. Jeg tenker at livet er en kontinuerlig prosess i å finne mest mulig gode balanser og dermed tilfredshet for oss alle. Og jeg tror de fleste av dere kan kjenne dere igjen i at det kan være veldig utfordrende til tider. Og i det samfunnet vi lever i, så tror jeg nesten at det er umulig å ikke bli litt negativt påvirket av alt fokus på trening, kosthold og kropp.

Jeg tror det er veldig vanskelig å ha et helt uanstrengt forhold til det. I mine øyne så er det fleste av oss heller mer eller mindre forstyrret. Det er så mange av oss som strever med eget selvbilde og har et anstrengt forhold til trening, kosthold og kropp. Som gjerne skulle veid mindre eller sett annerledes ut eller prestert bedre – eller alt i kombinasjon.

Jeg tror med andre ord at spiseforstyrrelser er noe som er enkelt å forstå, fordi det handler om det vi alle styrer med på daglig basis; det å finne gode balanser for oss selv og finne tilfredshet med både kroppens utseende og prestasjon.

Og de aller fleste som lever med et ubalansert forhold til mat og kropp er normalvektige. Som meg.

Den som er oppmerksom vil kunne se at det skiller rundt 6 kg vekt mellom bildene i denne posten. Og de oppmerksomme vil kunne se at jeg har merker på venstre hånd i perioder med mye oppkast. For de fleste er det imidlertid ikke synlig utenpå. Mange ønsker heller ikke at det skal synes. De fleste skammer seg sterkt over det å ikke ha den kontrollen over mat de helst ville hatt, og vil holde det for seg selv.

Spiseforstyrrelser hører heller ikke bare til tenåringstiden. Mange strever også i 20-, 30-, 40- eller 50 årene. Noen strever med å finne balansen hele livet og klarer det aldri helt.

Min farmor, som døde i slutten av juli, sa de siste årene av sitt liv at «jeg har slanket meg hele livet, men nå som jeg har blitt over 90 år gammel så kan jeg kanskje gi opp snart».

Hun definerte seg aldri som spiseforstyrret, men i mine øyne kunne hun gjort det. For hennes fokus på mat og kropp gikk definitivt ut over hennes livskvalitet. Jeg håper hun har funnet en større grad av ro og tilfredshet der hun er nå, og at jeg klarer å finne mer ro og tilfredshet i løpet av de neste 55 årene. Det har jeg tro på, selv om jeg ærlig talt ikke vet om jeg noen gang vil klare å få et helt balansert og avslappet forhold til mat og kropp.

Hva med deg? Hvordan er ditt forhold til mat og kropp egentlig?

Kjenner du på balanse og tilfredshet? Eller er din balanse også litt forstyrret?