Jeg anser meg selv som en ganske fersk nyfrelst løper. Selv om jeg tikket inn min første maraton for 8år siden, så har jeg ikke sett på meg selv som en løper før de siste tre årene som har vært. Jeg gikk fra å konkurrere i kroppsbygning blant Norgestoppen, til å plutselig skifte helt retning mot Crossfit. Der var jeg både instruktør og trente fast i 4 år.

Det var ikke før jeg fikk barn, at jeg falt helt og holdent for løping. Det var enkelt å ta seg en løpetur når enn det passet meg, istedenfor å måtte forholde seg til gruppetimer, og ikke minst så sov datteren min best ute i vognen. Hun ble min faste løpepartner, og sånn fortsatte det når hun begynte i barnehagen også. 

Fast forward til 2022

Jeg hadde som mange andre et hårete mål om å få ny pers på maratontiden min, men plutselig skjedde det ting, som jeg endelig har sluttet å klandre meg selv for. Jeg måtte gjennom en tung operasjon som satte sine spor på kroppen, og litt seinere ble jeg plutselig alenemamma. Plutselig snudde alt seg på hodet, og jeg måtte blant annet skifte helt perspektiv og mål på treningen. Veldig få snakker om hvor utfordrende veien til målet kan være. Å jobbe fulltid, og samtidig finne tid til å trene mens man er foreldre. Å våkne opp uten å se fremgang, å føle at man sitter fast, frustrasjonen og ikke minst den kroppslige delen. Jeg må slutte å gi meg selv dårlig samvittighet for alle løpene jeg gikk glipp av, eller at jeg må ta flere treningsfrie dager enn planlagt.

Sommerløpet

Nå har det gått et par uker siden mitt første gateløp siden før Covid, og planen min der var å ha ingen plan. Jeg fikk null kilometer på beina to uker før løpet på grunn av lille tuppa mi som fikk vannkopper, så da måtte jeg snu mitt eget mindset til at dette var jo bare enda en langtur i uken. Forventningene til meg selv var lave, og jeg løp sist de første 10km. Usikkerheten om hvordan kroppen ville reagere gjorde at jeg holdt mye krefter tilbake. Til min store overraskelse var den meget god, og jeg endte opp med å gi gass de siste 7km. Jeg endte opp med å løpe forbi en del folk og fikk en meget respektabel tid.

Den store «hvorfor» og «hvordan»

Jeg ble ikke hektet på løping fordi jeg var ensom, utbrent eller nedfor. Jeg ble hektet på mestringen, energien og klarheten det ga meg. Der og da ville jeg gjøre det til en permanent ting i livet mitt. Bare et løp definerer ikke hvem du er som løper eller person. Hvis ikke det er jobb eller omgangsyken, så er det alltid noe som dukker opp.  Nå vil jeg oppmuntre andre gjennom denne kanalen til å ha det gøyest, vær takknemlig, ydmyk og ikke minst ta vare på den kroppen som man får så mye glede av hver dag. Jeg vinner nok ingen gateløp i nærmeste framtid, men det gjør meg ingenting for jeg vant i livet når jeg ser på støttegruppen jeg har rundt meg. 

Så hvis noen spør meg nå hva jeg trener mot så har jeg kun et svar.

Mental stabilitet og livsglede. Selv om det gir meg en pannekakerumpe.