Hva i alle dager…? Det har nå rullet og gått altfor lang tid siden forrige livstegn fra undertegnede. Kanskje det er fordi jeg ikke har hatt så fryktelig mye givende å melde om?
Vet sannelig ikke, men nå er jeg tilbake og lover at framover skal ting skje litt mer hyppig fra min side.
Jeg skal være helt ærlig – de siste to årene har vært grusomme. Hvorfor? Jeg har rett og slett ikke hatt det helt bra med meg sjøl, hverken fysisk eller psykisk.
Covid-knekken
Dette er ofte noe jeg skammer meg skikkelig for og sier til meg sjøl opptil flere ganger om dagen at jeg har absolutt ingenting å klage på. Jeg bor i verdens rikeste land. Har tilgang på alt og har flere som bryr seg og er glad i meg for den jeg er.
MEN, allikevel klarer jeg ikke hele tiden se lyset i hverdagen og det gode med det å være meg eller livet.
Skal absolutt ikke skylde på noe eller noen, bortsett fra meg sjøl. Mulig det er rett og slett slik jeg er?
Jeg trenger trygghet og stabilitet. Jeg elsker forutsigbarhet og helt klare planer. Så kom Covid og alt ble usikkert. Det med lite omgang med andre og ingen faste rutiner, det tok knekken på meg virkelig hardt.
Kontroll
Med mitt enormt store behov for kontroll på noe ble det igjen trening og mat som ble «redningen».
En utrolig dum «redning», men med min historie er det så utrolig lett å finne det en virkelig klarer å kontrollere og beherske.
Treninga ble noe som styrte alt og maten ble jo ikke akkurat økt i samme takt som at jeg løp lenger og lenger. Det måtte jo gå som det gikk for mange år siden det. En tynnere kropp og et utslitt hode, samt en dødssliten kropp.
Hele tiden fryktelig bevisst på at dette er overhodet ikke bra. Den fornuftige meg vet virkelig at jeg må stoppe opp, men så går det ikke å komme seg ut av det sånn uten videre.
Jeg meldte meg på konkurranser i håp om at jeg skulle ta til fornuft og komme inn på et mer normalt mønster i hverdagen som en gulrot. Jeg klarte jo ikke det, og gang på gang ble det DNS bak navnet mitt i ulike konkurranser. En utrolig vond og lei følelse.
Veien tilbake
Nå skriver vi februar 2022, og hverdagen er på vei til å komme tilbake til det normale. For min del er jeg utrolig glad for at det kan bli mulig å reise, komme seg tilbake til jobb og møte folk.
Vi er alle sosiale mennesker sjøl om jeg ikke er den som liker å stikke meg mest mulig fram. Er heller ikke den som danser på bordet ute på fest i helgene, men å møte mennesker med blikket og et smil om munnen – det liker jeg.
Jeg må bare jobbe hardt nå med den frykten jeg har fått for nettopp det å møte folk og smile. Ingen er skumle, men jeg vet at blikket som treffer meg fra andre ofte starter fra skoene mine og oppover.
De scanner meg på en måte og definerer helt sikkert hva de ser – om jeg er god nok eller ei i forhold til kroppsvekt.
Akkurat dette er ikke noe nytt for meg og jeg vil nå vise alt og alle at dette har jeg nå klart å komme meg gjennom atter en gang.
Det skal både bli litt baneløping og maraton på meg i år, alt med en positiv kropp og et hode som tør å tro på seg sjøl.
Året 2022
SÅ, 2022 er året jeg vil løpe, prestere på mitt beste slik at jeg sjøl innerst inn er fornøyd. Jeg skal konkurrere for meg sjøl og med det gjøre akkurat det samme som på trening.
For der har jeg nå hatt noen skikkelig gode økter, senke skuldrene og smile til omverdenen. Målet mitt er høyt, jeg har fortsatt drømmer og testen på hva som kan oppnås er faktisk ikke veldig langt unna.
Det skal både bli litt baneløping og maraton på meg i år, alt med en positiv kropp og et hode som tør å tro på seg sjøl.
Så nå gjenstår det framover å ikke være for grådig, kose seg med det en tror på og tenke at vi alle klarer det vi virkelig setter oss for mål.
Jeg er jeg og det er ingen som kan sette kjepper i hjulene mine nå. De kjeppene skal jeg eventuelt bruke som en skikkelig motivasjon til å kjempe hardt og ta alle de kampene som kommer.
Hva står jeg igjen med? Sponsorer som er forduftet og helt på bar bakke. Det er jo ingen som vil være med en idrettsutøver som ikke konkurrerer eller fungerer, men jeg står igjen med enormt stor læring og et sterkere meg. Det er det viktigste!
Jobben med å finne tilbake til noen som vil være med meg på reisen har startet.
Vi løpes, smiles og heies!
