Jeg har lest boka Born to Run av Christopher McDougall , en inspirerende bok om løping, som tematiserer at vi mennesker er født til å løpe. Det er jeg generelt sett enig i, men sjelden har jeg følt meg så langt unna det å være født til å løpe som nå.
Jeg har vært skadet siden slutten av august. Venstre kne denne gangen, en liknende belastningsskade jeg hadde noen uker etter Berlin maraton i fjor. Ultralydundersøkelse viste i september en slimposebetennelse foran kneskåla. Vi forsøkte oss med en kortisonsprøyte og ro, men liten bedring gjorde at to nye løp i Runners World Challenge gikk uten meg, Drammen halvmaraton og Kollen Opp. Det var selvsagt en skikkelig nedtur, jeg hadde jo gledet meg til å løpe mange løp i år. Ikke lett å være ambassadør når kroppen krangler som aldri før under løping.
I tillegg innså jeg noen uker før Berlin maraton at det ville være idioti å forsøke og rekke årets mål. Jeg bestemte meg likevel for å være med og bidra best mulig fra sidelinjen: tre kompiser skulle løpe og alle med ambisiøse tidsmål. Jeg håper opplevelsen for to av de tre kan være til inspirasjon:
Pål og André hadde et mål om å løpe under tre timer, og Joakim hadde som mål å løpe ned mot 3:10. Pål har løpt to maraton tidligere, 3:45 og 3:27. Denne gangen var han bedre trent enn de to foregående, men mangelen på langturer over 25km var hans store usikkerhetsmoment. André, som har drevet mest med alpint, hadde ved inngangen til 2017 aldri løpt lenger enn 21,1 km. Han lot seg inspirere av mitt løp i fjor og utover senhøsten kom det frem en drøm om å løpe maraton under tre timer. Han var da langt unna nivået han trengte, men har i 2017 løpt ca 200 mil, mange kvalitetsøkter og forbedret seg masse. I mine øyne en perfekt oppkjøring. Joakim har løpt tre maraton, alle tre med leggsmerter underveis. Han løp på solide 3:23 i Stockholm for noen år siden med masse problemer. De siste to ukene hadde hans venstre kne vært smertefullt under løping så han var usikker på om det ville holde hele veien.
Jeg ble utnevnt som laglege, mentor og trener; et ærefullt oppdrag jeg kunne leve godt med når jeg ikke kunne løpe selv. I og med at valget mitt om å stå over løpet ble tatt to uker før avreise, hadde jeg sørget ferdig og gledet meg til å følge gutta, bidra med det jeg kunne og følge maratonen fra sidelinjen.
Startnummer hentet. Fra ve: Pål Werdenhoff, meg, Joakim Florentinsson og André Waller Weiss
Gutta var selvsagt nervøse, så det ble mye prat om løpsopplegg og forberedelser under pastamiddagen på lørdag. På løpsdagen ble jeg med til start og hjalp til med bagasje og ønsket gutta lykke til.
På vei til start! Nervøøøøst.
Selv gikk jeg og satte meg på en kafé som lå langs løypa på rundt 8 km, og kjøpte meg en espresso. Ganske behagelig å være skadet da egentlig.
Espresso og venting…
Teten kom i et helsikes tempo. Fascinerende å se hvor fort det går. Så kom det flere og flere løpere på rekke og rad. Etterhvert kom de så tett at det var vrient å følge med. Det endte med at André så meg og ikke omvendt, ropte til meg, smilte og sa han følte seg bra. Han fikk noen solide heiarop på veien videre. Pål og Jocke så jeg ikke noe til, men jeg fulgte med på nett og så at også deres åpning var etter skjema. Jeg tok snarveien og løp ca 4 km gjennom ellers folketomme og avsperrede gater. Selv det gjorde vondt i kneet.
Jeg tok oppstilling ved halvmaraton-markeringen. André passerte på 1:27:30, Pål kom minuttet bak, tett inntil tretimersballongen. Begge så bra ut. Jocke så jeg ikke, men han passerte på 1:31, godt foran skjema og faktisk halvmaratonpers. Derfor er det utrolig synd at han få kilometre senere måtte bryte pga kneet sitt. Han hadde virkelig en supertid på gang, og har allerede sagt at han vil tilbake for et nytt forsøk.
Jeg gikk så til 37,5 km, på en lang slette i forkant av den kanskje seigeste kilometeren underveis. En falsk flate som føles ille så sent i løpet. Pål hadde såvidt sluppet ballongen, og sa han hadde fått det. Han fikk cola, en gel, sekundering og en god porsjon heiarop. Ved passering 35km var hans estimerte slutt-tid 2:58:30, så hvis han holdt trøkket inn kunne det holde. André lå inne i en klynge så han så jeg dessverre ikke. Han var i etterkant glad til, for han følte han løp så dårlig at han ikke ville bli sett. Hehe.. Han hadde ikke gått tom næringsmessig, men muskulært sett sa lårene klart fra at det var på tide å gi seg og han fikk krampetrendenser ved det minste forsøk på å opprettholde ønsket fart. Han lå likevel rett foran Pål tidsmessig.
Cola! Favorittdrikken til de fleste på slutten av lange løp tør jeg påstå.
Jeg løp det jeg kunne til Brandenburger Tor for å rekke målgangen der jeg skrek meg hes for å sørge for at de ga alt, og forsto at for særlig Pål så kunne det stå om sekunder. Han hadde mistet noe tid til ballongen de siste fem kilometerne, men klarte virkelig å ta seg sammen på slutten og løp inn til 2:59:54! Rått kjempet. André holdt koken imponerende tross kjipe bein, og endte på 2:58:42. En helt rå prestasjon og suveren maratondebut.
Denne følelsen bør oppleves og kommer etter et vellykket maraton! Grattis, gutta!
Jeg var helt gira selv, og veldig glad på guttas vegne. Utrolig moro at de lyktes, jeg visste de hadde godfølelsen, og kjente at jeg fikk et snev av lykkefølelsen jeg hadde med kona i målområdet etter fjorårets maraton.
Her kan dere lese den løpsrapporten:
https://www.runnersworld.no/blogs/anders/berlin-marathon-2016-pa-to-forskjellige.htm
Standardfraser som aldri mer, helt knust, jeg fikk det så sinnsykt kom om hverandre på vei til hotellet. Og jeg må innrømme at jeg humret godt når vi på vei til hotellet måtte ned trappen til U-bahn og gutta ble forbipassert av to damer på 80 år mens de gikk baklengs ned.
Jeg ble litt verre etter Berlin, løpingen der var ikke så lurt selvsagt, men definitivt verdt det. Nå er det Silva Nightrun 9. November, det siste løpet i Runners World Challenge. Et hodelyktløp i fantastiske Nordmarka. Det hadde vært så gøy å løpe det, men kneet lystrer foreløpig ikke. Jeg anbefaler å løpe det for dere som kan, jeg tror det blir et bra og annerledes løp, kun hjulpet av hodelykter der man må være våken og konsentrert hele veien.
Jeg har etter Berlin fått påvist benmargsødem nederst i venstre lårben (blåmerke i beinet) på MR som tegn på overbelastning, samt veldig stram muskulatur i lår og hofte som drar for mye på kneskålen og gir meg knesmerter. Så nå blir det behandling, styrketrening, rulleski og forhåpentligvis litt løping igjen mot slutten av året. Jeg må ta tiden til hjelp og trene alternativt.
Ha en fin treningshøst! Husk godt humør og refleksvest i mørket;-) Så blir målet for meg å løpe mye og fort igjen i 2018. I’ll be back!
