Forrige helg løp jeg Nordisk Mesterskap i terrengløp i Finland. Ingen høydare for min del. Det viste seg at 13 dager mellom en maraton og en ny konkurranse var litt for kort. Spesielt da jeg ikke “hadde tid til” å løpe en hardøkt eller to i mellom. Da blir det lite fart og jeg stod på startstrek med en “dau” kropp. Veldig bra var det da at de andre norske løp veldig godt. Klarte å mobilisere nok til å få en sølvmedalje for lag. Greit å avslutte med det, selv om løpet var katastrofalt dårlig.

Etter løpet i Finland var det slutt – helt slutt. Både hode og kropp trenger fri. Jeg har konkurrert en del siden første helga i februar. Det har blitt 3 helmaraton, 6 halvmaraton og en del andre løp på kortere distanser. Det koster en del å være i konkurransemodus i 10 måneder. Mellom konkurransene er det viktig for en maratonløper å trene en del og derfor har det blitt lite rom for å slippe opp på trening.

Heldigvis har jeg en kropp som tåler en del trening. Jeg har aldri vært skadet, har sjelden treningsverk eller vondt etter økter og løp. Jeg vet jeg er heldig, men takker også god allsidighet fra tidlig barndom. Løp, sykkel, ski, turn, fotball og masse lek bygger en god grunnmur.

I alle år, siden ungdomsalder, har jo langrenn vært hovedidretten og jeg har løpt svært lite fra oktober til april. Dette har gjort at belastningen blir betraktelig mindre enn om jeg hadde løpt hver dag. Forrige vinter var den første sesongen med samling i varmere strøk på vinteren og lite skigåing. Det har virket bra. Årets sesong har vært den beste hittil. Har løpt ned tida på maraton med nesten 2 minutter og satt ny personlig rekord på halvmaraton. Deltatt i VM-halvamarton i København og Nordisk Mesterskap i terrengløp for Norge. Samtidig vet jeg at jeg har mye å gå på. Jeg har evaluert sesongen og sett på hva som kan bli bedre.

Jeg har en utfordrende hverdag der jeg ikke får tid til å hvile, i den forstand å hvile er å sitte hjemme eller sove. Derfor kjenner jeg at det røyner veldig på overskuddet fra tid til annen. Uansett – det er slik hverdagen er og ikke noe jeg klarer å gjøre noe med slik situasjonen er i dag. Jeg er avhengig av å jobbe og da jobbe mye, for å holde hjulene i gang med inntekt til det daglige liv. Trening tidlig morgen og ettermiddag med gjøremål mellom øktene er slik det er. For all del, jeg trives, men innser vel mer og mer at dette kan sette en stopper for videre framgang?

Jeg kommer til å legge om en god del på treninga. Jeg skal prøve å bli raskere, sterkere og litt mer spenstig. Derfor blir det ikke veldig mye maratontrening, men det er det jeg fortsatt kommer til å være – maratonløper. Det er jo mesterskap på løpende bånd de kommende sesongene og det trigger ekstra stort å se hva jeg faktisk kan klare å presse kroppen til i maratonkonkurranse. Jeg venter fortsatt på fullklaff under et løp.

Traff på en gammel kjenning av meg her om dagen. Han kom med et spørsmål som bet seg fast: “Tenk hvor god du egentlig hadde vært og kan bli, Marthe, om du bare hadde fått tid til å hvile og absorbere den treninga du legger ned?” Hmmm, ja hvem vet? Jeg gir meg ikke og uansett hvordan min hverdag er, vet jeg at en dag, ja den dagen jeg er i form og har overskudd og treffer maks på et opplegg, kommer det til å gå en del raskere enn min personlige rekord på maraton. Hardt arbeid vil alltid betale seg til slutt!

Nå er skisesongen i gang og jeg leker litt med tanken om å gå litt skirenn igjen. Jeg savner miljøet og det er fantastisk god trening for min løpesesong. Derfor tror jeg at dere ikke skal bli veldig overrasket over at jeg står på startstreken i et og annet skirenn i vinter. Ved lange skikonkurranser tester du ut egne grenser på en annen måte enn i løp. Det er bånn pinne fra start og tyning av krefter til siste slutt. En god, men tøff måte å lære på – den harde måten.