Hva nå, Marthe?

Jeg skal faktisk aldri lære. Begynner å lure på hvordan hodet mitt er skrudd sammen. Fornuften er lett å tenke, men noe innmari vanskelig å gjennomføre i praksis. Hvorfor i alle dager er det ikke bare å gjøre det – og ferdig med det?

Det har gått så altfor lenge siden jeg har skrevet noe. Sommeren har gått over i høst. Hver eneste uke bare flyr forbi. Året 2020 har vært som en film. Jeg har enda ikke kommet ut av manuset og inn i virkeligheten. Hjernen min har enda ikke klart å komme til det punktet at det fatter den nye virkeligheten.

Tidligere år har jeg konkurrert mye, hatt fokus på det å bli bedre for hver dag og ta lærdom av dårlige konkurranser og økter. Jeg må ærlig innrømme at motivasjonen har sviktet av og til. Jeg har trent for all del, men det å ta i skikkelig på enkelte økter har bare vært så utrolig fjernt. Flere som har hatt det slik?

Jeg er rutinemenneske og kommer utrolig fort inn i ulike mønstre som det er vanskelig å bryte ut av. Har jeg ikke noe annet for dagen går det i trening, trening og trening… Med mange slike dager blir det ofte for mye trening. I en lang periode i sommer har jeg følt meg skikkelig sliten og trøtt, nesten nedbrutt både fysisk og psykisk. Struktur- og mønster-delen av meg har gått på autopilot og repeat dag etter dag, uke etter uke. Jeg vet det så inderlig godt fra tidligere at dette går absolutt ikke bra i lengden. MEN hvorfor skal det da være så inderlig vanskelig å bruke den fornuften en tenker, og få satt det ut i praksis?

September er høstmåned nummer en. Heldigvis er det duket for noen konkurranser i syne nå i perioden som kommer. Med et en konkurranse nærmer seg klarer jeg å våkne ut av min egen boble. Jeg skjerper meg på alle måter. Treninga blir “mer riktig” og jeg tar konsekvensene av hva kroppen forteller. Bare i løpet av en kort periode er formen plutselig blitt veldig god og jeg begynner å føle meg kjempe klar til å løpe fort, ja til og med fortere enn jeg noengang har gjort. Jeg vet jo at det jeg har lagt ned av trening i “svime” aldri er bortkastet, men hva om jeg hadde klart å være fornuftig i alle de andre ukene også. Hvor fort kunne jeg løpt og hvor god kunne jeg faktisk blitt.

Nå sitter jeg med enda en lærdom som jeg kan legge inn i minne-delen av hjernen. En vakker dag er jeg 100% sikker på at hele meg blir enda mer fornuftig. Akkurat nå sitter jeg og tenker at jeg nesten ikke har en dag å miste. I tillegg har jeg skrevet det her, så da kan jeg jo bare gå inn her og minne meg på det sjøl når lysten til å bare kjøre på og gå i svime melder seg.

Det er bare å knyte skoa (ikke Carbon-sko på meg foreløpig), hvile seg opp og få inn nok energi til å cruise rundt i konkurransene som kommer. Jeg er skikkelig gira på å løpe til krampa tar meg og det tar jeg som et godt tegn.

Samme gamle leksa er vond å venne, men man skal aldri si aldri. Jeg vet jeg kan og det gjør ting litt lettere akkurat nå. Skulle likt å ha mindre perfeksjonistiske, strukturerte og mønsterdominerte kjennetrekk, men… Det er aldri for sent å lære seg til å gi litt mer f…..

Da kjører vi på da! Overskudd hei, overskudd hei, overskudd hei, hei, hei!

Jeg har tidligere skrevet om kampen mot mengdetreninga og antallet kilometer. Overhodet ikke uvanlig for min del å logge 240–250 kilometer i uka. Blir du bedre og raskere? Kanskje, men ikke jeg…

Hver og en må finne ut av hva som passer nettopp deg, og hvilken trening du responderer på. Det er veldig individuelt og derfor er det ikke bra å kopiere treninga fra andre, eller at alle skal trene likt i ei gruppe.

For min del trente jeg 1000 timer+ siste sesongene jeg satset langrenn.Jeg er rimelig sikker på at hvis jeg hadde kuttet treninga med mellom 100–200 timer hadde jeg vært en bedre langrennsløper.

All trening er ikke bare bra trening.

