Sentrumsløpet for min del gikk ikke all verden. Halsvondt, feber og masse snørr i nesa som oppladning fungerer dårlig. På selve løpsdagen var feberen borte og halsvondten holdt seg borte hele dagen i forveien og til en time etter målgang. Da kom den tilbake… 

Å løpe med sjukdom i kroppen har jeg gjort mer enn en gang før, men hver eneste gang står jeg på startstreken med et håp om at det ikke har satt meg for mye tilbake. Hvorfor lærer jeg aldri? Har tross alt noen år på baken nå. Tror det kalles «tunglært» eller evig positiv. 

Uansett – Sentrumsløpet er løpefest og glede. «Alle» er samlet og det er hyggelig å treffe igjen kjentfolk fra fjern og nær. 

Etter Sentrumsløpet gjorde jeg et alvorlig forsøk på å riste av meg sjukdommen. Halsen er bra, men snørra henger igjen. Det er også vanlig meg. Snørr og hoste i 3 uker er ikke uvanlig. Det kan jeg leve med, bare kroppen fungerer ellers. 

I går løp jeg Viggaløpet. Hvert år arrangerer lokale klubber løp mellom Gran og Brandbu. Løpet måler 9,1 kilometer og annenhvert år snur de løpsretning. I går startet vi på Gran. I 2012 satte jeg løyperekord med 31.59. Før start hadde jeg lyst til å prøve meg på den. 

Været var det som kom til å bli største utfordringen i går. Striregn/slubb og 1 herlig varmegrad gjorde løpet til en kald affære. Vanligvis bryr jeg meg sjelden om vær og vind, men i går fikk jeg liksom ikke helt varmen før start. Da startskuddet gikk med søkkvåte klær var det bare å prøve å løpe så fort en klarte. Resultatet ble ny løyperekord med omlag 25 sekunder, men de siste 2 kilometerne går inn i kategorien sakte løping uten følelse i beina. Fikk ikke tatt i noe i det hele tatt i frykt for at beina ikke flyttet seg slik jeg ønsket, men da har vi trent på det også. Lokale løp er artig og viktige løp å stille opp på. 

Foto: Arvid Holmlund, Oppland Arbeiderblad

Alt dette over her ble en avsporing i forhold til hva jeg hadde tenkt å skrive om. Jeg er en av de som ikke er lett å endre og heller ikke klarer å gjøre forandringer. Det må tenkes på og gjøres skikkelige vurderinger både for og i mot. Så hvorfor er det nettopp slik? 

Kanskje det henger sammen med min fortid som sjuk? Jeg har veldig lett for meg å havne i et ensformet mønster og rutiner. Lever etter klokka og planlegger det meste. 

Så hvorfor er det vanskelig å endre på ting du innerst inne vet er bra for deg, vil gjøre deg godt og kanskje til og med til en bedre idrettsutøver? Det være seg ulik trening, hvile godt, ta fridag og bli enda flinkere til restitusjon. 

Jeg husker godt den perioden jeg gikk fra å være sjuk til litt friskere og friskere. Valg måtte gjennomføres, men det var nøye planlagt. Det og det ble spist og tøylene slapp litt etter litt. Bare det å ha ulikt pålegg på brødskiva eller i det minste – spise pålegg hver dag var et valg jeg stod ovenfor med gru. Ikke minst det med å spise etter trening. Jammen var det en endring som tok tid og som jeg jobbet innderlig lenge og intens med. 

Det samme gjaldt jo trening. Du trenger ikke på død og liv å trene 4 timer hver dag, men hvorfor var de endringene så vanskelige? Eller å løpe de samme intervallene på samme sted? Det gjorde meg jo ikke bedre og jeg visste at endringer var det jeg trengte, men hvorfor gjorde jeg det ikke? 

Endringer var ikke lett, men nå gjør jeg endringer hele tida. Valg må tas og gode rutiner i forhold til restitusjon, trening, hvile og mat er innarbeidet. Jeg vet at dette er med på å gjøre både meg og andre bedre, men jeg vet også at det er mange som var i samme båt som meg som ikke klarte å gjennomføre de endringene. Så hvorfor er det å gjøre noe nytt til det bedre så vanskelig? Hvorfor er endringer skummelt når du vet de er bra for deg? 

Mitt råd: GJØR ENDRINGER HELE TIDA. Velg riktige avgjørelser og bruk sunn fornuft. Stol på den fornuften og de riktige/friske valgene. Tørr å være den beste utgaven av deg selv. Det er da du vil nå lengst i livet uansett hvor du befinner deg og hvor du vil.