Jeg har jo fått det med meg. For min aldersgruppe; K40-44, så er det ikke trendy å ha lyst til å løpe fort. Mine algoritmer på sosiale medier forteller meg i alle fall at i 2026, så er det er sakte tempo som gjelder.

Derfor er det muligens sosialt selvmord å innrømme at jeg faktisk er opptatt av resultatlistene etter gjennomført konkurranse. Jeg kikker til og med på deltakerlistene i forkant, og lurer på hvem som er raskere enn meg.  Det kalles konkurranseinstinkt, og for en helt vanlig mosjonist er det rett og slett usjarmerende.

For at du ikke skal hate meg allerede nå, så blir jeg nok nødt til å dele den litt mer brokete veien til min løpe-«suksess».

Da jeg gikk på barneskolen, var jeg treig. Da vi lekte «Har’n», eller «Tikken» som mange sier her jeg bor på Vestlandet, så visste alle at om de tok meg, så var det ingen fare for å bli tatt tilbake.

Jeg HATET idrettsdag på skolen. Du vet den dagen der man skal kaste liten ball, støte kule, løpe 60-metern, hoppe høyde og lengde, og hvis du klarer et visst nivå på disse aktivitetene, så får du et merke. Jeg fikk ALDRI merket for å si det sånn.

Jeg har faktisk brunt belte i Judo også, men for å være ærlig, så tror jeg ikke det var veldig fortjent. Jeg har kommet på sisteplass i mange Judo-stevner i mitt liv. Her la jeg min stolthet i å kunne si at jeg var en god taper. Og hadde det ikke vært for at verdens beste venninne også gikk på Judo, så hadde jeg helt sikkert sluttet etter et kvarter.

Jeg tror det er derfor jeg har konkurranseinstinkt; Når det kommer til idrett, så har jeg alltid vært dårlig. Når det gjelder løping, så fant jeg plutselig ut at jeg faktisk er litt god. I alle fall når det gjelder kontinuitet, for jeg har holdt på med løping i mange år. Og min nerdete gjennomgang av deltakerlister før løp, og resultatlister etter løp var like altoppslukende da jeg løp halvmaraton på 1:52 som nå når jeg nærmer meg, og forhåpentligvis kommer under 1:30. Jeg finner altså glede i å være best av de som er på ca samme nivå som meg.

Og så er det jo elefanten i rommet da. Hva vil det si å løpe fort? Løper jeg egentlig fort? Jeg hadde møtt motstand på hjemmebane dersom jeg hadde sagt opp jobben min for å satse på løping. Jeg løper altså svært langt fra så fort at jeg kan leve av dette.

Det bidrar heller ikke til familieøkonomien, dersom jeg faktisk når målet mitt om å løpe halvmaraton på under 1:30. Bare så alle forstår at også JEG forstår det. Men i forhold til veldig mange på min alder, så ser jeg jo at jeg er ganske rask.

Det er altså ikke trendy å ha lyst til å løpe fort. Og jeg forstår til en viss grad at det viktigste er å delta. At for folkehelsa sin del, så må vi ikke skremme folk vekk fra løping med karbonsko, bicarb, nomio og gels med og uten koffein. Men det som gjør løping gøy for meg er konkurranseinnstinktet. Uansett hvor usjarmerende det gjør meg.