All trening er ikke bare bra trening. Ofte trente jeg bare for å trene, og fordi det ga meg frihet og det var et fristed for alt annet. Jeg tenkte ikke at det og det skulle gjøre meg bedre, og da ble det til akkurat det – jeg ble ikke spesielt mye bedre.

Ønsker å se resultater

Denne sesongen har jeg kommet til et punkt der jeg ønsker å prestere i konkurranser, og jeg ønsker å kjenne på progresjonen i det jeg legger ned av tid og energi. Jeg er fortsatt lidenskapelig glad i trening, men nå er trening for meg et sted jeg søker etter framgang. Jeg ønsker å se resultater.

Færre kilometer, mer kvalitet i det jeg gjør, fokus på økter og ikke bare trene for at jeg har lyst til å løpe meg en tur. Jeg har et program jeg følger som er satt sammen av en dedikert og meget kunnskapsrik trener. Treninga passer meg godt. Den utfordrer meg på det jeg tidligere ikke har orket å trene fordi det har vært skummelt og ukjent. Det utfordrer meg på det jeg allerede er ganske OK på. For du må fortsette å trene på det du behersker også.

Det har gitt meg overskudd jeg aldri har kjent på tidligere.

I grove trekk handler det om mer hurtighet, spenst og styrke. Mindre mengde og mer variasjon i treninga. Jeg trener aldri det samme to dager etter hverandre, og antallet kilometer i uka varierer fra uke til uke.

Dette har gjort meg freshere i muskulaturen. Det har gitt meg overskudd jeg aldri har kjent på tidligere, og det har virkelig gitt meg lysten på å løpe gode konkurranser.

Testløp med pers

Som et resultat av dette har jeg testet meg på en 10 kilometer som jeg har løpt mange ganger tidligere år etter år. Tiden viste solid personlig rekord med nesten ett minutt. Må si jeg nesten begynte å grine da jeg så klokka. Her har jeg rotet rundt i så mange år. Tenk at det å trene smartere som i utgangspunktet skal være så enkelt, men akk så vanskelig, har utgjort så store differanser.

Jeg begynte nesten å grine da jeg så klokka.

Derfor – mer er ikke alltid det beste. Finn din vei og bruk kroppen din som referanse. Ingen kjenner kroppen din bedre enn deg selv. Du må tørre å lytte og stole på den. Er glad jeg tok sjansen i alle fall. Krigen var hard og tøff, og er vel fortsatt det, men med solide oppturer en gang i blant minner en på hva som er viktig og ikke.

Du trenger ikke være den beste til å trene mest, men den som trener smartest for deg.

Vi starter nå på den femte uka med den annerledes hverdagen. Hodet mitt henger fortsatt ikke helt med. Det er fortsatt ganske lite trafikk, fortsatt får vi ikke lov å besøke hvem vi vil, være med hvem vi vil (i alle fall ikke flere enn fem personer samtidig), det er fortsatt lite fly å se på himmelen, fortsatt trenger jeg ikke reise på jobb, fortsatt KAN jeg sove lenger om morgenen, fortsatt er det lite konkret å planlegge og fortsatt klarer jeg ikke innse hvordan ting blir etter at viruset har avtatt noe eller vi har fått en vaksine.

Det jeg innerst inne vet, men som kanskje ikke jeg vil innrømme, er at hverdagen kanskje ikke helt blir den samme som tidligere for mange. Eller hva med de i andre land? Hva med økonomi, jobb, tilgang på det ene og det andre. Jeg tror det vil ta lang tid, eller om vi i det hele tatt kommer tilbake til der Norge var 1. mars 2020.

Med mer tid synes jeg prosjektet mitt med å trene mindre har blitt enda vanskeligere enn med den “hektiske” hverdagen jeg hadde lagd meg. Som et rutinemenneske som lever etter klokka og faste holdepunkter hver dag, er det faktisk en utfordring å ikke ha noe som er helt fast. Men jeg kriger hver dag fortsatt. Lager meg en plan hver uke og tviholder på den.

Mange spør seg sjøl om hva de trener mot og trener for. De fleste vet at det de trener nå legger seg som en solid grunnmur i treningsbanken. Når du skal få høste av denne grunnmuren er det ingen som vet, men det som er helt sikkert er at det er de som nå trener smartest som kan høste mest ut av det når det blir klart for å konkurrere igjen.

Med mer dødtid blir jeg skikkelig ineffektiv.

