En nybegynners løperefleksjoner

Med min noe manglende erfaring og løpekunnskap er det ikke superenkelt å finne ut hva jeg skal skrive om som såkalt løpeblogger. Noen refleksjoner har jeg likevel gjort meg, og disse vil jeg nå dele med deg.

Her får du en nybegynners skråblikk på noen av de tingene som tilsynelatende virker heeelt naturlig for alle løpere – som langtur på en søndag, «mentale frikvarter» og ti par joggesko i gangen.

Motivasjon

Motivasjon er vår grunnleggende drivkraft, det er motivasjonen som får oss opp og fram, som får oss til å yte og lære. Skal jeg bli en fullblods løper, må motivasjonen min være høy. Men hvilke mål bør jeg ha? Eller mer bestemt, hva vil jeg oppnå?

Hva er det som får så mange av oss til å stresse med denne løpingen? Det må jo være noe magisk som lokker, er det bare glede og velvære?

Når jeg hører med frelste løpere om hva som er deres greie, er det ord som glede, overskudd og energi som går igjen.

«Løping er mitt mentale frikvarter». Så heldige dere er tenker jeg, men hvor lenge må man egentlig løpe før denne gleden kommer, da?

Jeg har nå prøvd i et halvt år, og joda jeg må si at min psykiske helse er ganske bra for tiden, og har jeg ikke begynt å sove litt bedre? Kan det skyldes løpinga? Det hadde vært helt fantastisk, men sikker er jeg ikke.

I tillegg til denne gleden og energien som alle skryter av, må det jo handle om økt fysisk form også. Kondisjon er jo trening for hjertet, og det er bra. Men hadde det ikke vært bedre å sykle, gå på ski eller ta noen raske gåturer. Er ikke det mye lettere enn å løpe? 

Er alle løpere slanke?

Hva med vektnedgang – er det en viktig motivasjonsfaktor for å løpe?

Tja, om du løper masse og i utgangspunktet har for mange kilo, vil du trolig miste noen etter en stund. Men en ting jeg både har erfart og lært, er at skal du ned i vekt må du spise mindre.

Min vekt har vært ganske så stabil under hele løpeperioden. Ifølge klokka mi, et såkalt aktivitetsbånd, som nok ikke er superpresist, forbrant jeg 742 kalorier en dag jeg hadde pustet og pest i hele 80 minutter.

Samme kveld, det var selvfølgelig en lørdag, koste jeg meg med en hel pakke Pringles. 1032 kalorier inn. Så løping gjør deg nok ikke automatisk slank, da må du spise mindre.

Konklusjonen min blir at det må være gleden og energien som gjør at så mange løper mil etter mil, år etter år. Så akkurat derfor jeg løper nå. Jeg higer etter glede.

Jeg har stor tro på at denne gleden og energien kommer. En dag vil jeg også løpe lett og ledig gjennom terrenget med et smil om munnen. Bare nyte naturen og la tankene strømme fritt. En dag. Akkurat nå føles det som det er en stund til.

Langturen

Den ukentlige langturen, selve nøkkeløkta. Turen alle ekte løpere gjennomfører en gang i uka, helst på søndag.

Det betyr at du kan si takk og farvel til pizza, øl, potetgull og smågodt på lørdagskvelden. Lørdager bør du spise sunt og legge deg tidlig for å få maks ut av søndagsturen din.

Riktig god helg til alle løpere..!

Langt og rolig nok

For at det skal kalles en ekte langtur bør turen selvfølgelig vare minst 10 km, og helst økes i takt med at formen blir bedre. Siden jeg fortsatt feirer lørdagskvelder, har jeg ikke økt mine.

På langturer skal du ikke tenke på tid, men bare la beina flyte av gårde gjerne mens du prater lett og uanstrengt med en løpepartner. Det er meningen å kose seg på langturen, pulsen skal være lav og pusten stille.

Jeg puster derimot så høyt at folk som går foran meg snur seg og stopper lenge før jeg passerer dem. Det gjør at jeg må smile, holde pusten og spurte forbi. Er jeg heldig er det en sving rundt neste hjørnet slik at jeg kan stoppe og puste ut, er det en lang strekning derimot, sliter jeg!

Prating på turene mine er også helt uaktuelt, ikke har jeg noen løpepartner og skulle jeg løpe med noen kan de ikke forvente å få noen annet enn enstavelsesord fra meg.

Jeg har absolutt løpt noen turer på over 10 kilometer i min nåværende løpekarriere, men jeg har definitivt planlagt flere enn de som er gjennomført. Nesten hver uke planlegger jeg en ny løperute, gjerne over et glass vin på lørdagskvelden. Jeg visualiserer turen og er optimistisk både i forhold til fart og lengde. Jeg planlegger å løpe rolig og med lav intensitet.

Ready – GO!

Søndagsmorgen spiser jeg en lett frokost, laster ned en spennende lang podkast og lar beina gå. De første kilometerne går fint, men selvfølgelig alt for fort.

Etter 6-7 kilometer blir jeg sliten, nok en gang innser jeg at dette ikke ble en rolig langtur. Jeg sier til meg selv at 6 kilometer er supert for en nybegynner, den rolige langturen kan jeg jo ta på onsdag isteden. Eller kanskje neste søndag?

