Jeg VAR ekstremt dårlig på å være syk. Når jeg skriver VAR så er jeg nok ikke veldig flink enda, men jeg er blitt bedre.

Det er sjelden jeg er syk og enda mer sjelden jeg er såpass syk at jeg må holde senga, men det har hendt et par ganger. 

Så hvorfor har det seg slik at du ikke er helt i form, det vil si vondt i halsen og tett i nesa. Allikevel drar du ut og trener. Jeg har alltid tenkt at det skader vel ikke med en rolig tur? Blir jo ikke noe verre sikkert, og da har jeg jo fått trent den økta… 

Kan man ikke bare ta konsekvensen av at kroppen forteller deg at nå er det på tide å stoppe opp og ta fri. Hvile seg frisk og la trening være trening. Er det flere som tenker slik som meg? Hvor gå grensa fra å kunne trene og ikke?

Jeg vet jo at når man har feber skal du holde deg inne. Det er greit og når feberen herjer er jo ofte både kroppen og matlysta helt på bånn. Da er det toppen av risiko å ta seg en treningstur, men så var det den forkjølelsen da. Det kan jo ikke skade?

I fjor var jeg ekstra dum og alt er bare min helt egen skyld. Jeg løp Sentrumsløpet med vond hals og dårlig form, med feber i kroppen. Løpet gikk ekstremt dårlig og kroppen var ikke seg sjøl på mange uker etter løpet. Sånn sett i etter tid så var jeg egentlig ikke i slag i det hele tatt på måneder, for jeg hadde bare kjørt på og kjørt på – hele tiden. 

Eneste konkurransen i fjor det gikk lett og fint, var Nordisk maraton i Stockholm første helga i juni. Resten gikk tungt og helt uten overskudd, mål og mening. Alt dette har jo ikke med sykdom å gjøre, men hvis du tørr å ta fri og ta konsekvensen av en syk kropp og en sliten kropp, så blir alt så mye bedre. Hviledager er jo ikke farlige og spesielt når kroppen er syk. Da SKAL du ta fri. 

I år har jeg lært. Nå har jeg lagt bak meg en uke med sykdom og flere gode fridager for kroppen. Nå er jeg rekordtidlig frisk fra sykdommen og opplagt til både jobb og trening, samt det livet har å by på. 

Man lærer så lenge man lever, og med mer «vett» i topplokket tror jeg alt kan bli så mye bedre. Når sant skal sies så har vel noe av grunnen til at hviledager og hvile generelt har noe med min bakgrunn å gjøre. Akk så herlig å kjenne på overskudd og lyst til å så mye mer enn å pushe kroppen hardt og brutalt. Livet er så mye mer enn det. 

Så når kroppen er syk, så er det vel noe den prøver å si deg. Den trenger hvile, den trenger pleie og ro. Nok er nok og det er på tide å bryte opp litt i det harde og endre litt. Men det å kjøre kroppen ned er jo måten å bli bedre på også, men ikke hele tiden. Den trenger tid til å bygge seg opp til et nytt nivå. 

Ta vare på kroppen og helsa, lytt til hva den forteller deg. Vi lever bare en gang!