Min trening består av mye av det samme som før Convid-19 inntok verden med storm. Jeg hadde og har fremdeles fokus på mindre mengde, mer fokus på å gjennomføre de “viktige” øktene bra og rett å slett trene det jeg er dårlig på. Håpet er at dette skal gjøre meg til en bedre utgave av meg sjøl i framtida.

Men, med mer dødtid blir jeg skikkelig ineffektiv. Jeg bruker himla lang tid på det meste, bruker også mye lenger tid på å komme meg ut på trening og har litt vondt for å ta beslutninger. Blir nesten sur på meg sjøl da jeg vingler fra det ene til det andre. Sliter rett og slett med å få ut fingeren og gjøre det jeg må. Tenker at det kan jeg sette meg ned med i morgen. Flere som kjenner seg igjen?

Tenkeren Marthe er også lite glad i perioden vi er inne i. Jeg starter å bekymre meg for både det ene og det andre. Ikke det at jeg er så redd for akkurat det å bli sjuk, men jeg er redd for framtida, redd for å ikke få handlet det jeg trenger på butikken (fordi folk hamster), og redd for hva som skjer med verden. Skulle av og til ønske at jeg kunne klart å koble ut hjernen, men den surrer og går 24/7.

Vi er jo kjempeheldige som kan bruke naturen til det meste, bruke kroppen og holde oss fysisk aktive. Jeg er 110% sikker på at aktivitet og frisk luft er en av de beste medisinene vi har mot den perioden vi er inne i. Jeg er i alle fall helt sikker på at jeg hadde gått på veggen og slitt skikkelig hvis vi hadde fått portforbud slik flere land praktiserer i Europa. Tørr ikke tenke tanken på hvordan mitt hodet hadde taklet det.

Skulle ønske jeg kunne koble ut hjernen, men den surrer og går 24/7.

Så hva motiverer oss? For min del motiverer det skikkelig å kjenne god form. Klare å gjennomføre det jeg har satt meg som mål, og kjenne på en mestring av å nå disse målene. Kjenne kontrollen av å ha kontroll på seg og sitt. For meg er det faktisk livsviktig. Min bakgrunn med spiseforstyrrelser i en slik periode kan være kritisk. Jeg vet det er mange rundt meg som har vært, og som fortsatt er litt urolige, for hvordan jeg tar dette med lite forutsigbarhet. For som mange vet. Spiseforstyrrelser handler mye om å ha kontroll, og det letteste vi kan ta kontroll på er maten. Der er vi verdensmestere.

Nå er jeg sjeleglad for at jeg har klart å styre den kontrollen over på å ha fokus på her og nå, og planen jeg har jobbet så inderlig hardt for. At den skal gjennomføres fremdeles. Spise mat jeg liker og spise når jeg er sulten, trene etter en plan som ikke omhandler masse mengde og mer vil ha mer prinsipp, og ikke bli den egoistiske og litt sure jenta som ikke kan gjøre noe annet om dagen hvis ikke så og så mye trening er gjennomført.

Vi må ha en plan, jobbe for de samme målene vi har satt oss og se progresjonen.

Konkurransene de kommer, men vi vet ikke når. Konkurransene kommer til å bli tøffe, de kommer til å glede og de vil komme til å gi skuffelse, de vil gi lærdom og de vil gi en mestringsfølelse. For de som ønsker, har motivasjonen og smartnessen i det de gjør nå, vil konkurransene komme på et perfekt tidspunkt, og når startskuddet fyres av vil du stå der som en ekstremt ladet person som durer i vei. Tren på det du er dårlig på. Du blir aldri bedre enn ditt svakeste ledd. Det svakeste leddet blir bedre med mestring og med mestring kommer målene til å bli en realitet.

Hold motet oppe, tren fornuftig, ta vare på deg sjøl og de rundt – ALT BLIR BRA!

I tidligere blogg-innlegg har jeg skrevet om et tvangspreget forhold til trening, og rett og slett en rovdrift på egen kropp. Det sikkert mange lurer på er hvorfor det er slik og tenker at “det må da gå an å skjerpe seg og ta fri.”

Jeg har hele tiden vært åpen om mitt liv. Som 15 åring fikk jeg diagnosen anoreksia og ble innlagt på sjukehus sterkt avmagret og nesten død. Før den tid var jeg en glad, positiv og en helt vanlig jente. Likte å være med gutta, spilte fotball, drev med friidrett og langrenn. Var av typen “flink-pike” og likte å ha ting på stell både på skolen og ellers.

