En usannsynlig løper

For å være ærlig føler jeg meg ikke som den mest opplagte kandidaten til å blogge om løping.

Min raskeste 5 kilometer er 25:57. Det er en tid jeg både er litt fornøyd med og litt redd for å skrive på en løpeside. Fornøyd, fordi jeg faktisk koste meg når jeg løp. Redd, fordi jeg vet at mange som leser Runner’s World kan bruke den tiden på å varme opp, hente kaffe og jogge hjem igjen.

Det er nok nettopp derfor jeg har lyst til å dele om hva løping betyr for meg.

Løping er ikke bare for dem som flyr lettbeint gjennom mila og har en klokke som mener de restituerer optimalt.

Løping er også for oss som bruker litt tid. Oss som må forhandle med både sofaen, skjermen, været, selvbildet og venstre legg før vi kommer oss ut døra.

Løping er brutalt konkret

Jeg heter William Matteus Fonn, er 21 år, bor i Oslo og jobber frilans med formidling og journalistikk. Mye av livet mitt foregår i ord. Jeg skriver, leser, snakker, tenker, svarer på meldinger, scroller litt for mye og prøver å formulere ting presist.

Det er fint. Jeg elsker ord.

Den åpenbare ulempen ved å leve veldig mye i hodet er hvis man begynner å tenke på livet uten å helt leve det.

Der kommer løpingen inn.

Løping er brutalt konkret. Beina og pulsen lar seg ikke imponere av gode intensjoner.  Enten kom jeg meg ut, eller så gjorde jeg det ikke.

Det er noe befriende med det.

I en hverdag der mye kan redigeres, filtreres, forklares og utsettes, er løping ganske nådeløst ærlig. Du tar på deg skoene. Du går ut døra. Du begynner. Venstre fot. Høyre fot. Igjen og igjen.

Jeg begynte å løpe da jeg gikk på videregående.

Trenger ikke være vondt

To ting motiverte meg.

Det første var kompisen min som sa «Det trenger ikke å være vondt å løpe.» Poenget til han som sa det, var ikke at man aldri skal pushe seg, kjenne melkesyra og stå i ubehag. Poenget var at hvis du har det fælt når du løpet, synker sannsynligheten for at du kommer til å løpe igjen, betraktelig.

Det betyr ikke at jeg aldri har testet egne smertegrenser, men at det viktigste for meg alltid er å ha det gøy. Jeg passer alltid på å kose meg både før etter og under en løpetur.

Løpingens effekt på psyken

Den andre tingen som fikk meg til å løpe var psykolog Anders Hansen sin bok «Bli Hjernesterk» med den litt kleine undertittelen: «Tren deg lykkelig og smart.»

Boka handler om at trening er noe av det beste du kan gjøre for hjernen din. Hansen viser hvordan bevegelse kan gi bedre konsentrasjon, hukommelse, kreativitet, stressmestring og psykisk helse.

Noen mener at boka er litt for unyansert og at den kan misforstås til at fysisk aktivitet fikser alt. Det gjør det nok ikke.

Hansen skriver at aerob trening, særlig løping, påvirker områder i hjernen som er viktige for læring og fokus. Han peker på at mange tenker bedre når de går eller løper. Hjernen får bedre flyt, og problemløsningen kan løsne.

På denne tiden gikk jeg på videreågende og opplevde at det var mye som stresset meg. Jeg måtte levere på mange områder, både sosialt og på skolen. Jeg begynte å legge inn en liten løpetur før hver eksamen og fagsamtale. Ikke lange turer, men nok til å få pulsen opp.

Det funka. Hodet ble klarere, og jeg stressa mindre.

Med disse to erfaringene, om at løping kan være gøy og at det hjelper meg å fungere bedre på andre områder av livet, har jeg løpt jevnlig siden.

Sliten?

Jeg har ingen løpeplan, perfekt teknikk og kan overraskende lite om forskjellen terskeltrening og progressiv langtur.

Forrige uke, satt jeg i stua, sliten etter en lang arbeidsdag, så kom én av de jeg bor meg også hjem, rett fra masterskriving.

«Sliten?» spurte jeg. «Ja.»

«Løpetur?» «Ja.»

Vi tok en rolig tur i byen, fikk snakket ut om alt vi grubler og tenker på for tide. Slikt gjør underverker.

Jeg kaller meg selv en usannsynlig løper. Bare fordi jeg aldri har vært så opptatt av puls, soner, løpeutstyr og å ha de perfekte skoene.

Men jeg gjør det fordi jeg synes det er gøy.

For litt over ett år siden oppdaget jeg gleden av å løpe på sti, i skogen og i fjellet og jeg har aldri snudd meg tilbake. Jeg løper oftere i marka enn på asfalt og det er som om hvert eneste steg blir et eget lite eventyr når man suser over kongler, røtter og blåbærlyng.

Har ikke knekt koden

På denne bloggen kommer jeg derfor ikke til å skrive som en som har knekt løpekoden. Jeg kommer til å skrive som en som fortsatt leter etter den, et sted mellom Grefsenkollen og en altfor bratt sti i marka.

Jeg vil skrive om turene som får meg til å lure på hvorfor jeg ikke gjør dette hver dag, og øktene der jeg etter tre minutter begynner å forhandle med meg selv om hvor kort en løpetur egentlig kan være.

Kanskje finnes det flere usannsynlige løpere der ute. Folk som ikke nødvendigvis løper spesielt fort, men som likevel kjenner at de lever litt bedre, litt gøyere når de kommer seg ut døra.

I så fall håper jeg du vil følge med videre.