Veldig rart at jeg ikke skal få til å løpe sakte nok. Løping skal jo være så lett. Bare å ta på seg noen sko å sette i gang. Særlig.

Strava

Jeg hadde jo hørt om Strava og kudos før, men hadde aldri helt skjønt greia. Nå har jeg blitt litt hekta. Jeg kan jo ikke løpe uten at det blir dokumenter. Er det virkelig løpere som ikke dokumenterer? Og skal jeg nå 100 km i måneden må jo hver eneste kilometer logges.

Selv om jeg bare konkurrer med meg selv, vil jeg jo gjerne at mine løp og min progresjon skal se fin ut på min Stravaprofil. Selv om jeg er fullstendig klar over at jeg ikke løper særlig fort, blir jeg jo litt fornøyd når snittfarten peker i riktig retning.

Siden jeg litt for ofte endrer mine turer på et annet vis en planlagt har jeg dessverre lite fine løypeprofiler å briljere med. Litt irriterende. Men som pedagog har jeg lært at veien blir til mens man går, så endringer må jo være lov?

Likevel, det ser penere ut når kartet på Strava henger sammen. Så det er et nytt mål. Kart på Strava med samme start og mål.

Om du blir inspirert av en løper med mange ufullendte løpeturer, så er du hjertelig velkommen til å følge meg på Strava. Her er et eksempel på en av få turer med samme start og mål:

En genial greie med Strava er at tiden din stopper om du står i ro, det liker jeg. Da kan jeg lure både Strava og ikke minst meg selv ved å snike meg til en litt bedre snittfart. Det er bare å ta noen sekunders stående pustestopp på runden, og dermed greier jeg å løpe litt til.

Det er viktig å stå helt i ro i disse pausene, dersom du går vil snittfarten gå ned og det er jo lite motiverende.

Har jo skjønt at om noen virkelig leser nøye på min Stravaprofil vil de jo avsløre meg, men «pyttpytt».

Skulle jo egentlig ikke brydd meg om dette med fart men av en eller annen merkelig grunn gjør jeg det. Går ut fra at dette også er en nybegynner greie, og at jeg etter hvert kan nyte gode pauser i løpet av løpeturen. Det er vel også en viktig del av denne gleden.

Løpesko

En annen interessant ting jeg har lært er at løpere er ekstremt opptatt av er sko. Det er nesten så jeg tror at de riktige skoa er svaret på alle løperes hemmelige lykke. Finner jeg riktige sko får jeg løpeglede, fart og utholdenhet i en og samme pakke. Fins den skoen kjøper jeg den i dag. Tips mottas med takk!

For en god stund siden, ved et tidligere forsøk på å bli løper ble jeg rådet til å teste ut Löplabbet. Jeg sprang på tredemølle og sto på speilkasse som skulle finne perfekte sko for meg.

Jeg kjøpte et par til den nette sum av 1590 kroner, dette er ganske mange år siden så jeg syntes de var veldig dyre, men om det var det som skulle til, var det vel verdt pengene.

Det var nesten med andakt jeg knøyt på meg skoa og løp jomfruturen. Nå skulle jeg ikke bare løpe, men sveve.

Men hva skjedde? Ikke en eneste ting. Jeg merket ikke den store forskjellen, ganske så skuffende. I senere tid har jeg skjønt at det kanskje ikke er helt slik det fungerer.

Hvor mange sko er det egentlig en løper trenger?

Ser at mer profeterte løpere gjerne har et titalls sko, og følgelig minst et par sko til ulike treningsøkter. Et par til langturen, et til raskere tempo, piggsko til vinterføre, møllesko, terrengsko, asfaltsko, konkurransesko og sikkert uendelig flere varianter.

Jeg har to par terrengjoggesko som jeg også bruker på vinteren. På mølla bruker jeg de samme skoene som jeg trener styrke i. I tillegg har jeg et par jeg fikk da jeg meldte meg som abonnement i Runners World og et par jeg har arva fra mamma.

Når jeg tenker meg om, kan det jo hende at jeg skal gi løpesko og Løplabbet en ny sjanse. Når jeg nå skal bli en ekte løper og sanke kilometer på kilometer har kanskje skoene en vesentlig betydning? Kan det være skoenes skyld at jeg fortsatt ikke løper med såkalt smilepuls?

Intervaller

Intervaller har jeg faktisk gjort mer enn å reflektere over, jeg føler faktisk at jeg begynner å få litt taket på intervaller. Ikke at jeg elsker de, men jeg aksepterer at de er der og at de har noe å gi meg.

Jeg er fortsatt ikke bestevenn med mølla, men vi har utviklet et hel OK forhold, og det er utrolig nok potensiale der til at det kan bli bedre.

Skal jeg bli løpeglad i Trøndelag må jeg bli venn med mølla.

Derfor kjære bloggleser har jeg tenkt å vie hele mitt neste blogginnlegg til intervalltrening!

Vil du lese om mine erfaringer med intervaller og få mine aller beste intervall tips-får du henge på videre til neste blogg.