Det er ikke så veldig mange årene siden det virket veldig urealistisk at jeg skulle sitte og skrive på en løpeblogg og bruke ord som ultraløper om meg selv. Løping har aldri helt vært min greie. Jeg hadde noen korte perioder i yngre dager hvor jeg løp litt, men det var ikke noe som vedvarte over tid.
Men nå sitter jeg altså her og skriver på mitt aller første blogg innlegg som blogger hos Runner’s World Norge. Hvordan havnet jeg her, og ikke minst hva er det som får meg til å snøre på meg løpeskoene igjen og igjen?
Jeg skal forsøke å gi en liten oppsummering av veien fra å bare slite bukserumper og sofaputer til å slite løpesko.
Den som står bak denne bloggen er en autistisk mann av 1978-årgang, som begynte å løpe i godt voksen alder. Jeg har definitivt mer til felles med skilpadden enn med haren, og er stort sett med å danne baktroppen når jeg stiller i et løp.
Jeg bor i naturskjønne omgivelser i Søndre Land Kommune på vestsiden av Randsfjorden og trives best når jeg får løpt over røtter og stein ute i naturen, selv om mye av treningen skjer på asfalt.
Jeg er litt nerdete anlagt og liker å se utvikling i form av grafer og tall, og bruker et treningsprogram basert på «kunstig intelligens» til å guide løpinga mi.
Bortsett ifra når jeg stiller i et løp så løper jeg alene, litt fordi jeg nok er litt einstøing, og fordi jeg rett og slett ikke kjenner noen å løpe med.
Eventyret i Rondane
Jeg befinner meg i nydelige omgivelser i Rondane nasjonalpark, noe jeg ikke klarer å ta inn over meg, ikke nå. Jeg forsøker å feste startnummeret til t-skjorta, fingrene vil ikke lystre.
Pulsen slår som om jeg allerede skulle ha løpt de 18 kilometerne jeg har foran meg. Det er 3 måneders tid siden jeg fant ut at jeg skulle forsøke å bli venn med joggeskoene.
Jeg skjelver som et aspeløv av nervøs forventning, jeg har aldri løpt så langt som jeg skal nå. Min lengste treningstur før dette var 15 km på asfalt.
Løpet som nå står foran meg er på sti, med en høydeprofil som ser litt skummel ut. Jeg er ganske sikker på å klare å fullføre.
Det som bekymrer meg mester frykten for at jeg skal være så treg at hele arrangementet forsinkes av meg.
Når starten går, så raser alle avgårde. Jeg har bestemt meg for å løpe etter puls og lar hele feltet forsvinne. Mangelen på erfaring gjør at jeg er redd for å gå ut for hardt og virkelig møte veggen.
Da det var ca 5 km igjen følte jeg meg ganske trygg på at jeg ikke kom til å sprekke. Jeg ga opp å holde pulsen så lav som planlagt og økte farten. Etter en kilometer nådde jeg igjen den ryggen jeg bare hadde sett i det fjerne. Det var deilig å ikke være sist lenger, og det kjentes godt å pushe litt.
Jeg nådde igjen og passerte ett par rygger til, og det var så utrolig deilig å løpe over den målstreken.
Den mestringsfølelsen jeg smakte på etter å ha vært i Rondane og løpt Furusjøen rundt ga mersmak, og fikk meg til å søke nye løpeutfordringer.
Sunn sjel i et sunt legeme
Jakten på den flyktige mestringsfølelsen er den indre drivkraften som får meg til å snøre på meg skoene selv når motivasjonen ikke er på topp.
I perioder er motivasjon en veldig sjelden og eksklusiv vare. Det er dager hvor jeg bare har lyst til å snu og sette nesa hjemover så fort jeg kommer meg ut døra.
Dager hvor jeg må jobbe mentalt for hvert eneste skritt. Like sikkert som at motivasjonen svinger er det at det føles veldig deilig å ha gjennomført dagens løpetur.
Det er kanskje de dagene hvor motivasjonen og godfølelsen har glimret med sitt fravær som er aller deiligst å gjennomføre. Det er godt å kjenne at kroppen virker når man begynner å komme i form.
Det mentale utbyttet av treningen er likevel noe av det viktigste for meg.
Jeg har hatt betydelige utfordringer med mental helse hele livet mitt, og er i dag ufør p.g.a dette. Løping er på mange måter det eneste jeg mestrer i hverdagen, det eneste jeg klarer å jobbe langsiktig med. Det å jobbe skritt for skritt mot langsiktige mål håper jeg skal smitte over til resten av livet mitt. Heldigvis så får jeg utbytte mentalt på mer kortsiktige og konkrete måter også. Hver enkelt løpetur har evnen til å snu en negativ sinnsstemning til en god følelse av å ha prestert noe. Det er noe magisk når jeg har lagt ned innsats over tid, og kroppen svarer med å prestere bedre. Plutselig er den langturen jeg pleide å grue meg litt til bare en passe lang tur. Plutselig er den farten som fikk pulsen til å skyte i været blitt en fart jeg kan holde i timesvis.
Langt og lengre enn langt
På de fleste startstrekene jeg har stått på så har spørsmålet vært om jeg i det hele tatt klarer å fullføre.
Det gir en nervøs spenning å stå på en startstrek og ikke virkelig vite helt hva jeg går til. Den usikkerheten og nervøsiteten jeg kjenner på konverteres underveis til mestringsfølelse som utløses når jeg krysser målstreken.
Når jeg sto på startstreken på min første halvmaraton så hadde jeg allerede løpt lenger på trening. Den gangen var den største usikkerheten knyttet til at løpet hadde en utfordrende høydeprofil.
Situasjonen var en annen når jeg sto klar til å løpe min første og foreløpig enste maraton noen måneder senere. Maratondistansen var en barriere som jeg ikke var sikker på hvordan kroppen skulle respondere på.
Foreløpig så er det lengste jeg har løpt ca 50 km. For en erfaren ultraløper så er ikke 50 km spesielt langt, men for meg var det en selvtillitsboost å klare å tilbakelegge den distansen.
Den neste distansen jeg håper å «overvinne» er 50 miles. Dessverre så ser jeg ikke for meg at jeg løper 50 miles i år.
En intens forkjølelse i fjor høst og vinter gjorde at jeg måtte kutte ut treningen helt over en lengre periode. Det har dessverre vært et tilbakevendende tema at noe har skjedd i høst/vintersesongen som har sabotert treningen.
Mål og mening
Årets hovedmål er å klare å komme meg rundt den nydelige løypa til Romeriksåsen på langs i år som i fjor.
Som jeg var inne på så har en ganske stusselig løpehøst og vinter gjort at jeg får minimalt med drahjelp av fjorårets treningsinnsats.
Løpet er i år er tilbake til sin opprinnelige dato i juni og ikke i september som i fjor. Jeg hadde trengt de to måneden ekstra trening, så jeg er spent på formen når startskuddet går.
Håpet er at 2022 kan bli året hvor jeg klarer å ha en viss kontinuitet året igjennom. Opptrappingen så langt har gått ganske bra. Faren er å bli for grådig og gå på en smell.
Bloggen fremover
Jeg har tenkt til å skrive om oppturer og nedturer, trening og motivasjon, og selvsagt også rapporter fra løp. Foreløpig har jeg kun et løp i løpskalenderen i år. Hvis det dukker opp noen spennende muligheter så kan det fort bli flere løp.
Det hadde vært gøy om du ville følge meg, og se om jeg er en one hit wonder eller om jeg faktisk kan kalle meg ultraløper etterhvert.