Det var trening hver dag, lek og moro. Mye på farten og hadde gode venner innen idretten. Så skjedde det ting der jeg ikke helt klarte å henge med i svingene hverken med at kroppen min endret seg fra å være ei spinkel jente, til faktisk å bli mer dame. Jeg taklet det ikke…

Jeg var bare hun “flinke” som aldri var med på noe.

Samtidig gikk jeg på ungdomsskolen og i en klasse som ikke var veldig idrettsinteressert. Jeg skilte meg ut på den måten at jeg ikke ønsket å henge ute på kveldene fordi jeg var på trening. Etter hvert følte jeg meg usynlig. Jeg var bare hun “flinke” som aldri var med på noe.

Dette ble starten på et helvete. Jeg måtte ta kontroll på noe, og etter hvert fant jeg ut at det å ta kontroll over maten var noe jeg klarte utrolig bra. Raskt kuttet jeg måltider, trente enda mer enn tidligere og ble tynnere og tynnere.

Det tok ikke veldig lang tid før jeg følte at jeg faktisk nå ble sett for noe annet… Jeg fikk oppmerksomhet fordi jeg ble tynnere og tynnere. Med det resulterte i at jeg fikk mer og mer blod på tann i å bli “flinkere” til å kontrollere enda mer. Etter 3 måneder var jeg så tynn at jeg var døden nær og jeg havnet på sykehus med totalt sengeleie og sondemat som “foring.”

Sykehuset ble mitt hjem i 1 år i første omgang, siden ble det 2 innleggelser til og 3 år med lite aktivitet og et svært lite normalt liv. Dette gjorde meg friskere, men absolutt ikke helt frisk. Jeg var oppe i en forsvarlig vekt, men hodet var fortsatt veldig forstyrret.

Klarsignalet til å gå på skole og trene gjorde meg veldig glad. Jeg trente mye som langrennsløper og fikk fort bra resultater. Fikk med meg 5 World-Cup renn for Norge og ønsket nå å ta steget inn på landslaget. Jeg visste at dette krevde mye av meg og jeg trente enda mer for å ta det neste steget. På et tidspunkt var jeg oppe i 1200 timer i året.

All innsatsen jeg la ned gav meg ikke bedre resultater og jeg innså etter hvert at jeg ikke klarte å ta det siste steget alene. Det var lite hjelp å få og ikke veldig god mulighet for matching på økter osv. Jeg bestemte meg for å legge skiene bort og satse mer på løp.

Det å løpe har jeg alltid likt og alltid behersket ganske bra. Maraton var en distanse som passet meg og jeg fikk raskt OK resultater. Jeg løp mye, mange kilometer…. Treningstimene kunne jo ikke bli noe mindre nå, jeg måtte jo trene like mye som da jeg var langrennsløper..

Samtidig visste jeg og vet fortsatt at det å løpe er fryktelig mye mer belastende for kroppen. Allikevel klarte jeg ikke å redusere mengdene. Hvert eneste år har jeg tenkt at nå må jeg endre. Tenk hva som skjer om jeg klarer å løpe en konkurranse med overskudd.

Mye trening har blitt en livsstil. Mer vil ha mer… Forrige sesong prøvde jeg, men gav opp. Jeg fant ikke nøkkelen til det å tørre å gjøre noe med rutinene.

Men nå er NOK NOK! Jeg vil bli bedre og jeg vil løpe fort. Jeg vil ikke være den beste i klassen til å sanke kilometer og løpe sakte, jeg vil vise hva jeg er god for.

Noe i meg sier at jeg må trene mer, men heldigvis klarer jeg nå å følge fornuften.

Kampen for å klare dette er og har vært tøft. Det er en krig med hodet hver eneste dag. Noe i meg sier at jeg må trene mer, men heldigvis klarer jeg nå å følge fornuften. En stemme i hodet gir meg dårlig samvittighet, men jeg er streng mot den delen av meg nå. Jeg lager en plan, skriver det ned og følger planen. Der står det hvor mye jeg får lov til totalt i uka og at kvaliteten på øktene er det viktigste. Så nå er det kvalitet først. Kvantitet er et ikke-tema.

Minst like viktig er påfyllet av energi og nok hvile. Endringen her skal gjøre at jeg endelig skal klare å få fart på beina. Mine mål og drømmer er tøffe. Skal jeg klare det må jeg også være streng og tøff mot meg sjøl.

Rutiner og vaner er ofte vonde og vanskelige å vende, men hittil har det absolutt vært verdt å bryte alle de rutinene.