Nå er det lenge siden sist jeg har gitt dere en oppdatering. Sist innlegg fra meg ble postet i slutten av oktober og nå er vi i februar. Det har rett og slett nesten gått en hel årstid siden sist. Og jeg kjenner på at det er den mørke årstiden vi har vært inne i. Det har rett og slett vært rimelig mørkt og tungt både ute og inni meg. Men heldigvis ikke bare mørkt. Det har også vært fine opplevelser og lysglimt.

Jeg var i en god treningsrytme i høst og følte formen ble gradvis bedre og bedre. Jeg kjente meg sterk, fleksibel og i allright løpsform. Koste meg blant annet med Berger stadion Parkrun og rakk å nå milepælen for 10 gangers deltakelse før løpet tok vinterferie.

Etter dette kom det dessverre en periode hvor det kjentes tyngre og tyngre å holde meg selv oppe. Jeg kjente på at det tok på å blant annet være i full jobb og søke jobber ved siden av. Jeg sendte søknad på søknad, og ble invitert til mange intervjuer, men dessverre kom det bare avslag på avslag. Og det tærer skikkelig på i lengden. Kanskje særlig når en har med seg mange sår i bagasjen – mye avvisning og følelse av å ikke passe inn og være ønsket og elsket noe sted.

Dette er følelser som uansett alltid komme sterkt frem for meg når det nærmer seg jul. Det er jo en tid som handler mye om familieidyll og samhold. I mange år nå har jeg derimot lurt på hvor jeg skal gjøre av meg på julaften, fordi jeg ikke føler tilhørighet noe sted.

Jeg har ikke familie som det føles godt eller riktig å være sammen med, og heller ikke venner som naturlig inkluderer meg i sin feiring. Og det er sårt. Nettopp kombinasjonen av fysisk underskudd og livssorg, gjør at trangen til å overspise kommer hos meg. Og jeg ga mer og mer etter for den. Overspiste noen dager, hentet meg inn igjen, men snublet fort på nytt. Det ble en negativ spiral. Med mange dager med overspising og oppkast blir trening tyngre å opprettholde, mestringsfølelsen synker og følelsen av kaos og fortvilelse overvelder meg. Livet kjennes ut som en kamp som det er slitsomt å stå i.

Jeg kjente jeg trengte noe å glede meg til og bestemte meg for å reise to uker til Phuket i Thailand over jul og nyttår. Det ble en veldig fin opptur. Min første reise til Asia og min første utenlandstur alene. Det ga mye mestringsfølelse og glede.

Det var helt nydelig å komme til tropevarme og 30 plussgrader. Løp masse barfot på den tre kilometer lange stranden, Karon beach. Gjennomførte også årets første ultradistanse der – en 46 km lang barfotløpetur.

Livet kjentes deilig i Thailand. Gode løpeøkter og spiste bra – uten å overspise. Jeg følte jeg fikk ladet opp godt og dro hjem med mye optimisme. Dessverre følte jeg at det ble ordentlig krasjlanding igjen når jeg kom tilbake.

På sett og vis var reisen litt en 40-årsgave til meg selv. Jeg fylte nemlig rundt år den 18. januar. Det å fylle rundt år inviterer til litt refleksjon rundt hvor en er i livet. Jeg tenker at livskriser kommer av at gapet mellom forventninger og realitet er stort. Det blir vondt når en tenker at en burde vært et annet sted i livet enn det en er – ikke klarer å finne helt aksept for hvordan det faktisk er. Jeg kjente veldig på det selv.

Arbeidsforholdet i Barne- og familiedepartementet ble avsluttet uten at jeg hadde fått en ny jobb. Med andre ord er jeg arbeidsledig, singel på 11. året, eier ikke min egen bolig, strever med relasjoner til familie, med mer. Jeg skulle ønske jeg var et annet sted i livet – hadde funnet mer stabilitet, trygghet og kjærlighet.

Det er lett å tenke at jeg er verdifull akkurat som jeg er. Uavhengig av både prestasjoner og eiendeler. Jeg mener oppriktig dette; at alle vi mennesker er like verdifulle bare ved å være. Men det er ikke alltid like lett å virkelig føle dette. Og jeg tror på mange måter at det er denne følelsen av manglende verdi i verden som får meg til å ville prestere på ulike arenaer – også innen løping. Det blir en jakt etter anerkjennelse og verdi for andre. Og denne jakten opprettholder spiseforstyrrelsen.

Jeg tror kanskje ikke mange er så bevisst denne jakten etter verdi for andre mennesker i verden. Men jeg tror egentlig vi alle er der i større eller mindre grad. Vi mennesker har veldig lett for å jakte etter status gjennom utseende, prestasjon og materielle eiendeler.

Om vi er helt dønn ærlige med oss selv, så tror jeg vi alle mer eller mindre bevisst tenker at det å komme i god fysisk form – se bra ut og løpe raskt eller langt – er noe som vil skape en beundring og gi oss en form for positiv oppmerksomhet hos andre. Jeg tror egentlig ingen bare løper utelukkende for seg selv.

Vi er sosiale vesener, som bryr oss veldig om å bli tatt inn i varmen i ulike flokker rundt oss.

I tillegg til at det ble emosjonelt tungt å komme tilbake til Norge, var det også brutalt med 40 graders temperaturforskjell og den bitende vinterkulden. Og en forkjølelse tok meg fort. Så plutselig lå jeg der depressiv og forkjølet. Da ble veien kort til overspising igjen. Fordi det å spise kjennes så trøstende og godt. Det nummer smerten så den føles mer overkommelig – det fungerer som smertestillende.

Samtidig blir jeg så frustrert og fortvilet. Jeg vil jo ikke egentlig kave slik med maten. Jeg vil ikke kaste bort energi, tid og penger. Jeg vil ikke føle meg møkkete og stusselig. Jeg vil ikke legge på meg. Jeg skulle egentlig ønske at spiseforstyrrelsen var et tilbakelagt kapittel, nå som jeg har blitt 40 år.

Jeg merker det selv. Offermentaliteten tar meg. Jeg blir så fanget av alt som kjennes vondt og vanskelig. Men det nytter aldri å bli liggende og velte meg i elendigheten. Jeg måtte reise meg igjen. Ta gode valg for meg selv igjen. Ta kontroll over livet mitt. Komme tilbake i gode rutiner. Så det har jeg brukt de siste ukene til nå. Stablet meg selv på beina igjen. Føler enda ikke at jeg står stødig, men føler jeg beveger meg i riktig retning, og det gir nytt håp.

Å løpe Winterrun i Oslo den 31. januar med min gode venninne, Janne, gjorde også godt. Hun kledde meg opp i både glitter, lyslenke og hawaiiantrekk, så det fikk frem smilet mitt det. Og jeg fikk øvd meg på å delta på et løp bare for gøy – uten å ha noen ambisjoner om å løpe fort.

Midt i alt som har vært, har jeg for øvrig klart å holde på runstreaken min. Jeg har nå løpt minimum en mile (1,61 km) daglig i over 200 dager. Jeg har også inspirert andre mennesker rundt meg til å prøve seg på en runstreak, og det synes jeg er veldig moro.

Aldri har målene for løpingen vært så store før som i år. Men kanskje er de for store ut fra dagens status. Det kjennes jo ut som om jeg har tatt et (stort) skritt tilbake i vinter, men jeg føler meg virkelig klar for å ta skritt frem igjen nå. Jeg tar ett skritt av gangen og så får vi se. Jeg skal fortelle dere mer om det i neste blogginnlegg – og lover å ikke la det gå så lang tid til neste oppdatering nå.